Sakset/Fra hofta

Klassekampen meddeler at asylmottaket i Bodø har sendt en bekymringsmelding om at asylsøkere som påberoper seg beskyttelsesbehov, drar på ferie til hjemlandet de mener seg forfulgt i.

«Hvor farlig er det egentlig i hjemlandet som gjør at man kvalifiserer for opphold når man bare etter noen måneder kan returnere dit på ferie?»

Det skriver Beate Klette, returrådgiver ved Bodø Mottakssenter i et bekymringsbrev til justisminister Anders Anundsen (Frp).

Hun advarer mot en praksis der personer med beskyttelsesbehov har fått innvilget opphold i Norge – for så å reise tilbake til hjemlandet like etter asylsøknaden er godkjent.

«Det er hinsides all fornuft at de samme myndighetene som innvilger beskyttelse skal snu etter bare kort tid og innvilge ferie tilbake til det samme landet de beskyttes fra mens de bor i mottaket», skriver Klette i brevet Klassekampen har fått tilgang til.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har imidlertid ingen oversikt over omfanget, og har heller ingen mulighet til å kontrollere slik reisevirksomhet – til tross for at frivillig innreise til land man har fått beskyttelse fra ansees som såpass graverende at det gir UDI muligheten til å trekke tilbake både oppholdstillatelse og asylstatus.

UDI har derfor sendt en skriftlig vurdering av forholdene til Justisdepartementet, og vil nå gjennomgå egne rutiner for å sikre nødvendig informasjon fra asylmottakene som sitter tettest på problemet.

Tone Loger Tveter bekrefter at man ser alvorlig på problemet som Beate Klette beskriver.

– Jeg regner med at det vil bli vår oppgave å undersøke dette videre. Dette er en ordning som er ment for mennesker som har et reelt behov for beskyttelse, og da undergraver man asylinstituttet dersom man reiser tilbake til hjemlandet like etter at man har fått opphold.

Så kan vi andre lure på hvorfor dette skjer først nå? Lever norske myndigheter og interesseorganisasjoner – især de som driver på asylfeltet – i en lukket sfære hvor man ingenting ser, hører eller leser? Eller er det myten om Annerledeslandet Norge som spøker?

Hvis ikke, ville det ikke vært noen grunn til å slå alarm, for i tillegg et par tilsvarende beretninger fra Furet Værbitt, er problemstillingen særdeles velkjent fra våre to naboland og har vært det siden (minst) 2009. Danmark fikk seg for så vidt en overraskelse allerede i 2006, da Israels aksjon mot den islamistiske terrororganisasjonen Hizbollah gjorde at danskene brått fant at de hadde hele 5873 danske statsborgere å evakuere fra Libanon. Evakueringen kostet den nette sum av 40 millioner kroner, og bare Dansk Folkeparti og en rekke bloggere var slemme nok til å stille spørsmål om hvilken status de 5873 personene hadde i Danmark og hva de eventuelt levde av under sine i mange tilfeller langvarige opphold i Libanon.

I 2009 dukket problemstillingen opp igjen, da dansk politi gikk inn i Brorson kirke for å hente ut 19 avviste asylsøkere fra Irak som hadde oppholdt seg ulovlig i kirken i tre måneder. Aksjonen fikk den sedvanlige sobre dekningen her hjemme, av bl.a. Dagsavisen, som fikk så vondt i godheten sin at de ikke unnslo seg for å lyve om hva som skjedde, og NRKs sangvinske, daværende København-korrespondent Øyvind Nyborg, som ukritisk fremstilte den åttende bud-utfordrede presten Per Ramsdals dramatiske, om enn fantasifulle versjon som korrekt. Danske mediers, Politiken unntatt, dekning var derimot edruelig og da videoopptakene fra politiaksjonen ble offentliggjort, ble det bemerkelsesverdig stille fra Dagsavisen, Nyborg og den ellers allestedsnærværende aktivistpresten.

Som Norge har Danmark en statsfinansiert asyllobby, og i den aktuelle saken stilte alle som på que for å fortelle at det å sende ut de 19 irakerne var det samme som å sende dem lukt i fortapelsen med tortur og død og det som verre er. Dansk Flygt­ninge­hjælp forsøkte gjen­tatte gan­ger å presse danske myn­dig­he­ter til å omgjøre ved­taket om tvangsretur ved å advare om nettopp dette:

– En del af sagerne har fået afs­lag på tro­vær­dig­hed. Næv­net har ikke troet på oplys­nin­ger om for eksem­pel fami­lie­med­lem­mer, der er ble­vet dræbt, eller trus­ler der har fun­det sted. Men der kan være nye epi­so­der i den for­gangne tid, der kan under­støtte asy­lan­sø­ger­nes for­kla­ring, siger Anne la Cour.

