I Hobbiten er det en scene er Galadriel snakker direkte inn i hodet til Gandalf. Noe skjer i Mørkeskogen. Gandalf har nettopp vist frem et sverd som alle – Saruman og Elrond – drar kjensel på. Det har tilhørt en av kongene som gikk i det ondes tjeneste og ble begravet dypt inne i en haug for aldri mer å se dagens lys. Nå ligger det på stenbordet. Hvordan er det mulig?

– Det er ikke mulig, sier Saruman. It can’t be. Han går over til å kritisere ryktesprederne. De skaper unødig frykt. Det er umulig at det kan være samme sverd.

Da er det Galadriel i Cate Blanchetts inntrengende myke stemme snakker direkte til Gandalf: – Vi vet begge at dette er det onde sverdet. Det har kommet ut av det ugjennomtrengelige gravstedet, og noen har hentet det ut. Det umulige har skjedd. Dere har dårlig tid.

Det som nå skjer i Europa, har samme karakter. Når noe stort hender, fungerer det som et sannhetens øyeblikk. Noen vil fortrenge og benekte, av ulike grunner, til det siste. Andre blir brått edrue.

Opprøret i Sverige er noe mer enn vanlig sosialt opprør, drapet på soldaten Lee Rigby var noe annet enn et vanlig drap, slik bombene mot Boston marathon var noe spesielt. I alle tilfeller snakker vi om noe som er hinsides fatteevne. Hukommelsen arbeider motstridig. Den ble for mitt vedkommende vakt  ved påminnelsen om Daniel Pearl, den dyktige amerikanske journalisten som måtte si at han var jøde før han fikk halsen skåret over. Og slakterne videofilmet det hele.

Det vekket minnene om alle kidnappingsofre i Irak som led lignende skjebner: amerikanere og briter som fikk halsen skåret over, og som ble filmet. Disse filmene ble lagt ut på nettet og ble etter sigende populære nedlastinger, ikke bare blant fanatikere. Det ble nærmest underholdning. Denne dehumaniseringen er i liten grad nevnt av våre medier, liksom heller ikke bildene av forrædere som drar gjennom gatene i Gaza var det under siste korte krig.  Mediene foretrekker å tie.

gaza.collaborator.motorbike

Man trenger ingen politisk skolering for å se hva dette er. Alle normale mennesker vil kjenne igjen barbariet.  Islamismen gir det et spesielt uttrykk. Det er bestialitet paret med religiøs fanatisme. Onsdag sist uke kom det til Woolwich utenfor London.

Britene trekker seg ut av Afghanistan, slik Norge gjør. Nå har krigen kommet hjem til Storbritannia. Det snur opp ned på mye. Vi skulle også trekke oss ut av Afghanistan, enten man sa jobben var fullført eller at det ikke nyttet. Nå følger krigen med hjem. Og det er ikke afghanere som fortsetter den, det er kristne konvertitter.

Vesten står overfor noe den ikke vet eller vil vite hva er: et sverdblad smidd i ondskapens esse.

Et par tusen europeiske jihadister er reist til Syria og møter en krig som har utviklet seg til den samme blanding av fanatisme og bestialitet. Nyhetene fra Syria er så forferdelige at norske medier unnlater å rapportere dem. Skulle vi la være? Noen vil si at vi burde skånes. For hva? For virkeligheten?

Når den er next door? Norske medier unnlater også å rapportere om det mest uhyggelige ved opprøret i Sverige: brenningen av skoler, barnehaver, vanlige menneskers biler, av hjemmetjenestens biler. Jeg finner den samme bestialitet i valg av disse målene. Det var det som gjorde den franske intifaden uhyggelig: bildene av utbrente barnehaver og biblioteker.

Vi husker Mohamed Merah og drapene på jødiske skolebarn og – også den gang – franske soldater.

Et angrep på forsvarsmakten er et direkte angrep på staten og det samfunn den er satt til å beskytte. Likevel unnlater mediene og politikerne å ta opp det innlysende. David Cameron snakket om at slaktingen av Lee Rigby ikke hadde noe med britisk utenrikspolitikk å gjøre, og «nothing to do with islam».  Hvem er det han narrer? Hvis fred blir ensbetydende med å lyve, vil fred etter hvert få et dårlig rykte.

Lederes oppgave er heller ikke å defuse the situation, de er ikke brannmenn eller redningspersonell. Deres oppgave er å lede. Noen ganger betyr det å si ubehagelige ting.

Lee Rigbys død kommer til å sette spor. Han var en av «oss». Hvis lederne ikke vil lede, vil det komme andre.

Det samme gjelder Norge. Hvis norske medier ikke skriver om Sverige eller Woolwich, vil de gjøre seg irrelevante. Det samme gjelder politikerne. Vi har allerede en situasjon der det viktigste foregår utenfor deres kontroll.  De mister initiativet. Andre er calling the shots, og folk hører det.

Dette er elementære politiske lover. Debatten kjører som vanlig, men publikumsstolene står tomme.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