Kommentar

Lider redaksjonen i Dagsavisen av danskofobi, eller har man rett og slett sluttet å lese andre aviser enn sin egen i håp om stenge den ubehagelige virkeligheten ute så lenge som mulig?

I den besynderlige lederen En skammelig aksjon briljerer Dagsavisen med sjarmerende karakteristikker av Danmark: Landet er brutalisert, umenneskelig, uanstendig, kynisk, inhumant og fullstendig blottet for Dagsavisens storsinn. Men dette er ikke noe nytt må du tro, for Dagsavisen avslører at de lenge har visst hvor danskene er på vei.

Så brutalisert, umenneskelig, uanstendig, kynisk og inhumant har Danmark blitt, at bare det å bo i landet har brutalisert, umenneskeliggjort og inhumanisert norske mediers så inderlig foretrukne statsministerkandidat i 2007 – Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt – som nå er blitt like uanstendig og kynisk som resten av danskene. Det er forresten noe av et lykketreff for eventuelle avislesere i Norge – for når alle er like fæle, da kan det kanskje hende at norske medier ved neste valg i Danmark vil gjøre et forsøk på å ligne litt mindre på en politisk kampanjeorganisasjon. Hvis noe så revolusjonerende skulle skje, kunne det for eksempel gi det norske publikummet noe mer innsikt i dansk rikspolitikk enn at partileder for Dansk Folkeparti, Pia Kjærsgaard, er en teit og slem politiker som ikke eier humor.

For det er hva de fleste danskene har blitt – altså teite og slemme, og humoren er det sikkert så som så med den også – for bare se hva de har gjort:

Politiet gjennomførte natt til torsdag en razzia mot 19 irakere som hadde søkt kirkeasyl i Brorsons kirke, og kastet dem i fengsel. Under aksjonen ble det brukt både køller og pepperspray for å drive dem ut av kirken.

Nå gjorde riktignok ikke politiet det Dagavisen påstår; de ble derimot nødt til å bruke køller og pepperspray på de 300 rasende, ikke-asylsøkende demonstrantene som hadde møtt opp for å hindre dem i å hente de avviste irakerne ut fra kirken de i over 3 måneder hadde oppholdt seg ulovlig i.

Men selvfølgelig er det mulig at det er Dagsavisens virkelighetsbeskrivelse vi bør stole blindt på. Redaksjonen var helt sikkert til stede både under aksjonen og dagen derpå – og bevitnet alle de tingene danske hovedmedier tilsynelatende gikk glipp av:

Berlingske Tidende ser sig om i kirkerummet i Brorsons Kirke. Ødelæggelserne efter politiets storm på kirken om natten for at anholde de irakiske asylsøgere er ikke umiddelbart synlige. Kirketjeneren trækker på skuldrene og skal »ikke kunne sige noget om« ødelæggelser. Måske er det »mere nede i kælderen,« foreslår han: »Men så skal vi spørge Kirkeasyl, om vi kan gå derned.« Støttegruppen for de afviste irakere, Kirkeasyl, har åbenbart råderet over krypten.

»De kom jo ind hernede,« siger Sigurd Jacobsen, medlem af støttegruppen og viser rundt nede i kirkens kælder, hvor de afviste irakiske asylsøgere boede. Han fortæller, hvordan irakerne ved politiets indtrængen flygtede op i kirkerummet ovenpå og stillede sig ved alteret. Berlingske Tidende, Kristeligt Dagblad, Ritzau og Politiken noterer ned. Senere lyder tophistorien på sidstnævntes netavis: »Irakere klamrede sig til alteret«.

Hvordan det stemmer overens med, at irakerne gik med politiet – modløse, men uden modstand – fremgår ikke.

Nåja, Dagsavisen kjenner uansett sitt Danmark; sannsynligvis slo og sprayet politiet aggressivt løs på irakerne som fulgte rolig med dem ut, selv om ingen så noe sånt. Det ville jo ligne dem – danskene!

Og mens vi først er inne på pressestøtte:

Vi har her i avisen gjentatte ganger tatt til orde for en asylpolitikk som bygger på mer humane prinsipper, og vil i det lengste håpe at vi kan bevare det storsinn som danskene for lengst har mistet. Vi gjør et unntak for Frp-nestleder Per Sandberg, som entusiastisk støtter den danske politiaksjonen. Slike uttalelser bør gjøre valget den 14. september enda enklere.