Sagerne dre­jer sig hoved­sa­ge­lig om ira­kere, der i øjeblik­ket befin­der sig i Bror­sons Kirke i København.

Danmark har imidlertid noe Norge ikke har; en kritisk presse som ikke alltid hopper på påstandene til pressgrupper, men som på egenhånd av og til undersøker sannhetsgehalten i det asyllobbyen hevder og/eller tar rede på andre, relevante faktorer.

Var f.eks. his­to­riene Dansk Flygt­ninge­hjælp og asyl­sø­kerne for­talte sanne?

Utstyrt med flere hundre A4-ark, bøn­ner fra den avviste kirke­asy­lan­ten Moha­mad og et ønske om å etter­prøve en tro­ver­dig sak, reiste jour­na­lis­ter fra avi­sen Eks­tra­bla­det til Erbil og Kirkuk i det nord­vest­lige Irak:

En uge senere efter sam­ta­ler og møder med bl.a. Moha­mads mos­ter, poli­ti­kere og myn­dig­he­der må vi og han erkende, at der ikke eksis­te­rer bevi­ser for, at han er truet af hævn, død og ulykke i Irak. Ikke en gang Moha­mads kamp for – bag vores ryg og ved hjælp af en kur­disk mel­lem­mand – at påvirke de kon­takt­per­soner, han udvæl­ger for os, giver udbytte…

Bildet som etterhvert avtegnet seg burde ha vekket både asyllobbyen og snorksovende myndigheter i samtlige land med stor tilstrømming av asylsøkere. Da – ikke i Bodø fem år etter.

Tidligere samme år var det nemlig kommet frem andre opp­lys­nin­ger som ikke akku­rat talte til for­del for de ira­kiske asyl­sø­ker­nes tro­ver­dig­het: Det svenske reise­by­rået Viking Air­li­nes hadde åpnet flere fly­ru­ter mel­lom Køben­havn og Irak. Siden begyn­nel­sen av april 2009 hadde hundre­vis av ira­kere bosatt i Dan­mark tatt direkte­fly fra Køben­havn til hhv. Bag­dad, Sulay­ma­ni­yah og Erbil. Hvert fly tar rundt 150 per­soner, og da juni nær­met seg slut­ten var mer enn 50 avgan­ger gått fra København.

At det gikk fulle rute­fly mel­lom Dan­mark og Irak for­bløf­fet selvfølgelig gene­ral­sek­re­tær Andreas Kamm i Dansk Flygtningehjælp. Hva ellers, liksom?

Hos Dansk Flygt­ninge­hjælp har de ikke hørt om rute­flyv­nin­gerne til Bagdad.

– Det er nyt for mig, at ira­kere tager på ferie i Irak. Jeg ved ikke, om det hæn­ger sam­men, og jeg har selv­føl­ge­lig lidt svært ved at for­stå det, siger gene­ral­sek­re­tær Andreas Kamm.

Han er for­bløf­fet over, at ira­kere er begyndt at tage på ferie i deres tid­li­gere hjemland.

Vil sta­dig ikke hjem

Gene­ral­sek­re­tæ­ren har på det seneste været fremme med kri­tik over­for tvangs­hjem­sen­delse af de afviste asy­lan­sø­gere. Ifølge Dansk Flygt­ninge­hjælp er det nem­lig alt for far­ligt. Der­for kom­mer Eks­tra Bladets afslø­ring lidt på tværs af argumentationen.

