Kommentar

Norske aktører – politikere, eksperter og journalister – opptrer som om de er inne i en labyrint de ikke kan finne ut av. Men de spiller selv ut det ene kortet etter det andre som gjør situasjonen enda mer uforståelig og ugjennomtrengelig.

Nå leker man spillet: Hvem tar nattesøvnen fra folk?

Siv Jensen og Frp rykket ut og minnet om at den åpne dørs asylpolitikk har gjort det lettere for terrorfiskene å svømme i vannet. Slikt får man rapp over fingrene for å si i kongeriket. Fortsatt.

Så kan VG fortelle at «målet var Norge». Da står den samme partileder Jensen frem og klandrer politikilder for å lekke fortrolig informasjon slik at folk blir unødig skremt. Unødig?

Er det unødig at folk får høre at disse tre hadde planer om å sprenge mål i Norge?

Den surrealistiske runddansen fortsetter

Den begynte torsdag morgen med nyheten om pågripelsene. Det var alvor over pressekonferansen til PST-sjef Janne Kristiansen. Alle forsto at dette var noe stort. Men så var det tid for spørsmål, både til Kristiansen, statsadvokat Glent og senere Stoltenberg/Storberget. Da ble det hurtig klart at hovedaktørene ikke kunne eller ville si noe som helst. Journalistene på sin side vet så lite om temaet at det eneste de kan stille er konkrete spørsmål som de ikke får svar på. Partene ender opp med å se dumt på hverandre.

Når man åpner avisene dagen etter og venter å finne nytt stoff og skarpe analyser, er det mer av den samme grauten. Viktige fakta serveres, som at uiguren var i Nord-Waziristan samtidig med terrortiltalte fra New York og Storbritannia. Men så? Så svikter grunnlaget fordi man ikke har gjort hjemmeleksen og derfor ikke tør tenke selv. VG presenterer et kart over terroraksjoner siden 9/11, og det er noen røde stjerner her og der. Men det har vært hundrevis av aksjoner, de fleste er mirakuløst avverget. Den som har fulgt utviklingen vet at det syder og koker, og at ekstremismen kommer i mange utgaver.

Hvor kommer uvitenheten fra?

Når man ser på enormiteten i 9/11 og alt som fulgte, kan uvitenheten fortone seg som villet. Der andre redaksjoner har folk som er spesialisert på terror og islamisme, har norske redaksjoner kun generalister. Enhver skal kunne gjøre alt. Det er et dårlig prinsipp. Det er et dårlig prinsipp å gi slipp på hukommelsen i en krig. Den asymmetriske spesielt. Hvem er fienden? Naboen?

I de blindes rike er den enøyde konge

Kongen over blinde nordmenn heter Kristian Berg Harpviken. Harpviken kan si nesten hva han vil. Han er opphøyet til autoritet i den grad at man lurer på om noen må ha snakket sammen og trukket i trådene. Harpviken kan tillate seg å si ting som under normale omstendigheter ville fått konsekvenser. Det er nesten som om fienden har en påvirkningsagent innenfor som er gitt immunitet. Ingen kan se hvem han er. De er blinde. Selvpåført.

Jeg minner om at dette er en krig. Det er nettopp blitt drept fire nordmenn i Afghanistan. Nå sto fienden klar med en celle i Norge. De hadde samlet bombeingrediensene i en leilighet inne på Ullevål sykehus.

Men det er som om det ikke er sunket inn at det er den samme krigen, at vi blir angrepet og må forsvare oss. Det offisielle Norge synes å ha endeløst med tid til å tulle, debattere og skylde på Vesten og oss selv.

Mangel: Tro

Fellesnevneren er mangel på tro, mangel på selvtillit. De som skriver har meninger, men de tror ikke på noe.

VGs Ellen Skarsbø Moen skrev lørdag 3. juli om møtet med Idar Jørgensen, far til Kristoffer Sørlie Jørgensen som falt i strid i Afghanistan. Enheten hans havnet i bakhold, og Kristoffer sørget med sin handlekraft for at resten av patruljen kom seg unna. Selv mistet han livet.

Faren har ikke mistet troen på det sønnen gjorde. Han føler at det hadde mening. At hans død derfor ikke er meningsløs. Men det gjør Skarsbø Moen! Hun har problemer med farens tro. Faren forstår hvorfor politikerne uttrykker seg som de gjør. Det gjør ikke pressen. Den har i samlet flokk vært med på å dissekere politikernes forsvar for krigen. Den har plukket argumentasjonen fra hverandre, tilsynelatende fordi den vil ha ærlighet: krig skal kalles krig. Men måten denne journalistikken drives på minner om beinkrok.

For en far som har mistet en sønn er dette helt fremmed. For ham er det alvor.

Skarsbø Moen greier ikke å kjenne alvoret. Hun avslutter.

Idar Jørgensen ser på en rask tilbaketrekking som det verst tenkelige. – Skal vi være så feige? Stikke halen mellom beina og dra fra dette nå? Hva er tilbake av vår innsats da? spør han.

Til dette har Skarsbø Moen bare disse ord:

For mange av oss som leter etter en mening med denne krigen er paradokset at flere må dø for at døden ikke skal være forgjeves.

Men er ikke dette paradokset ved enhver krig?

Hverdagsmennesker tar utfordringene som de kommer og vokser med oppgaven. The chattering classes, meningsborgerskapet, er ikke fornøyd med det. De vil gjerne kontrollere resultatet. De vil føle at de kan definere situasjonen og finne en løsning. Også på krigen. Her kommer deres hybris inn. Det er seg selv de beskriver når de ber om tilbaketrekking av soldatene og stempler krigen som håpløs eller tapt. Den har ikke gått som de ville. Amerikanerne gikk ikke på det nederlaget i Irak som de hadde drømt om. Nå har de fått det for seg at Afghanistan-krigen er tapt og begynner å minne om Vietnam. Tap på 100 soldater i måneden skrives som om det manglet tre nuller.

Ingenting går som meningsborgerskapet vil. De føler ubehag. Krig kan de ikke forstå, de er eksistensielt ute av stand til det. Norske gutter og menn drar ned og føler de gjør en forskjell. For caffe latte-kulturen er det ubegripelig. Derfor kan VG i det ene øyeblikk bakvaske Trond Bolle da han som anonym marinejeger reddet to norske barn fra en voldelig far og kreve at myndighetene rydder opp, og i neste omgang glorifisere ham og spørre hvorfor han ikke fikk krigskorset med sverd mens han var i live.

Denne blanding av selvgodhet og kynisme er ingenting å dra i krigen med. Norske medier innbiller seg at de er sofistikerte når de i virkeligheten ikke har peiling.

Norge har i løpet av noen korte sommeruker opplevd tre alvorlige hendelser.

– Tapet av fire norske soldater i Afghanistan.

– Opprøret på to ventemottak, Fagerli og Lier, hvorav brannen på Lier var mest alvorlig.

– Pågripelsen av tre personer mistenkt for terrorplaner, trolig på instruks fra Al Qaida.

Disse hendelsene tar hver for seg stor plass. Men det mest interessante er forbindelsen mellom dem. Den som kan analysere og forstå den, har kommet et langt stykke på vei. Men norske medier ønsker ikke å se sammenhengen. De vil helst ha det stykkevis og delt. Det går ikke.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også