Kommentar

Syrias galskap skremmer oss. Vi vil helst slippe, og norske medier oppfyller ønsket, sparer brukerne og refererer i liten grad hva som skjer. Slik kan vi spille uvitende. Men kan ignoransen beskytte hvis denne volden er noe som mange av menneskene i dagens Europa er bærere av?

En formastelig tanke. Enda mer formastelig: finnes det krefter i Europa som kan tenkes å være bærere av en slik vold? En slik tanke skremmer oss enda mer.

Slik tjener opprettholdelsen av forestillingen om en ufattelig og uforståelig brutalitet en funksjon: vi slipper å ta den inn over oss.

Bestialitet som metode

Daniel P Goldman gjør oss oppmerksom på noe som norske skolebøker unnlater: at bestialitet er en urgammel metode: den er ment å slå motstanderen med skrekk, slik at han lammes, psykisk og fysisk. Den andre siden er mindre kjent: ved å begå uhyrligheter blir det ingen vei tilbake for de som gjør dem. De vet at hevnlysten på den andre siden blir så stor at de aldri vil overleve et nederlag. De blir nødt for å kjempe til siste slutt. Dette kan være med på å forklare hvorfor den tyske fronten aldri brøt sammen, selv da nederlaget var klart.

Strategien til Bashar al-Assad, og Saddam Husseim er/var av samme type. Begge er representanter for  Baath-ideologien, som er en blanding av fascisme/bolsjevisme og arabisk nasjonalisme.

Forestillingen om at vi er kommet lenger skjuler vår sårbarhet: et sivilisert samfunn tåler ikke møte med skrekken. Det rygger unna, og kan således lide nederlag. I dag bor stammer i Europa for hvem krigen i Midtøsten mellom sunnier og shiaer er høyst reell. BBC radio sender et program Heart and Soul som tar for seg hvordan konflikten i Syria øker spenningen mellom de to retningene – blant Storbritannias muslimer.

I Libanon er spillovereffekten til stede i den grad at den kan merkes helt ned i barnehavene, kunne BBC radio fortelle sist helg.

Retur til overtro

Det er den slags nyheter som norske medier ikke rapporterer eller følger med på. Ubehaget blir for stort. Vi vet alle hvorfor. Fordi man frykter at det samme skal skje her. Men man opptrer som innfødte i en pre-rasjonell kultur, som frykter smitte hvis tingen nevnes høyst. Derfor kan PK-språket forstås som omskrivninger: ved å unnlate å nevne tingen med dens rette navn vil man unngå virkningen/smitte.

I dette landskapet blir man selv underlagt magien og hekseriet.

Da er vi tilbake i eventyret og mytenes verden, og det er nettopp det Goldman knytter an til.

Jihadismen og terroren har skremt oss. Vi oppfatter the horror, selv om det ikke sies høyt. Bildene fra Woolwich får håret til å reise seg. Det som slår oss enda mer er at dette er gjort bevisst, for å skremme oss. At horror er en metode.

Hvilket svar gir vi, spør Goldman. For alle kulturer/samfunn «svarer», på noe så grunnleggende som terror.

Omskrivningene av sosiale fenomener, særlig alt som har med islams kollisjon med Vesten å gjøre, forvandler politikk til mystifikasjon, til et rom i tussmørke der man ikke vet hva man diskuterer eller har foran seg. Man mister retningssansen.

En fryktkultur basert på urgamle smitte-forestillinger kan åpne døren til gamle monstre.

For nordmenn burde disse bildene vekke bestemte assosiasjoner.

Gamle brutale guder

Goldman har noen originale ideer om eventyr:  De er etterlatenskaper av de gamle hedenske gudene som har overlevd i folkefantasien. Våre troll er ikke bare godslige. De representerer en brutal virkelighet. De germanske stammene opplevde naturen som brutal og vilkårlig og det var ingen grunn til at ikke deres egne guder skulle reflektere en slik orden.

I dette universet er maltraktering og ekstrem brutalitet en del av krigen. Fienden er slett ikke Den andre.