Det er dermed all grunn til å rette en stor takk til sosialdemokratiet Danmarks skrekkelige politistyrke som gadd å denge løs på sakesløse, avviste kirkeasylanter, for aldri så galt er det godt for noe: i hvert fall for Dagsavisen – som dermed kan fremføre enda en leder med redaksjonens primærbudskap: Ikke stem Frp, værsåsnill!

Frp vil nemlig greie det ingen andre har klart de siste 2000 år, og noen – Svartedauden, for å nevne ett eksempel – har tross alt forsøkt: Å legge Norge øde på fire år. Destruksjonen vil begynne med Dagsavisen, og dens fall vil uvegerlig føre til at resten av landet ramler som dominobrikker.

Huff og huff.

Sånn på sidelinjen frykter jeg at jeg er blitt en såkalt ateist, da jeg dessverre ikke deler Dagsavisens tilnærmet religiøse tro på Frp`s usedvanlig effektive evner i demoleringsbransjen. Personlig setter jeg pris på effektivitet, så hvis noen vet om et politisk parti som uten skygge av tvil er i stand til å valse ned universets største og dyreste bremsekloss – Det kongelige norske byråkrati – for deretter å innføre gjennomgripende, radikale endringer (som nok barnehageplasser til det antallet barn som bor i landet, rydde opp i statskirkens medlemsregister og tilsvarende, gigantiske prosjekter) på bare 4 år; da er det bare å si fra. For hvis det eksisterer noe slikt akter jeg å stemme på det.

Det er ellers en traurig kjensgjerning at når man først har begynt å tvile på èn ting, så kommer man fort i skade for å tvile på flere. Dette har den kjedelige konsekvensen at man begynner med uheldige aktiviteter som å lese andre aviser enn Dagsavisen, og før man vet ordet av det ender man opp med å stille spørsmål ved vedtatte, norske sannheter som den om danskenes status som ondskapsfulle drittsekker.

Er det nå egentlig slik at våre danske fettere og kusiner ble drittsekker sånn helt uten videre over valgnatten i 2001?

Eller kan den påståtte danske uanstendigheten og kynismen skyldes at landets medier ofte gjør jobben sin ved å fremstille enkelte problemstillinger som mer kompliserte enn det norske medier som Dagsavisen føler er nødvendig?

De høyst motstridende opplysningene som stadig kommer frem om asylinstituttet generelt og asylsøkere fra Irak spesielt, viser klart at dette området verken kan eller bør betraktes ut fra følelser som anstendighet og storsinn i mottakerlandene. Svært mye tyder derimot på at asylinstituttet er gjenstand for et utbredt og lukrativt misbruk, og det er ikke bare de horrible, fremmedfiendtlige danskene som reagerer med rettmessig harme over den kontinuerlige utnyttelsen av deres velvilje. Det gjør også de snille, snille svenskene, hvilket norske medier som regel unnlater å nevne. Skal vi dømme etter de folkelige reaksjonene vi kan observere her hjemme når det siver ut en og annen informasjon som ikke stammer fra landets utallige profesjonelle organisasjoner – hvis arbeidsplasser avhenger av en regelmessig strøm av asylsøkere – er det lite som tilsier at den norske befolkningen er disponert for å reagere med større storsinn enn danskene og svenskene.

For dersom det ikke var alvorlige feil og mangler ved asylinstituttet slik det fungerer i dag, så hadde vi heller ikke blitt presentert for en praksis som jevnlig gir seg utslag det er ualminnelig gode grunner til å reagere negativt på.

Siden det omfattende misbruket er et like stort, norsk problem som det er dansk og svensk, kan vi like gjerne starte på hjemmebane:

I mars skrev Aftenposten at bare noen få hundre av de 7000 avviste asylsøkerne som kom til Norge fra Afghanistan, Eritrea, Irak, Iran og Somalia i fjor ble sendt ut av landet. Av disse ble 52 sendt til Afghanistan, ingen til Eritrea, 20 personer – i hovedsak straffedømte – ble sendt til Irak, 15 til Iran og én person ble sendt til Somalia.

To måneder senere inngikk både Norge og Danmark en avtale med Irak om tvangsutsendelse av avviste, irakiske asylsøkere. Utenriksminister Jonas Gahr Støre mente at avtalen var en god løsning for både Norge og Irak, og uttalte at han var «glad for at det nå er enighet om en avtale som etablerer mekanismer for samarbeid med irakiske myndigheter om retur i ordnede former av irakere som ikke har gyldig grunn for opphold i Norge».