Ytter­li­gere mot­stri­dende opp­lys­nin­ger hva gjaldt ira­kiske asyl­sø­kere ble pre­sen­tert for den danske befolk­nin­gen: Mens Dan­mark slet med å få retur­nert 143 avviste asyl­sø­kere og regel­mes­sig ble anklaget for sin frem­med­fiendt­lige poli­tikk av den hjemlige asyllob­byen og utenlandsk presse, sen­dte svenske myn­dig­he­ter dem ut i eks­press­fart og i langt større antall. Bare mellom 2008 og 2009 ble 4000 ira­kere sendt hjem, og ytter­li­gere 8000 sto på vent. Men selv om Sve­rige er et av de vest­lige lan­dene som har tatt i mot klart flest asyl­sø­kere fra Irak, ble også svenske myn­dig­he­ter kri­ti­sert for å gå for hardt til verks:

»Siden 2008 har vi sendt 4.000 per­soner til­bage til Irak, og det er for­trins­vis sket fri­vil­ligt, men det er klart, at vi er nødt til at tvinge folk ud, hvis de næg­ter at rejse. Alter­na­ti­vet er jo, at man ikke kan have en åben asyl­po­li­tik, som vi har,« siger migra­tion­smi­nis­ter Tobias Bill­ström til Ber­ling­ske Tidende.

Han reg­ner med, at Sve­rige inden­for få måne­der skal sende yder­li­gere 8.000 retur og kal­der sam­ar­bej­det med den ira­kiske rege­ring for en succes.

Et tempo der måske vil vække mis­un­delse i den danske rege­ring, men det er nu langt fra alle svens­kere, der deler minis­te­rens glæde.

Hjem­sen­del­ses­af­ta­len lægger stor vægt på, at Sve­rige først skal for­søge at sende folk hjem af fri­vil­lig­he­dens vej og først i sidste instans skal bruge tvang, men bl.a. er svensk radio i besid­delse af opta­gel­ser, der viser, at det måske er så som så med fri­vil­lig­he­den hos de ira­kere, der rej­ser fri­vil­ligt hjem.

Fri­vil­lig tvang

»Når man ikke tvin­ger folk hjem, så tvin­ger man dem fri­vil­ligt ved at true dem med, at man ellers over­la­der dem til ira­kisk politi eller sen­der dem til uro­lige zoner,« siger migra­tion­sord­fø­rer i oppo­sition­spar­tiet Miljö­par­tiet, Bodil Cebal­los, der »skam­mer sig« på Sve­ri­ges vegne.

Men migra­tion­smi­nis­ter Tobias Bill­ström afvi­ser blankt, at afta­len skulle være problematisk.

»For det første er sagerne prø­vet ved uaf­hæn­gige dom­stole, og der­ef­ter bli­ver man nødt til at sige, at ira­kiske stats­bor­gere er den ira­kiske rege­rings ansvar. Man kan ikke bebrejde den svenske rege­ring, hvis de hjem­sendte ira­kere på et senere tids­punkt kom­mer galt af sted,« siger han.

Men så var det da heller ikke bare fra Dan­mark at fly­tra­fik­ken til Irak var opp­sikts­vek­kende stor:

Fra Sve­rige gikk det på det daværende tidspunkt ukent­lige fly­av­gan­ger fra både Stock­holm og Göte­borg til Bag­dad, Erbil och Suley­ma­nia. I mai 2009 for­talte sel­ska­pet MCA Tra­vel Group at samt­lige ukent­lige avgan­ger fra Stock­holm var full­booket frem til slut­ten av okto­ber. Pas­sa­sje­rene var pri­mært kur­dere og ira­kere. MCA infor­merte også om at det ikke var noen ledige plas­ser å opp­drive på de nyopp­ret­tede fly­av­gan­gene fra Sturup i Malmø til Erbil før i midten av juni. Selskapet åpnet følgelig enda en direkte fly­rute mel­lom Sve­rige og Irak, denne gan­gen til Basra.

– Det er mer­ke­lig at det er så mange av dem som har søkt om- og fått beskyt­telse i Sve­rige nå uten pro­ble­mer fyl­ler mange fly for å reise til­bake til hjem­lan­det, skrev tid­li­gere juri­disk ombud for asyl­sø­kere, Merit Wager:

Trots att de i sina asyl­berät­tel­ser har sagt att de abso­lut inte kan åter­vända till sitt hem­land Irak för att de då ome­del­bart ris­ke­rar att fängs­las, tro­li­gen tor­te­ras och möj­li­gen också, i många fall, dödas direkt vid ankomsten.Och att de där­för måste beviljas uppe­håll­s­till­stånd och försörj­ning i Sve­rige. Är det bara jag som und­rar om jag lever i en HC Andersen-värld när jag nu och for­mu­le­rar några “Kej­sa­ren är naken”-frågor (ur Kej­sa­rens nya kläder):

* Vem/vilka kan påstå att alla som sökt och fått asyl här verk­li­gen hade skydds­be­hov när åtta, nio fly­glin­jer i veckan bara från Sve­rige går i skyt­tel­tra­fik till Irak och til­l­baka hit igen?

