Kommentar

Generalmajor Robert Mood går ut og ber om vestlig intervensjon i Syria. Hvem snakker han på vegne av? Utenriksminister Espen Barth Eide tok avstand fra uttalelsene.

Moods ord har en egen vekt siden han ledet FNs observatørkorps i Syria. Man skulle forvente at han veide sine ord. Men det han onsdag sa til NRK og NTB var politisk følsomt og til dels selvmotsigende.

Mood sa krigen er blitt mer brutal og at det er mindre forskjell på partene. De er like brutale. Likevel vil han at Vesten innfører flyforbudssone som i Libya for å gjøre kampen mer likevektig.

– Det er min oppfatning at det internasjonale samfunnet må vurdere virkemidler som flyforbudssone, og det å yte noe mer direkte støtte, slik at styrkeforholdet jevner seg ut i større grad, sier han til NTB.

Men hvis  «opprørsbevegelsen og Assad-regimet ligner stadig mer på hverandre i sin voldsutøvelse» er det da en humanitær handling å jevne ut styrkeforholdet. Vil ikke resultatet bli enda større vold? Og vil ikke utjevningen sørge for at opprørerne vinner? Er det ønskelig? Hva slags «fred» blir det? Mood og de fleste norske kommentatorer unngår s-ordet; sekterisme. Borgerkrigen har gått fra en politisk til en religiøs-etnisk krig mellom radikale religiøse sunnier og alt og alle de definerer som fiender av den rette lære. Denne dreining truer minoritetene, uansett om de støtter Assad eller ei, og er mulig forklaringen på at Assads posisjon er blitt styrket.

Denne utviklingen har vært synlig lenge. Derfor der det påfallende og merkelig at Mood tar til orde  for mer aktiv inngripen:

– Da tenker jeg at ved en flyforbudssone for eksempel i nord, er det helt nødvendig med en viss militær støtte. Men dette er utfordrende og vanskelig. Når man først begynner å bruke militære virkemidler i en slik setting, er det slik at det ene tar det andre, og man blir dratt inn i noe som er større, sier Mood.

Mood, generalmajor i den norske hæren, ønsker m.a.o at Vesten skal gå aktivt inn på opprørernes side. Samtidig som han tar forbehold. Det kan eller vil høyst sannsynlig føre til mission creep. Har Mood tenkt over at USA risikerer å havne i indirekte krig med Iran?

Varsellampene blinker. Av den grunn var det merkelig at Det hvite hus valgte å sende et signal om at Obama er på glid i samme retning:

The White House is once again considering supplying weapons to Syria’s armed opposition, senior officials said Tuesday. Such a decision would be a policy shift for the Obama administration, which has stepped up its nonlethal aid but stopped short of lethal weaponry and has expressed reluctance about greater military entanglements in the Syrian civil war.

..

In a statement on Tuesday evening, the spokeswoman for the National Security Council, Caitlin M. Hayden, said, “Our assistance to the Syrian opposition has been on an upward trajectory.” The president, she said, “has directed his national security team to identify additional measures so that we can continue to increase our assistance.”

Such a move would bring the United States in line with Persian Gulf countries like Saudi Arabia and Qatar, which are funneling arms to the rebels, and with Britain and France, which favor the lifting of a European Union arms embargo to Syria to assist the insurgents seeking to topple President Bashar al-Assad.

Obama vil gå inn i historien som den som avsluttet risikable og kostbare kriger i den muslimske verden. Sporene fra Libya skremmer. Skulle USA så engasjere seg i Syria, hvor det står hengemyr med store bokstaver?

Motforestillinger

Motforestillingene til en slik inngripen er blitt enda sterkere på flere hold. Utenriksminister Barth Eide var usedvanlig klar på at intervensjon ikke er aktuelt. Tidligere britisk ambassadør i Syria, Sir Andrew Green, sier det vil være som å helle bensin på bålet. Å hindre bruk av kjemiske våpen høres riktig ut, men hvordan skulle det gjøres i i praksis? Assad har store lagre spredd rundt på forskjellige steder. De kan ikke bombes, det kunne føre til utslipp. Hvordan sikre dem? Det må skje med styrker på bakken, og da settes uforutsette faktorer i bevegelse.

So will we intervene to «secure» the storage sites? Contingency plans are said to exist. Special forces have been gearing up. But the task is a nightmare. There are literally dozens of sites. Are they to be held for days by pockets of troops? Can they safely destroy these weapons in a short period of time? How they distinguish friend from foe? Do we do this independently of the Israelis, or are we to be perceived throughout the region as their military allies?

Intervensjon vil være absolutt siste utvei, skriver Green, f.eks hvis de sto i fare for å falle i hendene på jihadister. Men hvis Vesten intervenerer slik Mood går inn for, vil det være på samme side som al-Nusrafronten!

Være eller ikke-være

Krigen har allerede tippet over i en brutal sekterisk krig hvor det står om hele gruppers overlevelse. Alawittene føler de står med ryggen mot veggen, og de er ikke alene.

For the past 40 years they have been strengthening their grip on the country and have been violently suppressing the opposition, led by the Muslim Brotherhood. With that history behind them, they simply dare not lose power. If they were to, they believe that they and their families would be massacred. After the events of the last two years, they could well be right.

They have not held power alone. The many minorities – Christian, Druse, Kurds and others – preferred their rule to that of the Sunni majority. Indeed a fair number of Sunnis preferred an effectively secular regime to an alternative that might be run by the Muslim Brotherhood.

..