Det oppholder seg flere hundre irakere med endelig avslag på søknad om asyl i Norge. Utlendingsdirektoratet (UDI) opprettet et tilbud om økonomiske støtteordninger til irakere som søkte om frivillig retur innen 1. juli 2009. Ordningene omfatter 10.000 kroner i kontantstøtte pr. person og reintegreringsstøtte på inntil 25.000 kroner pr person. 162 personer benyttet seg av ordningen før fristen ble forlenget, og støtteordningen utvidet med 20.000 kroner i bostøtte pr. hustand i august.

Hva med de som ikke returnerer frivillig? 15. juni opplyste Utenriksdepartementet at man fremdeles var i dialog med irakiske myndigheter om hvordan tvangsreturavtalen skal gjennomføres i praksis.

Så hvordan fungerer tvangsreturavtalen og dialogen med irakiske myndigheter i Danmark?

Der nekter de irakiske myndighetene å ta tilbake 143 avviste asylsøkere, da de mener dokumentasjonen for deres irakiske nasjonalitet ikke er god nok. En irakisk delegasjon er nå på vei til Danmark for å kryssforhøre de avviste asylsøkerne.

Ekspert i internasjonal asylrett, Thomas Gammeltoft-Hansen ved Dansk Institut for Internationale Studier, mener at myndighetene i Irak har en baktanke med nektelsen:

De forsøker muligens å bruke de avviste asylsøkerne som «handelsvarer» for å tilegne seg økonomisk kompensasjon fra Danmark, sier Gammeltoft-Hansen:

– De irakiske myndigheder er muligvis reelt bekymrede for, om det også virkelig er irakere, de tager imod, og derfor vil de formentlig være meget grundige i deres proces. Men derudover kan spørgsmålet om nationalitet også bruges i et forhandlingsspil. De irakiske myndigheder vil måske kræve yderligere kompensation fra Danmark, hvis de skal tage personer tilbage, der har opholdt sig i Danmark i mange år, og hvor der er tvivl om dokumenterne, siger Thomas Gammeltoft-Hansen.

I følge Berlingske Tidende blir det tilnærmet umulig å sende hjem mange af de avviste asylsøkerne – blant dem de irakiske mennene som ble anholdt i Brorsons kirke – da Rikspolitiet ikke kan dokumentere at asylsøkerne er fra Irak.

Men de irakiske myndigheder har kun accepteret at modtage 53, altså kun godt en fjerdedel, af de 195 irakere. Det er falske pas og dokumenter, der umuliggør en identificering af de formodede irakeres nationalitet. En irakisk delegation kommer i næste uge til Danmark for at hjælpe de danske myndigheder med at identificere irakerne i gruppen.

– Vores dokumentation for de afviste irakiske asylansøgere har ikke været god nok. Nu må vi i samarbejde med de irakiske myndigheder finde ud af, hvad der er op og ned i disse sager, siger Hans-Viggo Jensen, vicerigspolitichef og chef for Rigspolitiets Udlændingeafdeling.

Organisasjoner som Dansk Flygtningehjælp har gjentatte ganger forsøkt å presse danske myndigheter til å omgjøre vedtak om avslag ved å advare om at de avviste asylsøkerne risikerer å bli drept, mishandlet eller kidnappet dersom de blir returnert:

– En del af sagerne har fået afslag på troværdighed. Nævnet har ikke troet på oplysninger om for eksempel familiemedlemmer, der er blevet dræbt, eller trusler der har fundet sted. Men der kan være nye episoder i den forgangne tid, der kan understøtte asylansøgernes forklaring, siger Anne la Cour.

Sagerne drejer sig hovedsagelig om irakere, der i øjeblikket befinder sig i Brorsons Kirke i København.

Men er historiene Dansk Flygtningehjælp og asylsøkerne forteller sanne?

Utstyrt med flere hundre A4-ark, bønner fra den avviste kirkeasylanten Mohamad og et ønske om å etterprøve en troverdig sak, reiste journalister fra avisen Ekstrabladet til Erbil og Kirkuk i det nordvestlige Irak:

En uge senere efter samtaler og møder med bl.a. Mohamads moster, politikere og myndigheder må vi og han erkende, at der ikke eksisterer beviser for, at han er truet af hævn, død og ulykke i Irak. Ikke en gang Mohamads kamp for – bag vores ryg og ved hjælp af en kurdisk mellemmand – at påvirke de kontaktpersoner, han udvælger for os, giver udbytte…

I slutten av mai hadde det også kommet frem opplysninger som ikke akkurat talte til fordel for de irakiske asylsøkernes troverdighet: Det svenske reisebyrået Viking Airlines hadde åpnet flere flyruter mellom København og Irak. Siden begynnelsen av april hadde hundrevis av irakere bosatt i Danmark tatt direktefly fra København til hhv. Bagdad, Sulaymaniyah og Erbil. Hvert fly tar rundt 150 personer, og da juni nærmet seg slutten hadde mer enn 50 avganger gått fra København.

