VG hadde igår et fotogalleri av voksne som hadde misbrukt og til slutt drept en femåring i Berlin. Over en helside. Gutten var montert i midten. På en annen side var bildene av gisler i Irak som får halsen skåret over med håndsag av menn kledd i helsvart og med hetter. I bakgrunn svarte faner med arabiske tegn. En av dem leser høyt fra et ark. Ofrene hulker. BBC har ikveld vist videoen av briten Kenneth Bigley (62), som ber for sitt liv, og den eneste som kan hjelpe ham er Blair, sier han, ved å gjøre som kidnapperne sier. Det er ufattelig at BBC kan vise en slik film, av en mann som sitter i fangenskap hos drapsmenn. Hvilken frihet har han til å snakke? BBC løper kidnappernes ærend. Ordene flyr over hele verden, og det er Blairs regjering som får merke presset. De er til stede, er ansvarlige levende personer det går an å snakke til. De andre er svarte skygger som gjør hva de vil.

BBC opptrådte her som Al Jazeera.

Over alt er det vold. Med en intensitet og styrke så man kjenner man må beskytte seg. Men de millioner av seere som får videoen slengt i ansiktet, greier ikke snu blikket vekk eller slå av. Vi er vitne til et misbruk av plikten til å informere. Dette er det motsatte. Det er voldtekt.

Volden i Irak minner meg om nazistene før de grep makten. Hitler forsto til fulle voldens budskap. Den overtaler. Volden var budskapet, slik det også synes å være for Zarqawi og noen andre grupper.

NUPIs Henrik Thune skulle kommentere i dagens Dagsnytt 18. Han presterte å si at kidnappingene følger velkjent mønster. Det er Libanon og Colombia opp igjen. Den grafiske volden skyldes at de må ta hardt i for å bli hørt og lagt merke til! Det sa han faktisk.

Hvor har Henrik Thune vært de siste uker og måneder? Han har skrevet bok om Irak-krigen, men har han skjønt noe? Passer han i det hele tatt til å kommentere det som forregår i Irak?

Han sa mer, men essensen i det var at dette ikke var noe nytt. Velkjent, klassisk, asymmetrisk krigføring. Terror mot Bradleys. En instrumental forståelse av volden. Thune ser det fra terroristenes synspunkt, ikke menneskets.

Det gjør barn. De siste dagene senker det seg en merkelig stillhet over ungene når de ser på nyhetene. Bildene fra Bagdad, fra Beslan. De er vant til at det dukker opp fæle bilder, men de har fått med seg at dette er noe spesielt. De ser en stund, går så inn i et annet rom.

Den kjedelige rasjonalismen Thune tar på seg, er dessverre typisk for norske «eksperter». Er det av frykt for å virke emosjonell? Skulle det være et tegn på svakhet, på å være det motsatte av intellektuell? Det virker nesten som om slike forestillinger kan ligge under.

Man får lyst til å riste disse «ekspertene», som høres ut som gamle menn. Ikke noe nytt? Velkjent? at mennesker får halsen skåret over for åpent kamera? Er det bare web’en som er ny?

De svartkledde mennene gjenskaper et gammelt rituale. Med død og ofring. De spiller på at verden identifiserer seg med den hjelpeløse, som så slaktes. Det er det mest brutale budskap som tenkes kan. Det er langt mer enn ett enkelt menneskeliv som utslokkes. Det er et ritualdrap på livet. Det gjør oss delaktige på en forferdelig måte. Bildene av disse ansiktene som trygler for sitt liv, etser seg inn på netthinnen. De er vanskelig å bli kvitt. Det er det terroristene vil. Det undergraver vår motstandsvilje mot ondskap. Man må ikke stirre ondskapen i øyet. Det er gammel visdom fra eventyrene. TV gjør at en hel verden nå stirrer ondskapen i øyet.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