Kommentar

Myndighetene hadde ikke gått ut med terroradvarselen hvis de ikke trodde det var alvor. Spørsmålet er: Hvorfor er Norge terrormål for folk som er eller har vært i Syria? Norge er da ikke innblandet?

Svaret er jihad og jihadistenes ideologi. Den er vanskelig for gjennomsnittsnordmannen å tilegne seg. Men utslagene ser vi hver eneste dag: Det sprenges bomber og bilbomber i mange land – fra Nigeria til Kenya og Somalia, og Egypt. Det drepes soldater i mer fredelige land som Tunisia. Libya er i full oppløsning.

Det har ikke helt gått opp for offentligheten at jihadistene spekulerer i og sprer kaos. Det gjør de nå i Libya. Norge var med å «befri» Libya for Gadaffi, men vi har fulgt dårlig med på det som skjedde etterpå. Dette skaper bitterhet i befolkningen. Vesten styrtet diktatoren og lar landet seile sin egen sjø.

Her er vi inne på det som gjør at også Norge havner i jihadistenes søkelys: For Norge er en del av korsfareralliansen som fører krig mot islam og muslimene. Vi har gjort det i annen rekke, men vi har vært med. I Irak var det symbolsk, i Afghanistan var det på virkelig om ikke i første linje – stikkord: Helmand. I Libya deltok vi i første linje. Det er ikke glemt. Og Jens Stoltenberg er blitt generalsekretær for korsfareralliansen NATO. Det er tungt å både forstå og svelge at Stoltenberg kan oppfattes som korsfarer. Men i jihadistenes øyne er han det. Her gjelder ikke blå øyne og gode hensikter.

Dette siste – at selv velmente sosialdemokrater er vantro som har erklært islam krig, er vanskelig å ta inn over seg for den norske eliten, spesielt den som behersker den politiske konsensus.

Skal man ha noe som helst sjanse for å bekjempe jihadismen må man forstå hvordan de tenker. Det sies at de er rasjonelle. Jo, men det er ut fra en helt annen rasjonalitet enn «vår». Den fungerer i et helt annet univers, og man må forstå dem på deres egne premisser. Ikke våre.

Ett sted å begynne: I stedet for å være monomant opptatt av Gaza og Israel, burde norsk offentlighet, les de som styrer den, være mer opptatt av den generelle utviklingen i Nord-Afrika og det som kalles det utvidede Midtøsten, dvs. omfattende Pakistan. Den sekteriske volden, kaoset, anarkiet er ikke noe som oppstår av seg selv. Noen sender inn bilbomber og selvmordsbombere, og har krig mot sivile som taktikk. De menneskelige hensyn spiller ingen rolle.

I et slikt lys virker det snarere som om opptattheten av Israel og Gaza er en erstatning for en konfrontasjon med en brutal virkelighet som vi helst vil unngå. Det er lettere å kritiserer Israel enn jihadistene, fordi dette nødvendigvis må føre til en beskjeftigelse med ubehagelige sider ved islam. Det vil de som styrer helst slippe.

I mangel på kunnskap og erkjennelse oppstår et vakuum, og i dette vakuumet kryper frykten inn. Denne utgjør en umiddelbar trussel mot våre samfunn, for den gjør at hverken folk eller styrende vet ut eller inn, opp eller ned. Trusler sender sjokkbølger gjennom befolkningen som ikke har noen måte å vurdere den på.

PSTs trusseladvarsel er uspesifikk. Men ikke mer uspesifikk enn at vi vet den har med Syria å gjøre. Så må man begynne å interessere seg mer for hva jihadistene står for, og hva som gjør at folk føler seg tiltrukket av en slik krig.

Det er det ukjente som skaper størst frykt. Det finnes allerede en masse kunnskap om jihadismen. Det er på tide å ta trusselen alvorlig.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også