Kommentar

Krigsjournalistikk er journalistikk i det mest ekstreme. Hva gjør det med reporteren? BBCs Jeremy Bowen har laget en program om seg selv og kolleger.

En av dem er Anthony Lloyd, forfatteren av den glimrende boken «My War gone by, I miss it so». Lloyd skriver for the Times for tiden. Han er en av de beste, men ikke så politisk korrekt som Robert Fisk, og derfor ikke så kjent i Norge.

Han gjør et meget sympatisk inntrykk, også på skjermen. Minner litt om George Best.

Lloyd beskriver sin tilværelse: -Når jeg er på arbeid er jeg i krigen. Når jeg er hjemme i London går jeg på heroin.

Måten han nevner Heathrow på. Hvordan det er å vende tilbake til normaliteten etter å ha levd i krigen. Noen og enhver ville ha problemer med å omstille seg.

Lloyd har beskrevet hvordan han ble hooket i boken, og forholdet til rusen. Hvordan er det å mulig å være en høyt respektert journalist og samtidig junkie?

Det er ikke uvanlig, sier en kameramann for ITN i mange år, Jonathan Steel.

-Det er masse folk der ute med tre-fire ekteskap bak seg, alkoholikere og junkies.

«Breaking point»

Det er nok en forskjell på journalister og fotografer. Journalister snakker/skriver, fotografer må tause ta alt inn gjennom linsen.

Man har hørt mye om hvordan apparatet tillater distanse. Men det stemmer ikke, fortalte Steel. Bildene spiser deg opp innenfra.

-En dag er de ikke bilder lenger. De blir levende mennesker med en sjel.

Steel kollapset på Heathrow på vei til en ny jobb. Han visste ikke hvor han skulle. Han falt sammen, skrek, og så døde foran seg.

Hvorfor blir det slik? Fordi en god dag for en krigsreporter er en dårlig dag for de du dekker, eller deres aller siste, sier Bowen.

Det er den ubehagelige sannheten som til slutt spiser opp ledningene inne i et menneske, så de ryker. Den stadige drypp, drypp, av å «utnytte» andres lidelse.

Presset eksisterer fra hjemmedesken om å levere sterkest mulig historier, samtidig som man ikke vil ha såkalt «graphic detail»; grusomhetene for nært. Det er en helt schizofren situasjon for den som jobber.

Dette presset har bare økt med årene, og det setter journalistenes liv i fare. Mediekrigen er snart blitt like viktig som selve krigen, sier Bowen.

Egenskaper

Journalistene som søker seg til krig og elendighet har noen egenskaper som er nødvendige for å kunne gjøre jobben: de må ha en «overtro» på sin egen usårbarhet, ellers vil frykten ta dem. De må ha et ønske om å finne ut og skildre sannheten, med små bokstaver, og å finne de gode storyene. Men å leve av andres død kan gjøre at man utvikler egenskaper som ikke er så gode. Det gjør noe med deg som menneske, til slutt er du kanskje ingen god reporter.

Lloyd stilte dette på spissen, da han spurte Bowen:

-Du kommer til en leilighet hvor en fulltreffer har utslettet en familie. Én har mirakuløst overlevd. Lager du en story og intervjuer ham/henne? Gjør du det?

Barn

Felles for mange av de som ble intervjuet; Christiane Amanpour, Fergal Keane og Bowen selv, var at det å få barn hadde endret deres syn på livet.

Keane har dekket Afrika, særlig Rwanda, i mange år.

-Hva vil være vitsen med å få en kule i hodet av en 14-åring med Kalashnikov i Liberia? Skulle jeg miste å se barna vokse opp på grunn av det?

Sannheten

Allan Little og Martin Bell var legendariske krigsreportere for BBC i Bosnia. Martin Bell var mild i formen. Raseriet var mer synlig hos Little. Det var det nok ikke alle hjemme i Storbritannia som likte.

-Vi trodde det vi gjorde betød noe. Vi trodde at ved å få frem sannheten ville det påvirke krigens gang. Det gjorde ikke det. Det vi gjorde forandret ingenting, sier Little i programmet.

Han signaliserer en følelse av maktesløshet og fånytte. Har han rett? Ikke helt. Bosnia er et av de mest ærerike kapitler i journalistikkens historie. Journalistene greide det politikerne aldri greide: de var på høyde med situasjone. De reagerte som mennesker. For det er de blitt skjelt ut av en mann som Thorvald Stoltenberg, som ikke hadde noen empati med ofrene.

At det nytter kan Bowen selv fortelle om. Hans mest modige/dumdristige oppdrag var turen til Mostar i desember 1993, da det raste en tre-frontskrig: den hardeste var mellom kroater og muslimer. Det var da kroatene forsøkte å fordrive muslimene fra vestsiden av byen. Bare det å komme seg inn i byen var galskap. De brukte tre dager på turen fra Sarajevo. De fikk skyss på biler med ammunisjon for den bosniske hæren. BBC! (Det er dette folk som Thorvald mener beviser deres partiskhet.)

Reportasjene Bowen laget fra vestsiden er noe av det sterkeste jeg har sett av krigsreportasjer. Det var bosniakene som mente at reportasjer kunne vekke verden. Mannen som guidet dem ble kalt Humo. Jeg husker reportasjene hvor han snakker til kamera med roen og dødsforakten til en som har tatt farvel med livet, men gjør det med en verdighet, fordi han kjemper mot barbariet. Humo er til forveksling lik Homo, menneske.

Humo overlevde og viser Bowen rundt i byen på gamle plasser. Reportasjene forandret kanskje ikke krigen. Men de gjorde at samvittigheten aldri døde, og at vitnesbyrdene eksisterer.