At det gikk fulle rutefly mellom Danmark og Irak forbløffet generalsekretær Andreas Kamm i Dansk Flygtningehjælp:

Hos Dansk Flygtningehjælp har de ikke hørt om ruteflyvningerne til Bagdad.

– Det er nyt for mig, at irakere tager på ferie i Irak. Jeg ved ikke, om det hænger sammen, og jeg har selvfølgelig lidt svært ved at forstå det, siger generalsekretær Andreas Kamm.

Han er forbløffet over, at irakere er begyndt at tage på ferie i deres tidligere hjemland.

Vil stadig ikke hjem

Generalsekretæren har på det seneste været fremme med kritik overfor tvangshjemsendelse af de afviste asylansøgere. Ifølge Dansk Flygtningehjælp er det nemlig alt for farligt. Derfor kommer Ekstra Bladets afsløring lidt på tværs af argumentationen.

Ytterligere motstridende opplysninger hva gjelder irakiske asylsøkere ble presentert for den danske befolkningen: Mens Danmark sliter med å få returnert 143 avviste asylsøkere og regelmessig anklages for sin fremmedfiendtlige politikk av utenlandsk presse og asyllobbyen, sender svenske myndigheter dem ut i ekspressfart og i langt større antall. Bare siden 2008 er 4000 irakere sendt hjem, og ytterligere 8000 skal snart avsted. Men selv om Sverige er et av de vestlige landene som har tatt i mot klart flest asylsøkere fra Irak, blir også svenske myndigheter kritisert for at de går for hardt til verks:

»Siden 2008 har vi sendt 4.000 personer tilbage til Irak, og det er fortrinsvis sket frivilligt, men det er klart, at vi er nødt til at tvinge folk ud, hvis de nægter at rejse. Alternativet er jo, at man ikke kan have en åben asylpolitik, som vi har,« siger migrationsminister Tobias Billström til Berlingske Tidende.

Han regner med, at Sverige indenfor få måneder skal sende yderligere 8.000 retur og kalder samarbejdet med den irakiske regering for en succes.

Et tempo der måske vil vække misundelse i den danske regering, men det er nu langt fra alle svenskere, der deler ministerens glæde.

Hjemsendelsesaftalen lægger stor vægt på, at Sverige først skal forsøge at sende folk hjem af frivillighedens vej og først i sidste instans skal bruge tvang, men bl.a. er svensk radio i besiddelse af optagelser, der viser, at det måske er så som så med frivilligheden hos de irakere, der rejser frivilligt hjem.

Frivillig tvang

»Når man ikke tvinger folk hjem, så tvinger man dem frivilligt ved at true dem med, at man ellers overlader dem til irakisk politi eller sender dem til urolige zoner,« siger migrationsordfører i oppositionspartiet Miljöpartiet, Bodil Ceballos, der »skammer sig« på Sveriges vegne.

Men migrationsminister Tobias Billström afviser blankt, at aftalen skulle være problematisk.

»For det første er sagerne prøvet ved uafhængige domstole, og derefter bliver man nødt til at sige, at irakiske statsborgere er den irakiske regerings ansvar. Man kan ikke bebrejde den svenske regering, hvis de hjemsendte irakere på et senere tidspunkt kommer galt af sted,« siger han.

Said Mahmoudi, professor i internasjonal rett ved Stockholms Universitet, kaller den svenske avtalen med Irak for «moralsk tvilsom»:

Imidlertid er det ikke bare fra Danmark at flytrafikken til Irak er oppsiktsvekkende stor:

Fra Sverige går det ukentlige flyavganger fra både Stockholm og Göteborg til Bagdad, Erbil och Suleymania. I mai fortalte selskapet MCA Travel Group at samtlige ukentlige avganger fra Stockholm var fullbooket frem til slutten av oktober. Passasjerene er primært kurdere og irakere. MCA informerte også om at det ikke var noen ledige plasser å oppdrive på de nyopprettede flyavgangene fra Sturup i Malmø til Erbil før i midten av juni.

Nå åpner selskapet enda en direkte flyrute mellom Sverige og Irak. Denne gangen til Basra.