The Alawites and their supporters will fight to the bitter end. With the military support of Russia and Iran, plus the political support of China (all for their own good reasons) the regime can last a while yet. If it eventually falls, Syria will descend into chaos. That is why so many of us who know Syria have been, from the start, strongly opposed to a «regime change» policy, however dressed-up.

The chaos will be intensified by the sectarian divisions in Syria and by the fact that these are revenge societies. For personal and traditional reasons, those who have suffered will be determined to exact revenge on the perpetrators or their families.

Skulle opprørerne vinne ville det bli de lange knivers natt, først med minoriteter, og deretter et oppgjør blant opprørerne. Jihadistenes ledere er stort sett hemmelige, mens de andre er kjente.

Intervensjonistene risikerer å akselerere utviklingen mot en regional krig, som vil trekke inn både Libanon, Irak og Jordan. Det er allerede tegn til at de trekkes inn. Det kan destabilisere hele Midtøsten.

Ambassadør Green sier væpning av opprørerne og flyforbudssone vil være det samme som å helle bensin på bålet. Russland og Kina må trekkes inn i forhandlinger om en politisk løsning hvor også Iran er med. Foreløpig er det ikke tegn til at Russland spiller en konstruktiv rolle, eller Iran.

Det som virker mer sannsynlig er det perspektivet som Thomas L. Friedman trekker opp: Han mener den arabiske verden er på vei mot en krig som vil pågå i årtier, en tredveårskrig i Midtøsten. Ånden – det sekteriske hatet – er allerede ute av flasken, og er svært vanskelig å putte tilbake.

I guess it’s official now: The term “Arab Spring” has to be retired. There is nothing springlike going on. The broader, but still vaguely hopeful, “Arab Awakening” also no longer seems valid, given all that has been awakened. And so the strategist Anthony Cordesman is probably right when he argues: It’s best we now speak of the “Arab Decade” or the “Arab Quarter Century” — a long period of intrastate and intraregional instability, in which a struggle for both the future of Islam and the future of the individual Arab nations blend together into a “clash within a civilization.”

When the Arab Spring first emerged, the easy analogy was the fall of the Berlin Wall. It appears that the right analogy is a different central European event — the Thirty Years’ War in the 17th century — an awful of mix of religious and political conflict, which eventually produced a new state order.

Det er uhyggelige perspektiver. Norske «eksperter» som Kristian Berg Harpviken fortsetter å gi USA skylden for volden i Midtøsten (Dagsrevyen 2/5). Det virker pompøst, selvhøytidelig og barnslig.

I stedet burde ekspertene forsøke å forklare hva som skjer: Autokratene som er styrtet ga en falsk stabilitet. Det går ikke an å ønske seg tilbake til fortiden.

Some will say: “I told you so. You never should have hoped for this Arab Spring.” Nonsense. The corrupt autocracies that gave us the previous 50 years of “stability” were just slow-motion disasters. Read the U.N.’s 2002 Arab Human Development Report about what deficits of freedom, women’s empowerment and knowledge did to Arab peoples over the last 50 years. Egypt, Tunisia, Libya, Yemen and Syria are not falling apart today because their leaders were toppled. Their leaders were toppled because for too many years they failed too many of their people. Half the women in Egypt still can’t read. That’s what the stability of the last 50 years bought.

Hvis USA har skylden for alt, har de vel også «skylden» for det gode, som den arabiske våren? Men nei, for eksperter som Harpviken er det kun det negative USA har skyld i.

Friedman er ikke så moralistisk og selvsentrert. Den arabiske våren kom nedenfra, fra folkedypet.

Also, “we” did not unleash the Arab Spring, and “we” could not have stopped it. These uprisings began with fearless, authentic quests for dignity by Arab youths, seeking the tools and freedom to realize their full potential in a world where they could see how everyone else was living. But no sooner did they blow the lids off their societies, seeking governments grounded in real citizenship, than they found themselves competing with other aspirations set loose — aspirations to be more Islamist, more sectarian or to restore the status quo ante.

Friedman, en liberaler, er skuffet over Brorskapets ledelse.

Every time the Brotherhood had a choice of acting in an inclusive way or seizing more power, it seized more power, depriving it now of the broad base needed to make necessary but painful economic reforms.

Han siterer Marc Lynch, forfatter av “The Arab Uprising: The Unfinished Revolutions of the New Middle East.”

Since taking power in Egypt, “the Brotherhood has presided over economic failure and political collapse,” said Lynch. “They have lost the center, they are feuding with the Salafists, and they are now down to their core 25 percent of support. There is no way they should win a fair election, which is why the opposition should be running in — not boycotting — the next parliamentary elections.”

Allerede nå kan Friedman slå fast at islam ikke er svaret på Midtøstens problemer.

The old sources of stability that held this region together are gone. No iron-fisted outside powers want to occupy these countries anymore, because all you win today is a bill. No iron-fisted dictators can control these countries anymore, because their people have lost their fear. The first elected governments — led by the Muslim Brotherhood — have the wrong ideas. More Islam is not the answer. More of the Arab Human Development Report is the answer. But the democratic opposition youths don’t yet have leaders to galvanize their people around that vision.

Kaoset som er under utvikling i Egypt og utfolder seg som en svart sky over Syria, vil øke avstanden til resten av verden. Ikke noe land ønsker å gå inn. Deres velgere vil ikke tillate det. Erfaringene fra Irak og Afghanistan har ikke gitt mersmak. Resten av verden vil la Midtøsten seile sin egen sjø.