Kommentar

Før het det Partiet, det var det kommunistiske parti. Nå heter det Guds Parti. Hizbollah. 68’erne har intet lært.

Protestbevegelser har brukt slagordet: Not in my name. NRKs lisensbetaler burde sende inn kort eller stille seg opp med plakater og si fra: Not in my name. Odd Karsten Tveit får ikke lov å tvangsmelde oss inn i Guds parti.

Når seniorreporter Tveit får bruke et helt program til å glorifisere Hizbollah som demokratisk og en forsvarer av nasjonen, er det ikke snakk om hans skakkjørte personlige syn. Vi er med årene vant til mye rart fra Tveit. Men Tveits program har NRKs redaksjonelle stempel. Det er ikke en meningsytring.

Brennpunkt-programmet som ble sendt tirsdag er noe av det verste som har vært vist på NRK de senere år. Det markerer en kvalitativ overgang, fra kritikk til glorifisering. Den venstreorienterte journalistikken har i hovedsak vært preget av anti-holdninger: anti-israel, anti-USA, anti-vestlig. Tveits program var en hyllest til Hizbollah. Under hele programmet var Tveit ledsaget av Hizbollahs fotograf Ali Shaib. Det var etterhvert umulig å se noen forskjell på de to. Hva var mer naturlig enn at programmet munnet ut i en hyllest til en av Hizbollahs fightere som hadde dødd i kamp mot Israel sommeren 2006, dvs. her heter det «ofret» seg, som en martyr. Ali Shaib besøker graven til en av de drepte og sier «de ofret seg for at vi skulle få leve». Det vises bilder av en hel vegg med martyrer, og det lates som om dette er motstandsmenn av den vanlige sorten. Deres rituelle politisk-religiøse funksjon og betydning formidles uten den minste kritiske distanse.

Velkommen til diktaturet.

Hizbollah benytter seg av moderne propagandamidler, de er representant for de kreftene som tar kverken på et åpent, sekulært samfunn. Ja, de driver sosialt arbeid, gir penger til gjenoppbygging osv. Men mottak av støtte forplikter. De som ikke støtter Hizbollah får ikke noe. Hva skjer med motstanderne?

Denne mørke siden av Hizbollah ble ikke nevnt med ett ord.

Hizbollah er en bevegelse, en islamistisk, revolusjonær bevegelse, med tette bånd til Iran. Det er et parti som holder seg med en militær milits. Sommeren 2006 kastet de landet ut i krig, fordi de satte egne hensyn over menneskenes liv.

Militser/partier som Hizbollah og Hamas spiller det samme spillet: menneskeliv betyr ingenting. Det er uansett propaganda for bevegelsen. Odd Karsten Tveit og NRK stiller villig opp og anlegger en uskyldig mine. Alle sprekker i muren sparkles over. Tveit intervjuer generalskretær Fadlallah som sannhetsvitne om kidnappingene og sitter full av respekt foran de religiøse lederne.

Mens israelske soldater fremstilles som hjelpesløse, forvirrede, helt ned til at man viser israelske soldater som vrir seg og skriker i smerte etter å ha blitt rammet av en veibombe. Dette siste var nærmest sadistisk. Men det er den sadomasochismen som kjennetegner Hizbollah og Irans propaganda. Den skaper bildet av israelerne som enten overmektige eller ynkelige, en klassisk dikotomi for å moblisere størst mulig hat og hevnlyst.

Et intervju med en jente som fikk familien drept ledsages av sentimental musikk. Hizbollah-flagget vaier på graven til den drepte fighteren, og mor og datter står gråtkvalte og snufser. Datter lover faren å bli alt det han ba henne om når hun blir stor.

Norske seere er blitt tvangsinnmeldt i Hizbollah.

Programmet var til å begynne med mer tvetydig: det ga inntrykk av å skulle avsløre at norske organisasjoner og myndigheter helt siden 80-tallet har samarbeidet med Hizbollah, på tross av USAs og andre lands svartelisting. Dette var også introen til Håkon Haugsbø: se hva Norge har gjort underhånden, selv om man offisielt har holdt avstand!

Ambassadør Odd Wibe fortalte om samarbeidet med Hizbollah, og man fikk inntrykk av en diplomat som hadde mistet grensene. Det logiske oppfølgingsspørsmålet er: samarbeidet med Hizbollah må ha vært klarert på regjeringsnivå. Slik Norge i dag sttøtter madrassaer i Pakistan.

Man får inntrykk av at det ble skapt goodwill og opprettet bånd som kom nyttig med i Norges meklerrolle. Men til en pris.

Wibe forsto ikke helt rekkevidden av hva han fortalte. På 80-tallet ble det kidnappet 90 utlendinger, som ble holdt under til dels forferdelige forhold. Ti ble drept. CIAs stasjonssjef ble såvidt jeg husker flådd.

Da ambassadens bil ble stjålet, henvendte Wibe seg til Fadlallah, som tok det opp i en fredagspreken. Bilen ble returnert. Wibe smilte. Han syntes ikke å forstå at dette var en måte å skape patronage på: nordmennene aksepterte at de sto under Hizbollahs beskyttelse, men lot som om det var fordi de var bedre enn andre utlendinger.

Slik oppfører det offisielle Norge seg fortsatt.

En ukjent figur var professor i Beirut, Børre Ludvigsen, som sto frem og fortalte hvordan han hjalp Hizbollah å profesjonalisere informasjonsarbeidet.

At Norwac og Erik Fosse var engasjert var kanskje ikke så overraskende. Men under borgerkrigen bygget Norwac opp et sykehus under en moske: Et Hizbollah-sykehus vel og merke, ikke et nøytralt sykehus. Et som forsterket Hizbollahs prestisje. For UDs penger. Det reddet sikkert livet på skyldige, dvs. Hizbollah-fightere og uskyldige. Men slapp alle sårede inn?

Programmet synliggjorde det som burde vært et tema også under Gaza-krigen: hva er den politiske prisen for å hjelpe på Hamas premisser? For det er en pris. Mads Gilbert ble en gang stilt et kritisk spørsmål om Hamas, og han svarte: – Og det tror du jeg vil si til deg?

De har tatt parti. Guds parti. Det er en stor forskjell på å støtte Fatah og PLO, slik disse «gutta» begynte med, og å støtte Hamas og Hizbollah. Men det er en konstant: hyllesten til vold, sentimentaliseringen og romantiseringen av vold. For baksiden av denne romantiseringen og glorifiseringen av heltene er umenneskeliggjøringen av fienden, Israel, jødene.

Det er den tredje verden-frigjøringsideologien og islamismen som umenneskeliggjør, ikke Vesten. Vesten prøver tvertimot å forstå Den andre.

Sentimentaliseringen av vold er en konstant, og baksiden er umenneskeliggjøringen. Når Tveit serverer denne hyllest til barbariet på hjemmebane så er det fordi denne propagandaen nå har en direkte praktisabel relevans også her: det nye fellesskapet opprettes under trussel om en latent vold. Aksepter at den som ikke er med oss er mot oss, og fortjener sin skjebne. Det er denne aksepten Tveit synliggjør. Han demonstrerer bevegelsens dynamikk: vi marsjerer sammen, kvinnene, de frivillige, offerviljen – stadig større demokrati, og en glimrende karismatisk generalsekretær.

Det er glorifisering av religiøs fascisme. Sorry. Det er et ord jeg hater, men det er hva det er. Alle betingelser er oppfylt.

Programmet kan sees på web-tv: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/486450

Les også

-
-
-
-
-
-