Historikere av nazismen har lenge brukt uttrykket autochton om dens røtter: den suget næring av «jorden», av gudene som bor under den.

Det finnes m.a.o et urmørke i Europa som Hitler brakte frem.

Kan det vekkes til live igjen?

Horror

Goldman viser til skrekkfilm-sjangeren som har eksplodert. Jeg går selv og kikker i hyllene og ser hauger av filmer med horror. Saw-filmene er bare ett eksempel. Og det er blitt stadig flere av typen.

Hva slags mennesker utsetter seg frivillig for slike filmer? Hva gjør det med hodene deres?

En antagelse: Det er neppe de med best ballast som ser dem.

Men horror og skrekk finnes ikke bare i trash-sjangeren. Ekstrem vold har i økende grad blitt en del av mainstream-kulturen.

Danske Nicolas Winding Refn, er en dyktig regissør, man har et sadistisk forhold til vold: dvs. han nyter det. Det gir seeren en ubehagelig opplevelse. Volden løsriver seg fra storyen og blir til et eget budskap: det å drepe blir selve saken. Drepe eller bli drept. Det går igjen i Valhalla Rising og Drive, og skal i enda høyere grad prege den siste Only God forgives.

Noen kritikere reagerer, men i det store og hele blir ikke sadismen og horroren i mainstream-kulturen tatt opp. Den ignoreres i trash-versjonen og godkjennes automatisk i mainstream-kulturen. Eliten gjør ikke feil. Den er hevet over moralske kriterier. jfr. Lars von Trier.

Kunst og moral

Utforskningen av Mørket har vært en del av kunstens domene i flere hundre år. Men hva hvis Mørket vekkes til live? Hva hvis kunsten blir så nihilistisk at den fjerner menneskets hemninger? Eller er slike begreper utdatert? Den vakre, slanke, ressurssterke hedonisten synes å signalisere at den er hevet over slike begrensinger. Det setter selv sine grenser. Det samme gjorde de politiske aristokratene før annen verdenskrig som ble tiltrukket av fascismen, men fant nazismen for enkel.

Bare i debatten om surrogati merker man en tendens til reaksjon på disse nye overmenneskenes utvidelse av sitt domene.

Men det er helt taust når VG over to sider kan fortelle om en tidligere verdensmester som har drevet sex-orgier i parets leilighet, sammen med en politikvinne og en kvinnelig tv-kjendis. GHB har vært middelet som har løst opp hemingene. Orgiene har vært filmet. Scenene som trådte frem var svært mørke.

Men dette er ikke et tema avisene beskjeftiger seg med, enda alle vet at dette representerer en mørk side ved kulturen som vel så  ofte finnes i høyere sosiale lag.

Man beskytter sine.

Kunstneren Bjarne Melgaard skrev i fjor en anti-roman med sex-scener som var til forveksling lik torturscener. Hans bilder pryder inngangen til DnBs nye hovedkontor i Oslo.

Lavt

Nihilisme blant eliten er intet nytt. Men det er sjelden det holdes frem som noe høyverdig. En kultur hvor det lave blir det opphøyde ligger dårlig an.

Mørket finnes ikke bare på den andre siden. Det finnes også blant oss, og det er for å snakke i Alien-termer; reaktivert.

Viljen til å late som ingenting vil ikke forhindre det i å bre seg.

Denne uken ble leiligheten på Skøyen der Anders Behring Breivik bodde lagt ut for salg. Meglerfirmaet hadde tømt det for morens eiendeler og stylet den med lånte ting.

– En hvilken som helst annen leilighet, sa megleren.

VG viste bilder, og omtalte også det som skjedde der som historie.

Men hvordan kan noen tro at levende mennesker kan være villig til å bo i disse rommene? Det er ikke bare vår fantasi og vår hukommelse som forbyr noe slikt. Det er hva som vitterlig har utspilt seg der: samtalene, tankene, planene.

Mennesker skyr steder hvor forferdelige ting har foregått. De får en aura av uhygge. To år senere later vi som stedet der 22/7 ble klekket ut er et sted andre kan bo og leve sine liv.

 

 

 

 

 

 

 

I

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også