Det er noe pussig jeg synes å merke: TV-journalistene blir trette av det de rapporterer. I BBC World er Irak blitt rutine. Men ikke bare det: noe av gløden og engasjementet er borte. Det er uinspirert journalistikk. Hva kan det komme av?

Mediene skal speile virkeligheten, men vi vet de gjør mer enn det: de former den. Mitt inntrykk: utsendte journalister inntar en posisjon i forhold til det de dekker: de skal være øyenvitner, men i Irak er det en komplisert rolle. Det er hele debatten hjemme om hvorfor landet gikk med i krigen, det er sikkerhetssituasjonen som begrenser bevegeligheten, og det er ikke minst forholdet til opprørere som er på utkikk etter å ta journalisten som gissel.

Det hevdes at Zarqawi og hans likesinnede nå har folk som drar rundt i Bagdad på jakt etter egnede ofre.

Journalistener og hjelpearbeidere vil gjerne være tilskuere, operere uavhengig. Er det en illusjon? I Norge, FN-systemet og blant NGO’ene tvilholder man på det tredje standpunkt, over partene. Man er det en oppfatning jihadistene deler? Sergio Vieira de Mello hadde kanskje vært i live, og flere med ham, hvis ikke FN hadde bedt amerikanerne trekke tilbake sine vaktposter utenfor FN-bygningen i Bagdad.

NYtimes-Dexter Filkins hadde en personlig beretning forleden om hvordan det er å jobbe som journalist i dagens Bagdad. De er skremt. NYTimes gjør alt for sikkerheten. Likevel har alle hatt close encounters: alt fra nesten å ha blitt lynsjet av en mobb, til forsøk på kidnapping. Du venner deg aldri til det. Journalistene fra Spania, Frankrike, Italia og Tyskland har reist. Man merker det på pressekonferanser. Der det før var folksomt, er det nå glissent. Det er sjelden journalister våger å si til lyttere/lesere at de er redde. Det burde de.

In the Age of Terror er det en illusjon å tro at man kan stå på sidelinjen og være den selvstendige rapporteur. I møte med folk som hogger av hodet, har man bare ett valg: man må innse at man først og fremst er del av den samme menneskeheten, og at ens fremste lojalitet er mot vanlige mennesker. Det betyr at journalister må spørre seg selv: hvem er det jeg tjener ved å sende ut denne videoen, disse bildene av et hjelpeløst offer?

Men mediene vil ikke det. De vil ha storyen med Ken Bigley og andre. Det slår meg at den virkelige storyen om Ken Bigleys liv og sørgelige død i høy grad omfatter medienes rolle. Den blir ikke skrevet at journalistene selv. Der er det sperre. Stopp. Det er tabu i det hele tatt å nevne det.

VG-fotografen Harald Henden har fått den store journalistprisen. Flere av hans bilder fra kriser og konfliktområder sto i avisen igår. Det mest kjente er den voksne som står med kroker i stedet for hender, og holder om et lite barn. Bildet er tatt bakfra, i Sierra Leone. Henden er en god fotograf. Ingen tvil om det, og det er ikke meningen å forkleine hans arbeid. Men jeg spør meg: kommer bildene i stedet for ordene? Nå er det Darfur. Fotografene kommer tilbake med rystende bilder. Men kan det unnskylde at vi lar ti tusen mennesker dø hver måned? Bildene av elendighet gir en følelse av sympati som blir en erstatning for politisk handling. Bildene er ment å bevisstgjøre. Men som med alt annet: det forplikter. I det øyeblikk du/jeg snur oss vekk er bildet blitt en forbruksvare. Og bildet er i dette tilfelle menneskelig lidelse.

Les også

-
-
-
-
-
-
-