Kommentar

To uker etter Ken Bigley; en ny kidnapping, et like soft target. Vi kan vente oss et nytt gisseldrama, hvor bare slutten synes sikker. Kommer mediene til å spille halshoggernes spill denne gangen?

I disse dramaene er det ikke slik at virkningen avtar for hver kidnapping. Tvert om. Halshoggerne lærte å gjøre dramaet mer raffinert sist gang: de drepte først de to amerikanerne, og halt så ut Ken Bigleys tid på pinebenken. Nytt var kravet om løslatelse av kvinner, flere videoer, og anklagene mot Blair og regjeringen. Sammen med en ressurssterk familie i Storbritannia som satte himmel og jord i bevegelse, skapte dette et enormt trykk. Både i mediene, og mot regjeringen. Halshoggerne kunne smile fornøyd. Det ble en event i megaklassen.

Nå forsøker de igjen, og har valgt et offer som påkaller stor sympati: hun er kvinne, er gift med en iraker, har bodd 30 år i landet, og leder Irak-avdelingen av CARE.

Når leder av Care International spør hvorfor en person som henne? så er svaret opplagt: fordi hun vil mobilisere maksimal sympati i verdensopinionen, og ved å dra ut prosessen, med krav og videoer og pauser, sørger de for maksimal oppmerksomhet. Det er hva kidnappinger og terror handler om. Ellers ville den ikke ha så stor betydning.

I forhold til antall briter i Irak, er ikke antall kidnappinger særlig stort: 2.300 minst, ingen vet nøyaktig for mange firmaer melder ikke fra. Men det stemmer alldeles ikke det som Odd Karsten Tveit sier, at utlendingene rømmer hals over hode. Det står kø for å dra ned. Det gjør det når betalingen er 50.000 i uka.

Men mediekjøret gjør at terroristene lykkes. De greier å få hele verden til å tro at ingen er trygge i Irak, og det i seg selv er en stor psykologisk seier, når folk som Odd Karsten Tveit er med å bekrefte det.

Det er gisseltorturens umiddelbare virkning i forhold til Irak. Men det finnes også en annen, dypere, som er mer sinister. Det er virkningen på samfunnet rundt oss. I vår globale verden når bildene av det torturerte mennesket inn i alle kroker. Jeg kaller det tortur, for det er det det er.

For oss er det som om vi var til stede i rommet der torturen foregår. Videoene er med på å gjøre oss til nærværende i rommet. Alle stasjoner som kringkaster disse scenene av et ydmyket og fornedret menneske er med å gjøre en hel verden til tilskuere med en følelse av medskyldighet.

Men det finnes alltid en liten minoritet som lar seg inspirere. Da har ondskapen nådd sitt mål. Først fått TV-seere til å føle seg avmektige og medskyldige, og dernest klekket ut ideer i hodet til noen få voldelige personer, om at alt er mulig. Også dette kan kopieres, på en eller annen måte. Det vil dukke opp som copycat-crime i en eller annen fasong. Halshoggerne i Irak har vist vei. Det er det mest disturbing langsiktige trekk ved disse horror-storyene med levende mennesker.

We are heading for dark times.

BBC NEWS | UK | Video shows kidnapped aid worker

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også