Nytt

Noe av det mest bemerkelsesverdige ved hele det absurde asylvesenet, er hvordan hærskarer av mennesker i noen av verdens presumptivt mest opplyste land lar seg føre bak lyset av gode historier.

Historiene er mer eller mindre iscenesatte, men de formidles velvillig og systematisk av ikke særlig kritiske medier, som ynder å pushe denslags til en enda mindre kritisk offentlighet – som den norske i Simon-saken for seks år siden.

På sensommeren i fjor gikk bildet av en gråtende irakisk far som klemmer barna inntil seg på en gresk strand, verden rundt. I likhet med flere andre bilder fikk det folk til å tenke at folk utvilsomt må ha hatt det helt forferdelig i hjemlandet for å utsette seg for så mye lidelse. Fotografen vant sågar Pulitzer-prisen for sin formidlingskunst.

Den britiske avisen The Guardian var blant de mange som formidlet historien internasjonalt:

laith-majid

Vårt eget NRK formidlet det siden som en gladsak da familien fikk opphold i Tyskland. Her var det utvilsomt på sin plass med asyl. Noen retur til Irak kunne vel aldri bli aktuelt for denne familien?

Å, joda.

Die Welt skrev i går at hele familien med ett unntak er reist hjem igjen. De ikoniske asylantene var nok ikke så forfulgte likevel.

Etter offentliggjøringen av fotografiet var det mange som fulgte med på hvordan det gikk med flyktningefamilien. Først så det ut som det ble en lykkelig slutt. Faren – Laith Majid, en irakisk bilmekaniker – klarte å komme seg til Berlin sammen med kona Neda, sine tre sønner Ahmed, Mustafa og Taha, og den lille datteren Nour. I et intervju med B.Z. i januar 2016, sa Neda Majid at hun håpet Tyskland ville innvilge familiens asylsøknad, og at de ville finne igjen det de hadde mistet i Irak.

Men nå har familiens historie åpenbart tatt en dramatisk vending. I følge en reportasje i Bild er sunni-familien, med unntak av den eldste sønnen Mustafa, reist tilbake til Irak.

Det er nettopp sønnen som er kilden til denne opplysningen. Han gjør seg neppe populær ved å slå i stykker det medieskapte ikonet.

Den 18 år gamle Mustafa sier til Bild at nyheten om dødsfallet til bestemoren som var blitt igjen hjemme, hadde rammet faren hans så hardt at denne hadde fått anfall og blitt innlagt på sykehus i fem dager. Hans far Laith hadde ikke lenger holdt ut presset og sorgen – og satt seg fore å begrave moren i hjembyen Bagdad, med fare for sitt eget liv. Mustafas mor Neda – som er engelsklærer, og dermed «familiens talerør i utlandet» – ønsket ikke å la ektemannen dra alene.

Familien ser ut til å ha gjenopprettet en slags normalitet i hjemlandet.

I følge Bild dro familien hjem igjen i midten av februar, og bor nå i den relativt trygge millionbyen Erbil i kurdisk Nord-Irak. Faren skal imidlertid ha dratt alene til shia-kontrollerte Bagdad for å begrave sin mor. Mustafa sier at faren nå jobber i et bilverksted i Erbil, hvor familien bor i en toromsleilighet.

Som så ofte før – sannsynligvis i hundretusenvis av tilfeller – har altså et europeisk land gitt politisk asyl til personer som utmerket godt kunne ha klart seg i regionen de reiste bort fra.

Eldstesønnen tror ikke han har noen fremtid i hjemlandet:

Etter det som blir sagt klarer Mustafa seg ganske dårlig alene. Han bor for tiden delvis på gaten. Likevel er han fast bestemt på å klare seg her. Han hadde ikke noe annet valg: «I Bagdad ville shia-mobben drepe meg, og i Erbil har jeg ingen fremtid,» sier han til Bild.

Man forstår ikke helt hvorfor livet i Erbil ville være umulig. Den som har familieforbindelsene i orden, kan som regel klare seg i et korrupt klansamfunn som Irak.

Unge Mustafa er en litt hissig type:

For snaut to uker siden havnet han i slåsskamp med en annen flyktning i et mottak i Berlin-Spandau. Den andre beboeren hadde stjålet et armbånd fra ham, som moren hadde gitt ham i gave. Etter det inntrufne skal han ha blitt «kastet ut på gaten».

Dette var neppe den eneste måten å løse et slikt problem på. Mon tro hvor ofte personer som fremstiller seg som ofre, selv har svin på skogen som er noe av den reelle grunnen til deres prekære situasjon? Mon tro hvordan forholdet til familien hans egentlig er?

Hvis han blir værende i Tyskland, vil han ikke se den igjen på lang tid:

Familien hans kan inntil videre ikke dra tilbake til Tyskland. «Først om fem år får de lov til å reise inn i Europa igjen,» sier Mustafa til avisen. Samtidig har hans sju år gamle søster Nour lært seg godt tysk.

Små barn har en plastisk hjerne, og de plukker opp språk raskt. Men det virker litt som om det poengteres fordi denne femårsregelen ønskes fremstilt som brutal. Burde familier med politisk asyl ha lov til å reise litt frem og tilbake mellom vertslandet og landet de angivelig rømte fra? Så hvorfor ikke likegodt kalle hele asylvesenet den farsen det er?

 

Die Welt