Avhengig av ens personlige tilbøyeligheter og sinnstilstand kan såpeoperaen med Aftenposten og Mohsan Raja være pinlig, skremmende, tankevekkende eller ustyrtelig komisk. Og faktum er at den handler om veldig mange ting på én gang.

For journalister som ikke jobber i Aftenposten, kan det hele avstedkomme en viss skadefro (som dog fort kan komme i retur). Norges største avis driver ikke ordentlig research, ha ha! Er man en smule infam, kan det være en højdare å beskue den keitete reaksjonen hos begge parter. Ingen av dem ser ut til å ha den fjerneste anelse om hva som er den mest hensiktsmessige opptredenen etter at uhumskhetene traff vifta. Andre vil helst ha den uutholdelige teaterforestillingen ut av verden snøggast. For da er det hele glemt på nyåret, Aftenposten vil neppe ha pådratt seg større skade enn en ripe i lakken, og Raja vil ha kommet seg over sjokket ved all eksponeringen, stakkar.

Den som er bekymret for landets fremtid, kan bli perpleks av portrettet som er avtegnet av prisvinneren. Man kan tilgi hver enkelt bit i mosaikken, men bildet er likevel urovekkende. Og uroen blir ikke noe mindre ved tanken på at Raja sannsynligvis representerer en voksende del av hovedstadens befolkning aldeles utmerket: De er bokstavtro muslimer med sans for sharia, kanskje med en dom eller to bak seg, som ikke liker homofile eller selvstendige kvinner, som gjerne ser Israel utslettet og tror USA iscenesatte 9/11, som er store i kjeften, og gjerne arbeider natt og dag for å hjelpe nyankomne til landet som etter alt å dømme deler mange av de samme egenskapene.

ANNONSE

Den som måtte være overrasket over disse tingene, visste ikke hvem de andre var. Nå vet de det kanskje litt bedre.

Det mest interessante ved historien er likevel at vi ikke lenger vet hvem vi selv er. Denne usikkerheten er også den dypeste grunnen til at det blir så pinlig.

Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen gir ufrivillig uttrykk for dette i en kommentar mandag kveld. Hansen sier til utdelingens forsvar at man godt kan gi en pris til personer som ikke er plettfrie, og at Raja uansett har gjort en beundringsverdig innsats for asylsøkere, men at utdelingen likevel falt uheldig ut fordi avisen ikke hadde gjort en god nok jobb – noe Hansen tar på sin kappe. Men hva angår Rajas fortid og hvorvidt den diskvalifiserer ham, skriver Hansen at det «ikke er et enkelt landskap å bevege seg inn i» – for redaksjonen, intet mindre. Noen av Norges presumptivt beste hoder. Men nei, det er ikke lett å ta stilling til det ukjente når målestokken som består av kjennskap til egen kultur, er borte.

Litt tidligere på dagen sa Hansen at han også har respekt for Frelsesarmeens arbeid, men er «uenig» i at de ikke vil ha homofile i egne rekker. Sjefredaktøren ser ut til å mene at det, i alle fall på dette punktet, er en slags ekvivalens mellom konservativ islam og konservativ kristendom. Begge er religion og begge er umoderne. De representerer begge to det reaksjonære stappmørke, men vi ute i opplysningens solskinn kan anerkjenne det gode de gjør likevel. Eller noe sånn.

Forskjellene er imidlertid mer relevante enn likhetene, men i en tid hvor den religiøse analfabetismen hersker, også på toppen i Aftenposten, forstår man ikke hva det dreier seg om. Opplysningen er nemlig ikke et barn av islam, den er et barn av kristendommen – om enn et opprørsk sådant som ikke vil vedkjenne seg opphavet. Våre etiske koder og oppfatninger om hva som er verdig oppførsel, stammer også fra kristendommen. Vi er bare ikke vant til å tenke på hvordan lenger.

Den utvannede, sekulariserte, godfjottede og politisk tilpassede kristendommen som læres bort i vårt land i dag, og som knapt noen av høyst forståelige grunner ønsker å gjøre til sin egen uten å få klekkelig betalt, har ikke så mye å gjøre med den kristendommen som ble lært bort inntil andre halvdel av det tjuende århundret. Men det er altså denne sistnevnte som har satt de dypeste sporene i oss, selv om vi ikke er klar over det, idet dens moralske tekstur ikke er blitt borte i løpet av et halvt århundre.

En gang i tiden ble man nemlig fortalt at mennesker – en selv inkludert – er uhelbredelige syndere. De gjør uavlatelig gale ting, og har derfor behov for tilgivelse. Denne tilgivelsen er å finne hos Gud, og han var så ivrig etter å gi den at han gjorde menneske av seg – noe som griper rett inn i en viss høytid som står for døren. Mennesket er altså skrøpelig, men kan bli litt bedre under store anstrengelser og forsakelser. I dag er det en noe annen oppfatning som dominerer i vårt samfunn. Mennesket er egentlig helt ålreit, og trenger bare litt mer forståelse for sine skavanker. Live and let live, og slutt nå å mase så fælt.

Det er ikke så rent få som lever etter den gamle kristendommen. Frelsesarmeen er ikke de eneste. Flere frikirker gjør det også. Det samme gjør katolikker. Kanskje noen med sammenbitte tenner i Den norske kirken også. Den finnes altså hos en minoritet både av nye og gamle innbyggere i Norge. I denne gamle kristendommen er mange ting regnet som synder. Homofili er bare en blant mange, selv på seksualitetens område – for noen å sammenligne med å avbyte samleiet før klimaks. Og den er ikke nødvendigvis ansett som spesielt alvorlig, bare en blant de mange tingene man etter dette livssynet ikke burde gjøre, og som man trenger tilgivelse for idet man ikke klarer å la være. Man skal elske synderen selv om man hater synden – en øvelse den puritanske og moralistiske delen av kristenheten ikke har vært særlig god i. Og man skal være mer opptatt av egen synd enn av andres.

Hvis man kjøper dette, er det sentrale at samvittigheten er ens hardeste dommer. Og selv om man ikke kjøper dette, smittes man av en kultur hvor selvransakelsen står høyere enn bebreidelsen av andre – også om man mener det er noe forbannet tøv at homofili er en synd – også om man mener at guder er eventyr. Livsholdningen som kommer av læren om synd, gjennomsyrer fortsatt vårt samfunn. Den er forbausende robust, sannsynligvis fordi den er sannere enn godfjotteriet. At hver især prøver å være et bedre menneske, og tenker seg om under forsøket, er forutsetningen for vår sivilisasjon. Den er viktigere enn alle lover vedtatt i noe parlament, og viktigere enn hva slags økonomisk system vi har.

Enter islam.

Plutselig kommer en kultur hvor bebreidelsen av andre står noen lysår høyere enn selvransakelsen. Og her er det ikke nødvendigvis noen dennesidig tilgivelse å få. Den fjerne Allah har ikke gjort seg til menneske, han har gjort seg til bok. Og hvis den boken sier at du skal dø, så skal du dø. Det er få tegn til noen kritisk tradisjon som innvender at «men Gud, hør nå her…».

Moses hadde lange dialoger med Gud. Muhammed skrev rett av fra Allah. Disse lange dialogene med Gud er begynnelsen på fornuften – uansett om den fornuften ender opp med å forkaste Gud eller ei. Den ukritiske avskriften fra Allah er slutten på fornuften. Jo før Aftenposten innser det, jo bedre.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629