* Vem/vilka bekos­tar resorna?

* Vem/vilka har bli­vit lurade?

Jag har skri­vit om detta tidi­gare, rakt och öppet och precis som det är. Fakta om anta­let fly­glin­jer, län­kar till flyg­bo­lag och rese­by­råer som säl­jer resorna. Men “gam­mel­me­dierna” är inte intres­se­rade av ta upp detta. Det pas­sar inte in i den bild de målat upp och bestämt sig för ska gälla oav­sett vad som hän­der runt omkring . Medier­nas bild, gene­rellt, är att skriva så att det fram­står som att alla – alla! – som kom­mer hit bland annat just från Irak all­tid måste få uppe­håll­s­till­stånd. Att ta bladet från mun­nen och peka på den nakne kej­sa­ren vill man inte göra i åsikts-, yttrande- och med­de­lar­fri­he­tens Sve­rige. Man idkar i stäl­let själv­cen­sur, det ver­kar passa den svenska folk­sjä­len (om det finns en sådan) bättre.

For­nek­telse av fakta og å late som ingen­ting er feigt, feil og en form for med­lø­peri, mente Wager.

Det är fel mot både svenska fol­ket och mot dem som har asyl­skäl och som blir mis­strodda efter­som så många lurar sig in i lan­det utan hand­lin­gar eller på falska pap­per, utan fast­ställd iden­ti­tet, utan klar­lagd natio­na­li­tet och ofta med inlärda asyl­his­to­rier. Att under sådana omstän­dig­he­ter kunna skilja på vilka som talar san­ning och vilka som blål­ju­ger, det är en svår nöt att knäcka. Men man vin­ner ändå ingen­ting i läng­den på att för­tiga fakta och att inte redo­visa alla sidor av saken.

Det er neppe sånn at alle som drar på kortere eller lengre opphold i hjemlandet har status som asylanter, men med tanke på antallet asylsøkere fra de aktuelle landene og nyopprettede flyavganger dit, er sannsynligheten stor for at asylsøkere utgjør en betydelig del. At vi samtidig har en offentlig finansiert asyllobby som insisterer på at avviste asylsøkere ikke kan sendes tilbake til land som andre med innvilget opphold i Europa i utstrakt grad drar på ferie til – eller sender barna på lengre opphold til – burde mane til ettertanke, og aller helst en noe mer kritisk holdning til deres gjøren og laden fra norske mediers side. For dem som fortsatt svever i den tro at myndighetene har noen som helst kontroll på asyltilstrømningen, bør bare det faktum at UDI først foretar seg noe på bakgrunn av nok en bekymringsmelding om en problemstilling en avgått, åtteårig regjering var klar over for tre år siden, være en vekker.

For problemet har ikke vært helt ukjent for norske myndigheter heller. I 2011 gikk derfor Arbeiderpartiets Integreringsutvalg inn for å forby flyktninger og asylsøkere å reise tilbake til hjemlandet i de første fem årene etter innvilget oppholdstillatelse, og at de som brøt denne regelen skulle kastes ut av Norge.

– Hvis du har vært så forfulgt at du får innvilget asylsøknad, er det veldig underlig at du skal kunne reise tilbake på ferie kort tid etter, sier utenriksminister og utvalgsleder Jonas Gahr Støre til Dagsavisen.

Forslaget ble naturligvis sterkt kritisert av Antirasistisk senter (ARS) og Noas (Norsk organisasjon for asylsøkere – som i forrige uke ble brukt av NRK som ekspertkommentatorer på norsk asylpolitikk), som begge så det som fullstendig urimelig at personer som har fått innvilget beskyttelse i Norge på bakgrunn av påberopt forfølgelse i hjemlandet ikke skulle få dra på ferie til det samme forfølgende hjemlandet de i utgangspunktet dro til Norge for å søke om beskyttelse fra. ARS og Noas` logikk er krystallklar – i hvert fall for alle hvis arbeidsplass avhenger av en jevn tilstrømning av asylsøkere, forfulgte eller ei.

Men det var altså i 2011, så hvorfor må et asylmottak i Bodø sende en ny bekymringsmelding om det i 2014?