Den drepte Reza Alizadas bror Quasem (bildet) bor og studerer i Frankfurt. Han reiste til Trondheim allerede 19. september, og snart kommer hele resten av familien til byen for å delta i begravelsen til den «enslige mindreårige asylsøkeren». Skjermdump fra NRK Midtnytt

Reza og Nasrat kom til Norge som enslige, mindreårige asylsøkere. I september ble de drept i Trondheim. Slik kom sannheten for en dag: Ingen av dem er enslige, tvertimot har de rikelig med familie.

Det er i dag en måned siden Nasratullah Hashimi (19) og Reza Alizada (17) ble drept på svært brutalt vis i en leilighet i Prinsens gate i Trondheim. Ytterligere en person ble skadet. En afghansk 18-åring er siktet for forsettlig dobbeltdrap og drapsforsøk. Samtlige er såkalte enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan.

Historien om de to afghanerne som ble drept 17. september er tragisk. Det er alltid tragisk når unge mennesker dør. At det er et hardt slag for foreldre, søsken og øvrig familie er selvsagt.

At familien ønsker å begrave sin døde, er også selvsagt. Men denne artikkelen handler om noe annet. Den handler om at Norge er utsatt for lureri og svindel fra en helt bestemt gruppe asylsøkere: De såkalte asylbarna.

Denne gruppen er også kjent som enslige mindreårige asylsøkere, som i svært mange tilfeller hverken er enslige eller mindreårige.

Reza Alizada ble drept 17. september. Han skal begraves denne uken. Privat foto

En ting er at asylsøkere prøver å lure seg til opphold i Norge på sviktende grunnlag, en annen sak er at norske myndigheter, organisasjoner og enkeltpersoner lar seg lure. Og når det gjelder myndighetene snakker vi slett ikke bare om utlendingsmyndighetene.

Hva med for eksempel Trondheim kommune, hvordan opptrer kommunen når asylbløffen blir avslørt? Det kommer jeg tilbake til.

Først UDIs definisjon:

«Du er en enslig mindreårig asylsøker hvis du er under 18 år, kommer til Norge uten foreldre eller andre med foreldreansvar og søker beskyttelse (asyl) i Norge.»

Du kan altså ha familie – masse familie – og allikevel få status som enslig mindreårig asylsøker (EMA). Det avgjørende er at du ikke har familien med til Norge, bekrefter UDI overfor Document.

Dette er hva UDI går etter, men i det offentlige ordskiftet er fremstillingen og virkelighetsoppfatningen ofte en helt annen. Redd Barna, Amnesty, Flyktningehjelpen og andre i det humanitær-politiske kompleks fremstiller EMA-ene som at de er alene i verden. At de har mistet alt, inkludert sine nære og kjære.

Tragiske omstendigheter – et dobbeltdrap i Trondheim – har nå avslørt for alle som ønsker å se at ingen av de to døde var alene i verden.

Document har allerede skrevet om de afghanske ungdommene i Arendal som satte igang en innsamlingsaksjon for å få sendt Nasrat Hashimis båre tilbake til familien i Afghanistan slik at han kan begraves der: Søkte asyl i Norge – familien vil begrave ham i hjemlandet Afghanistan.

Vennegjengen fra Hove mottak i Arendal, hvor Nasrat bodde en stund, ønsket å gi kameraten en verdig begravelse i hjemlandet. En av dem tok kontakt med 19-åringens familie i Afghanistan, som hadde et sterkt ønske om å få kisten hjem.

Aksjonen har samlet inn over 133.000 kroner på spleis.no.

– Det er mer enn det koster å sende kista til familien i Afghanistan, sier tidligere verge Birte Hegerlund Runde til Adressa.

Pengene som er til overs vil trolig gå til Nasratullahs familie, skriver avisen. Motivasjonen for å sende sønnen til Norge var sannsynligvis at han skulle sende penger hjem til familien. Det er en skjebnens ironi at også sønnens tragiske død utløser pengeoverføringer til familien.

Document:

Vennenes sorg og familiens ønske er mer enn forståelig, og det er all grunn til å ønske lykke til med planene.

