Kommentar

Terrorfrykten skyller over Norge. Samtidig som Israel-fiendskap flommer ut av His Masters Voice, NRK. Annerledes er det ikke mulig å beskrive en Verden på lørdag hvor Sidsel Wold avløses av Odd Karstein Tveit og Tomm Kristiansen. Alle tre unisone i sin fordømmelse og overbevist om at de har rett.

Det er en annen følelse som slår meg når jeg sitter i sommervarmen og følger politidirektør Reidar Humlegårds direktsendte pressekonferanse, midt oppi meldinger om stengte luftrom, passasjerer som ikke slipper hjem fordi de mangler pass, folk som tas av fly fordi de har tatoveringer og ser merkelige ut, og redde foreldre som melder barna ut av Norway Cup: Norge begynner å minne om Israel.

Det er den samme ubestemmelige frykten. Også Israel står overfor fiender de ikke helt vet når skal slå til. Trusselen er uspesifikk.

For oss er den ennå ikke konstant. Den har truffet oss som en slegge, og holder på å få oss til å miste balansen. Vi er ikke vant til å tenke på en overhengende trussel som kan ramme hvor som helst.

Tiltakene som strømmer ut av etermediene, styrker følelsen av fare; nå kan også soldater settes inn. Schjengen er suspendert, delvis, men praksis er som om det er full grensekontroll. Mangel på koordinering bidrar til å skape frykt.

Israelerne er vant til usikkerhet. Det er ikke vi. Dette kom bardus på oss. Mange spørsmål flyr gjennom luften: Hvorfor Norge? Hva har vi gjort?

Det skal en brutal oppvåkning til. Myndighetene har ikke forberedt oss på den. Å åpne dørene for en religon som ligger i intern og ekstern krig har en pris. Det er ikke lov å si det høyt, men uansett hvor mange kronikker Antirasistisk Senter skriver, og uansett hvor mange ganger de samme muslimske representanter intervjues, står faktum fast: Det er ikke indremisjonen man verner seg mot, selv om professor Knut S. Vikør kaller salafister for indemisjonsfolk.

Fra den akademiske eliten får publikum stort sett ingen hjelp. Desto sterkere virker frykten. Når skal det gå opp for deres talerør journalistene?

Mediene har i to uker hamret løs på Israel for dets krigføring. Nå opplever Norge å bli truet av de samme kreftene som Israel. Noen vil se parallellen. Hvem er venn, og hvem er fiende? Dette er grunnleggende spørsmål ethvert menneske og ethvert samfunn som trues stiller seg. Å forsøke å avgrense eller isolere dem som truer til noen titalls villfarne ungdommer, faller igjennom på bakgrunn av alle nyheter som forteller noe annet. Tilgangen på informasjon om jihadisme er så stor at kun en åpen og ærlig tilnærming har noe for seg.

Etter hvert synker det inn at Norge har inntatt Israels posisjon: Vi trues av de samme kreftene. Det er jihad for troens sak. Mot de vantro. Jøder er spesielt utsatt. De ligger an til å miste hele landet hvis Hamas vinner. Det dreier seg ikke bare om åpning av grensene, men om en permanent krig til Jerusalem er gjenerobret.

Men vi er da ikke jøder? Nei, men vi tihører de vantro. Vi har deltatt i krigen mot ummah-en, derfor skal vi straffes.

Dette er det svært vanskelig for oss å fatte. Men her har vi noe å lære av Israel. De vet hva kampen gjelder. Den er eksistensiell. Det er også vår kamp, vi har bare ikke oppdaget det ennå.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også