Mens tyske myndigheter har mistet oversikten over hvor mer enn en halv million asylsøkere er blitt av, er det etterhvert nokså mange som reiser skuffet tilbake til hjemlandet på eget initiativ. Politisk forfulgte var de nok aldri, og tilværelsen i Europa svarte ikke til forventningene.

Avisen Die Welt har snakket med noen av dem på Berlins hovedflyplass Tegel, hvor det går ruter både til Bagdad og Erbil. Mange av «flyktningene» kommer derfra, selv om ingen av de to byene er kontrollert av IS.

Det viser seg at de er svært glade for å reise hjem igjen.

Leith Khdeir Abbas har klart for seg hva han vil gjøre når han i morgen er tilbake i hjemlandet Irak: ”Når jeg kommer tilbake til Bagdad, skal jeg knele og kysse bakken,” sier 27-åringen.

ANNONSE

leith-khdeir-abbas
Har det bedre hjemme i Bagdad, tross alt.

Det var altså ikke noen livsfarlig tilværelse Abbas (bildet) rømte fra. Han var derimot tiltrukket av drømmen om et bedre liv i Europa. Men det tar sin tid å oppnå flyktningestatus, altfor lenge for Abbas. Etter noen måneder i Tyskland bringer kombinasjonen av push- og pull-faktorer ham hjem igjen.

«Jeg flyktet til Tyskland for å skape meg en fremtid her. Men jeg har konstatert at jeg ikke kan skaffe meg det med falske løfter som grunnlag”, sier Abbas, som kom til Tyskland for fire måneder siden. «Jeg har hjemlengsel og føler meg fornedret.»

Han forteller om dårlige forhold i mottakene, uhygieniske toaletter og dårlig mat. Irakeren forteller at flukten kostet 4000 dollar, inkludert prisen for båtreisen fra Tyrkia til Hellas. Deretter fulgte han Balkan-ruten til Tyskland.

Andre klarer derimot å motstå hjemlengselen:

Abdallah al-Alagi har kommet til avgangshallen for å ta avskjed med sin venn Abbas. ”Jeg blir igjen. Hvis jeg ikke får asyl i Tyskland, drar jeg til et annet europeisk land. Abbas holder tårene tilbake, og Al-Alagi roper etter ham: «Si til moren min at hun må sende meg litt god mat.»

Hassan, en annen iraker på vei hjem, slutter seg til det Abbas sier: «Europa er utrivelig,» mener han. Er det ikke best for alle parter at han slår følge ned igjen? Kanskje det forbedrer trivselen i det tyske lokalsamfunnet han forlater også.

Hos et reisebyrå i Berlin-bydelen Wedding forteller de at de hver uke selger 70-90 billetter til asylsøkere som reiser frivillig hjem. Statistikken forteller at disse er flere enn de utviste:

I følge innenriksdepartementet var det i fjor mer enn 37.200 migranter på landsbasis som frivillig reiste tilbake, og fikk pengestøtte til dette. Det er flere enn de 21.000 som måtte forlate landet etter utvisning.

De fleste av de over 37.000 kom fra sikre områder som Balkan, og var utvilsomt helt grunnløse asylsøkere. Men det er også stadig flere som reiser frivillig til Irak på myndighetenes bekostning:

Inntil august var det færre enn 30 irakere pr. måned som aksepterte fri hjemreise. I september var det 61, i oktober 124, og i desember 301 personer.

For frivillige hjemreiser finnes ingen statistikk, men antall nødpass Iraks ambassade utsteder, gir en pekepinn:

I følge de ansvarlige var det inntil utgangen av januar utstedt 1600 – mot 150 ved utgangen av oktober.

En irakisk reiseoperatør i Tyskland sier at mange betaler av egen lomme eller får tilsendt penger for å slippe å vente på gratis hjemsendelse.

I følge Hassan kommer de fleste irakere av økonomiske grunner – ofte påvirket av pene bilder eller falske løfter via sosiale medier. Men snart melder virkeligheten seg, og man forstår at det sannsynligvis var bedre hjemme. Mange vil ganske enkelt tilbake til familien.

Det er nok bedre enn å føle seg som en fisk på land i Europa.

New York Times kan fortelle essensielt den samme historien om irakere i eksil.

— Night after night, Mohammed al-Jabiry tossed and turned in his bed at a refugee center in Finland, comparing life in Europe with life in Baghdad. After many sleepless nights, he decided to come home.

“In Iraq, I can find a girl to marry,” Mr. Jabiry, 23, reasoned. “And my mom is here.”

Rart at han ikke tenkte på det før han dro. Eller tenkte han at det bare var å hanke inn en blondine?

There were little things, too, that drove him to return, like the high price of cigarettes and the chillier weather. “In Europe, I was isolated,” he said. “Life in Europe was not what we were expecting.”

Tusener av irakere reiser skuffet hjem etter å ha dratt til Europa med fullstendig urealistiske forventninger næret av bilder på Facebook, skriver den amerikanske avisen. Og det dreide seg ikke om å redde livet:

When Mr. Jabiry left last summer, he said, “I was thinking, ‘I have no job here, and I never finished school.’ I thought of a better future there — that I would find a better job, that I could continue my studies, earn more money.”

Jabiry vil også hjem igjen.

“I’m just waiting for my flight to Baghdad, and I will be back soon. I would advise everyone not to take the risk and come to Europe.”

48 år gamle Haitham Abdulatif solgte sin Mercedes for å dra til Europa. Han var offiser i Saddams hær, og mistet pensjonen sin. Flere familiemedlemmer ble drept i krigen.

But he has an aunt and cousin who live in the United States, and their stories motivated him to think of life elsewhere.

“They would always describe to me how living outside the country was different from living in Iraq,” he said. “They are comfortable. They are safe. There are job opportunities.”

He arrived in Belgium with this in mind: “I was expecting them to give me a house, a good job, so I could have a better life. This is what I was dreaming about.”

Naturligvis fikk heller ikke han forventningene innfridd.

He hated the food (milk and toast for breakfast, he said, and cheese sandwiches for lunch). And obtaining residency and finding a decent job would take months, he said. Finally, he went to the authorities and said, “I want to go to Iraq.”

“They were surprised,” he said. “But I told them I’d rather die in my country than die outside in a strange country.”

Disse og lignende historier slås altså etterhvert opp i noen av verdens viktigste aviser. Budskapet om den økonomiske migrasjonen burde nå ha nådd alle noenlunde opplyste personer.

Ikke desto mindre fortsetter skuespillet om at de nyankomne i det store og hele er verdig trengende som Europa angivelig har ansvar for. Man går liksom litt lei. Er det disse Lippestad gråter for? Er det den manglende omsorgen for disse som gjør Listhaug til en heks?

 

Die Welt New York Times

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629