– Det er merkelig at det er så mange av dem som har søkt om- og fått beskyttelse i Sverige nå uten problemer fyller mange fly for å reise tilbake til hjemlandet, skriver tidligere juridisk ombud for asylsøkere, Merith Wager:

Trots att de i sina asylberättelser har sagt att de absolut inte kan återvända till sitt hemland Irak för att de då omedelbart riskerar att fängslas, troligen torteras och möjligen också, i många fall, dödas direkt vid ankomsten.Och att de därför måste beviljas uppehållstillstånd och försörjning i Sverige. Är det bara jag som undrar om jag lever i en HC Andersen-värld när jag nu och formulerar några «Kejsaren är naken»-frågor (ur Kejsarens nya kläder):

* Vem/vilka kan påstå att alla som sökt och fått asyl här verkligen hade skyddsbehov när åtta, nio flyglinjer i veckan bara från Sverige går i skytteltrafik till Irak och tillbaka hit igen?

* Vem/vilka bekostar resorna?

* Vem/vilka har blivit lurade?

Jag har skrivit om detta tidigare, rakt och öppet och precis som det är. Fakta om antalet flyglinjer, länkar till flygbolag och resebyråer som säljer resorna. Men «gammelmedierna» är inte intresserade av ta upp detta. Det passar inte in i den bild de målat upp och bestämt sig för ska gälla oavsett vad som händer runt omkring . Mediernas bild, generellt, är att skriva så att det framstår som att alla – alla! – som kommer hit bland annat just från Irak alltid måste få uppehållstillstånd. Att ta bladet från munnen och peka på den nakne kejsaren vill man inte göra i åsikts-, yttrande- och meddelarfrihetens Sverige. Man idkar i stället självcensur, det verkar passa den svenska folksjälen (om det finns en sådan) bättre.

Fornektelse av fakta og å late som ingenting er feigt, feil og en form for medløperi, mener Wager.

Det är fel mot både svenska folket och mot dem som har asylskäl och som blir misstrodda eftersom så många lurar sig in i landet utan handlingar eller på falska papper, utan fastställd identitet, utan klarlagd nationalitet och ofta med inlärda asylhistorier. Att under sådana omständigheter kunna skilja på vilka som talar sanning och vilka som blåljuger, det är en svår nöt att knäcka. Men man vinner ändå ingenting i längden på att förtiga fakta och att inte redovisa alla sidor av saken.

Konklusjonen må bli at vi ganske enkelt har med to helt vidt forskjellige virkelighetsbeskrivelser å gjøre, og begge kan ikke være korrekte. I beste fall snakker vi om en blanding, men det kan på ingen måte dreie seg om et enten/eller.

Det kan Dagsavisen selvfølgelig ikke akseptere, for dersom redaksjonen må forholde seg til at problemstillingen er for komplisert til at dikotomien human vs. inhuman kan anvendes; da blir det straks vanskeligere å forsvare det nærmest danskofobiske vrengebildet av den danske befolkningen man åpenbart holder seg med i Dagsavisen-land. Da er det bedre å late som man er like sjokkert over aksjonen mot kirkeasylet i Brorsons kirke som prest Per Ramsdal – som tydeligvis mener at kirken er en suveren stat i staten i sosialdemokratiet Danmark:

Mest overrasket er Per Ramsdal dog over, at politiet overhovedet kunne finde på at gå ind i kirken med magt.

«Jeg havde ikke i min vildeste fantasi forestillet mig, at det ville ske. Det er et brud på alle uskrevne regler om, at kirken er et helligt rum. Ingen andre steder i verden går man ind og laver sådan en aktion, medmindre landets sikkerhed er på spil. Den danske folkekirke står tilbage med et underligt stort spørgsmål: Hvad er det så, kirken skal være her for, hvis den ikke skal være det fredhellige rum, den har været her hidtil,» siger han.

Dagen etter aksjonen stilte for øvrig professor i statsvitenskap ved Københavns Universitet, Peter Nedergaard, et enkelt og betimelig spørsmål (nesten) alle burde ha forutsetninger for å forstå: Kirkerydning eller Bananrepublikk?

De afviste irakiske asylansøgere og deres støtter tror, at man via en kirkebesættelse kan snige sig udenom loven. Heldigvis har vi da nu som regel i over 750 år holdt os til princippet i Jyske Lov. Det er det, retsstaten bygger på.

Hvis ikke aktionen havde fundet sted, havde det været en overtrædelse af gamle danske retsprincip om, at alle er lige for loven, og at ingen kan krybe sig udenom loven.

Det ville have været en bevægelse væk fra retsprincippet i Jyske Lov og mod bananrepublikken.

Med gårsdagens leder gjør Dagsavisens redaksjon det klart hva de mener er det eneste anstendige svaret på det: De velger Bananrepublikken.