Dagen etter Istanbul leser man norske aviser, ihvertfall et par av dem, og kan stille en diagnose, som ikke virker fremmed. De gjør jo ikke annet enn å bekrefte tidligere oppfatninger. Men det er noe med den menneskelige natur som gjør at man aldri gir opp håpet om at de vil forandre seg i møtet med det nye, med noe sjokkerende nytt. Men nei. Aftenposten er like kjedelig som alltid, og Dagbladet er taust. Det har ingenting å si.

Dagbladet gidder jeg ikke bruke tid på. Det er mer interessant det som har skjedd i Aftenposten. Utenrikssidene er den senere tid, umerkelig, blitt uhyggelig kjedelige. De er skrevet i et upersonlig, refererende språk. Fullstendig uten farve, temperament. Det er som om det er bannlyst. Til tross for tilflyt av friskt blod. La meg ta et ubehagelig eksempel: Avisens mann i Moskva. Per Kristian Aale. Gjorde lynkarriere i NTB og ble håndplukket av Aftenposten. Rett til Moskva (han kunne russisk). Han er ung og frisk. Men hvorfor skriver han som en av gamlingene? Hans stykke om Putin og Khodorkovskij tidligere i uken var en skjønnmaling og uskyldiggjøring av det Putin og banden har foretatt seg mot ett av verdens største oljeselskap.

Det er ett merkelig fenomen jeg selv har stiftet bekjentskap med. Konfliktskyheten i arbeidsmiljøet smitter over på dekningen av stoffet. Eller er det omvendt? Man skriver utenriks for å berolige, som man skrev skolestil på folkeskolen: «Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. »

Det ligger et skjema i bunnen. Det har forskjellige varianter. Det spørs hvem og hva man har med å gjøre. I tilfellet Putin, altså en autokratisk hersker: Han er hard, (ikke brutal), har kanskje ikke helt forstått rekkevidden, mente det kanskje ikke på den måten, eller: noen (Khodorkovskij har gjort ham urett, har brutt avtaler, fornærmet ham) Slik går Aales artikkel om Khodorkovskij, man får etterhvert sympati for Putin, for Khodorkovskij har ikke bare tilranet seg enorme verdier. Han vil dessuten at han og selskapet skal ha dem for seg selv! Han presterer å klage over korrupsjon! Da blir han satt på plass av den lille far i Kreml. Putin. Etterhvert merker man innslag av fabel og eventyrtradisjonen. Bak ligger et ønske om å sy sammen virkeligheten, ikke bare gjøre den forståelig, men meningsfull. Helst med en slags moral. Men det er her det svikter og man må begynne å gjøre vold på virkeligheten.

Tilfellet ville at BBC idag har kjørt en story om en ukrainsk forsamling som vil ha frakjent den amerikanske New York Times-journalisten Walter Duranty Pulitzer-prisen han fikk i 1932. Det sier litt om hvor dypt dette stikker, hvor alvorlig dette med hukommelse og minne er. Duranty ikke bare forskjønnet terroren. Han greide å skrive om Stalin på en måte som tilsynelatende tok med det harde (ikke det brutale), de påtvungne omstendigheten, menneskene som brummer og stiller seg på tverke, men motvillig må bøye seg. Den russiske tradisjon med knutten. Stalin er sprunget fra folkets lender og kanskje vil folk og leder vokse sammen en gang i fremtiden.

Stalin kunne ikke ha skrevet det bedre selv.

Hvor kommer dette ønsket om skjønnmaling fra? Jeg hadde en gang John Sannes som lærer i russisk historie. Han snakket om Stalins utrenskninger som en rasjonell politikk i den situasjon Stalin befant seg. Dette var ikke bare en sidebemerkening, det var et hovedpoeng i fremstillingen. Staliin som rasjonell. Jeg ble provosert nok til å protestere, og ble da forsikret om at det selvfølgelig ikke betød noen aksept av Stalins metoder. Men hvordan kunne man se terroren for hva det var hvis man analyserte den som en hvilken som helst annen politikk.

Per A. Christiansen kommenterer Istanbul i dagens avis. Det er det samme halvkvedede, halvfilosofiske våset, hvis man tenker over hva det er han egentlig behandler. Per A. Christiansen vil gjerne være analytisk, men tankene bærer ikke. Han står på sidelinjen, betraktende Bush og Blair, som snakker om ondskapen og illgjerningsmenn. Det lyder nesten gammeltestamentlig i Christiansens ører. Og så snart han har brukt det ordet kan han rulle ut løperen. Disse to mennene lider av den illusjon at de kan utrydde ondskapen med militærmakt. (Han siterer ikke Duun, men burde gjort det.) Stakkars dem. Dermed står de i fare for å bli lik sin motstander, som lider av samme villfarelse. Det er bare at denne verdensvisdom, for ikke å si tretthet, overhodet ikke står i forhold til det som skjedde i Istanbul. Det bekrefter inntrykket av Norge som et land som ikke lever i verden. Aftenpostens leder prøver å avveie mellom USA og Europa, men er fremfor alt lunken. Det er ikke tid for lunkenhet. Den arbeidssomme Hultgren skrev i en kommentar etter de første Istanbul-bombene at det kunne virke som om Al-Qaida hadde overtaket. Det hørtes ut som det var en fotballkamp.