NRK-saken reiser likevel er kjempestort spørsmål, som ikke desto mindre vil utebli med øredøvende stillhet. For hvem er det som har noe sterkt ønske om å legge sten til byrden for personer i sorg?

Men denne kriminalsaken har også en politisk dimensjon, og dessverre må følelsene av og til vike i politikken. Den massive svindelen med unge afghaneres asylinnvandring til Norge har påført vårt land enorme kostnader – ikke bare økonomiske, selv om disse i seg selv er svimlende.

Så derfor:

Med hvilken rett søkte en ung afghansk mann asyl i Norge, når han hadde en familie i Afghanistan som ønsker ham hjem – hjem, et ord NRK også bruker – idet han blir myrdet, slik at de har en grav å gå til?

Ingen i det hele tatt.

Dette er det dessverre nødvendig å si, selv om problemstillingen er fryktelig ubehagelig når det er et mord som bringer den til overflaten.

I forrige uke ble det kjent at også det andre drapsofferet, Reza Alizada, har familie – stor familie: Mor, far og fem søsken.

De befinner seg ikke i Afghanistan. Hele familien bor i Tyrkia, minus Rezas storebror Quasem (19) som bor i Tyskland.

Alene i verden?

Quasem har reist gjennom «halve Europa for å begrave sin drepte lillebror», skrev NRK Trøndelag for noen dager siden.

Foreldrene, to tenåringssøstre og to småbrødre har midlertidig opphold som flyktninger i Tyrkia. Quasem bor og studerer i Frankfurt i Tyskland.

Storebror hadde vært i Trondheim i ukesvis, men var frustrert over at han fortsatt ikke hadde fått noe klart svar på om familien får komme til byen slik at de kan begrave lillebror Reza.

Men torsdag sist uke fikk bistandsadvokat Erik Widerøe muntlig tilsagn fra UDI om sjudagers besøksvisum til alle seks.

Foreldrene og de øvrige fire barna skal reise til Norge for å delta i begravelsen. Afghanere i Trondheim vil betale reisen for barna. I tillegg pågår det en innsamlingsaksjon «Hjelp oss å la familien få ta et siste farvel med Reza (17)». Per i dag har man samlet inn knapt  50.000 kroner. Målet var 40.000.

Quasem var opptatt av at familien samles etter tragedien, sa han til Adresseavisen:

– Jeg ønsker så sterkt at mine foreldre og søsken også skal få se Reza en siste gang.

Han var redd for at kun mor og far fikk dra til Trondheim.

– Drar de til Norge, blir fire barn igjen i Tyrkia. Der har de ingen som kan passe på dem.

Litt som når foreldrene sendte asylbarnet Reza til Norge, med andre ord. Hvem passet på ham?

Det kunne vært et naturlig oppfølgningsspørsmål fra Adressas journalist Kjerstin Rabås: På den ene siden engster man seg over at fire barn, hvorav to er i tenårene, må klare seg alene i boligen i Tyrkia i noen dager – på den annen side sender foreldrene uten videre sin tenåringssønn ut på en lang og farefull reise til Norge.

Men Rabås er lojal mot godhetsprosjektet. Man stiller ikke slike spørsmål.

Det gjør heller ikke den øvrige norske presse, faktisk omtaler de ikke dette i det hele tatt. At to enslige asylbarn som har fått innvilget opphold i Norge viser seg å ha familie er kun omtalt lokalt, såvidt vi kan se; i NRKs lokalsending Midtnytt, på NRK Trøndelags nettsider og i Adressa. Og selv ikke disse to lokalmediene problematiserer opplysningen. Ikke med skyggen av en antydning.

Vi snakker om et svært brutalt dobbeltdrap som ble dekket bredt i samtlige riksmedier. Men visse temaer rører man ikke, visse vinklinger er tabu. Selv om de ligger helt oppe i dagen.

***

Les også hva kommunaldirektør Nereid svarte på våre spørsmål: Kommunaldirektøren stoppet intervjuet da Document spurte om pengene: – Hvor vil du hen med dette?

Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» fra Document Forlag her.