Martin Scorceses siste film Shutter Island handler om to føderale agenter som sendes til en øy med et spesielt mentalhospital for å etterforske en forsvinning. Fra første øyeblikk forstår vi at det er et uhyggelig sted. Scorsese benytter en rekke tricks fra galskapens historie til å gi oss en kvelende fornemmelse. Hovedrollen spilles av Leonardo Dicaprio.

Det er få ting som skremmer sinnet mer enn et mentalsykehus styrt av gale leger. Shutter Island er kontrollert fra A til Å. Selv mentalpasientene er redde for å si noe. I et ubevoktet øyeblikk griper en pasient Leonardo Dicaprios notatblokk og skriver ett ord: RUN.

Midtveis stanser filmen opp, og blir ubestemmelig. Seerne frykter hele tiden at de to agentene skal bli tvangsmedisinert og innlagt. Deres dresser blir våte i stormen og det eneste de blir tilbudt er uniformene til betjentene. De lar seg ikke lenger skille fra de andre.

Dicaprio har stadige flashbacks: han var med på befrielsen av Dachau. Hans kone døde i en brann som var påsatt og viser seg stadig for ham. Det er stadig død pike som vender seg mot ham og spør: Hvorfor reddet du meg ikke?

Nå begynner storyen å bli innfløkt: Dicaprio avslører for partneren at han ba om å få oppdraget: han er på sporet av at det på Shutter Island drives eksperimenter på pasientene, et superhemmelig program finansiert av HUAC, den famøse Kongress-komiteen mot uamerikansk virksomhet, McCarthys «våpen». Han tror en av fangene er Andrew Leadiss, mannen som drepte hans kone i en mordbrann.

Partneren svarer: Men tror du ikke at «de» vet hva du er ute etter, og at de følger hvert skritt du gjør? Tror du virkelig at de ville sluppet deg så langt? De har gitt deg oppdraget med viten og vilje.

Så langt har filmen vært rasjonell. Nå tipper den over til noe helt annet: alt vi har sett har vært et rollespill sykehuset har satt i scene av terepautiske grunner: Agent Teddy Daniels (Leonardo Dicaprio) er i virkeligheten Andrew Leadiss, og hans kone drepte de tre barna. Dicaprio fant dem og drepte kona. Alt dette viser Scorsese, og på toppen av mentalsykehuset blir det for mye. Storyen revner.

Scorsese gjør som mange andre dyktige regissører som skal overgå seg selv og lage filmhistorie: han går seg vill. Han mister kontroll over storyen. Delvis fordi han «indulges», han gir etter for ønsker om å få lage en historie som reflekterer «alt»: Også det politiske. Prorammet sykehuset utvikler er for å skaffe seg mental kontroll. Det vises til hjernevasken som nordkoreanerne drev på amerikanske fanger. Noen av disse metodene ble brukt av Bush-administrasjonen da de skulle få terrorister til å knekke. På Shutter Island forvandles mentalpasienter til roboter som kan sendes ut i samfunnet og gjøre de mest forferdelige handlinger. De har ingen hukommelse og kan ikke spores.

Den endelige lobotomering gjøres i fyrtårnet på en klippe utenfor øya. Da Dicaprio må dit for å finne den savnede partneren. Han setter livet inn for å finne ham. Vi er tilbake i helterollen. Men i avslutningen snus alt på hodet en gang til: Da Dicaprio er Andrew Leadniss, det er han som er syk. Alt med føderale agenter var bare spill. Partneren hans var doktor Sheehan, hans psykiater de siste to år. – Kjenner du meg virkelig ikke igjen?

I den siste scenen sitter Da Dicaprio på trappen og psykiateren/agentpartneren kommer bort og spør hvordan det går. Dicaprio svarer: – Vi må bort fra denne øya og avsløre hva som foregår her.

Så mye frem og tilbake gjør seeren syk. Et stykke kunst bygger på visse forutsetninger for å lykkes. Det viktigste er identifikasjon. Forfatteren/regissøren etablerer en kontrakt med seeren når han lar han lager en helt/hovedperson. Forfatteren kan ikke ustraffet forandre denne rollen fra helt til gjerningsmann/offer, uten å bryte kontrakten med seeren. Flere ganger i løpet av en film.

Derfor er Shutter Island mislykket, til tross for Scorseses briljans. At seeren sitter igjen med et spørsmål om hvem som var den gale, er ikke et tegn på suksess.

Men Scorsese lykkes med en ting: filmen er psykisk tortur. Den gjenspiller ett av menneskets ur-skrekk: frykten for å bli sperret inne, mentalt og fysisk. Alt du sier vil bli brukt mot deg. Utspekulert. Du er fanget i en labyrint du aldri finner ut av.

Pasientene på Shutter Island er knust. At Scorsese også introduserer Dachau, som dukker opp mange ganger, og at en av legene er tysker i rett alder, spilt av Max von Sydow, gir klaustrofobien og traumene en historisk forankring.

Dette er liberal «indulgence». Jeg synes å merke en «license» hos Hollywood-regissører. De kan tillate seg alt. Holocaust og nazisme er også blitt en rekvisitt man kan bruke.

Men dermed blir Scorsese selv historisk aktør, han blir politisk uten å se rekkevidden av sine handlinger. For hans måte å bruke historien på er spekulativ.

Vi lever i en postmoderne verden som ikke lenger respekterer eller forholder seg til en klassisk fortelling om ondskap. Ved sin «cleverness» går kunstnerne inn i ondskapen og skal outsmarte den. Derved vikler de mottakeren ufrivillig inn i et nett. Shutter Island er kvelende, men vi kjenner igjen mønsteret fra andre kunstverk.

Vestens forhold til nazismen stikker dypt. Det er selve urfortellingen om ondskap. Kan kuntnere klusse med den ustraffet?

Scorseses cleverness, som frister ham til et eksperiment, det er ikke bare Ben Kingsley som sjefslegen Crawley som eksperimenterer: det er også Scorsese som eksperimenterer på seeren. Derav det store ubehaget.

Det er noe av det samme ubehaget man føler hver eneste dag man åpner en avis, slår på TV eller radio.

Roger Sverin Bruland var vert for Verden på lørdag i P2. Tema var konspirasjoner. Hans Wilhelm Steinfeld tok for seg alle mordene i Putins Russland og kom til at staten ikke lenger dreper sine motstandere. Det var frilansere, krefter utenfor Putins kontroll som bedrev egen virksomhet. Steinfeld kom til dette resultatet samme dag som Lidia Jusopova hadde sagt at bombene på Moskva-metroen var Putins verk. Steinfeld avviste ikke bare dette, han avviste også at Putin sto bak drapet på Alexandr Litvinenko.

Da har vi tatt et stort skritt mot Shutter Island. Hvem er de gale?

Sendingen fylte meg med stigende ubehag. Litt lenger ut ble den herostratisk beømte advokaten Jacques Verges intervjuet av Erik Aasheim Paris. Verges roste 9/11-selvmorderne for mot. Slikt mot fantes ikke i Vesten lenger. Verges solte seg i at han forsvarte de svake mot de sterke. Blant hans klienter finner vi Klaus Barbie, Sjakalen, og Røde Khmer-ledere, et skrekkabinett av historiens verste massemordere. Han ønsket seg Radovan Karadzic. Verges fikk anvende omkvedet om at seierherrene alltid skriver historien. Uten innsigelser.

I Aftenposten driver Per Kristian Aale journalistisk hitman-journalistikk: Islam-hateren, heter intervjuet med Geert Wilders. Carsten Jensen blir gjengitt i de store avisene med sitt hat-budskap om danskene.

Alle synger den samme melodien: det er en relativisering av eller apologi for ondskapen, og et angrep på de kreftene som forsøker å stå imot.

Det er slitsomt, det er pykisk utmattende, sjelelig ødeleggende. Den viktigste kampen står alltid om menneskenes sjel, og dagens medier fører en kontinuerlig krig om og mot sjelene.

Det er et stille drama, og det er det mest betydningsfulle av alt. Som alltid: det er i hjertene alt avgjøres.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.