Det finnes aktive løgner og passive løgner. Når islamistisk terror utløser svar om at islam betyr fred og at terroren intet har med islam å gjøre, snakker vi om aktive løgner. Vi snakker med medskyldighet i terror. Den som gjør at den kan fortsette.

I etterkant har verden kjempet for å forstå hvordan Holocaust var mulig. Nazistene var fullt klar over rekkevidden av deres forbrytelser og forsøkte å holde dem skjult. Da nyheten om Endlösung lekket ut var meldingene så forferdelige at omverdenen lenge nektet å tro dem.

Med IS er det annerledes. De har gjort grusomhetene og sjokk til et propagandavåpen. Det er noe nytt i verdenshistorien. På videofronten er IS en pioner, men eksemplet blir fulgt av de andre: al-Shabaab og Boko Haram. Den bevisste seleksjon av ikke-muslimer og drap på disse, er bevisst. Når NRKs Sverre Tom Radøy sier at dette ikke har med religion å gjøre, utfordrer han lytternes sunne fornuft. Han driver propaganda for et syn som kommer terroristene til gode. Han svekker motstandskraften og han svekker solidariteten med ofrene.

ANNONSE

Floras setning 1. påskedag var spot on:

Ufrivillig utsettes man for løgner som høres bedre enn ofrenes skrik.

Den setningen rommer en hel analyse: For vi «utsettes», vi har ikke noe valg, det er ufrivillig, og det vi utsettes for, kontinuerlig, er løgner, et annet ord går det ikke an å bruke om noe som er åpenbart feilaktig, misvisende, galt. Og denne ufrivillige hamring mot våre sinn er så kraftig at den får ofrenes rop til ikke å nå frem.

Verden ville ellers hørt skrikene mye tydeligere og vært tvunget til å reagere. Verden reagerer først når den ikke kommer unna.

Alle vil vi helst slippe å forholde oss til det grusomme som skjer. Slik er vi mennesker konstruert. Det ødelegger hverdagen, forstyrrer samvittigheten. Det blir ikke mulig å leve og late som intet.

egypt_7.slekt.21libya

Det slo meg da jeg så bildene av sørgende koptere i en landsby i Minya-provinsen i Egypt. Det var den mange av de 21 kopterne kom fra som fikk hodene skåret av i Libya i februar.

 egypt.kopt.libya21

Vi må huske at denne smerten er tilsiktet fra gjerningsmennenes side. De legger ut bildene av henrettelsen nettopp for å påføre mest mulig smerte. De driver en psykologisk krigføring.

egypt.slekt.21.el.aour.e.minya

Ved å benekte at deres grusomhet har religiøst utspring, er vestlige politikere og journalister jihadistenes forlengede arm. De tror de gjør islam og muslimer en tjeneste. I virkeligheten er det motsatt, og de svikter på det mest fundamentale punkt: sannheten. Forbrytelsene er så alvorlige, massive at de truer med å fordrive de kristne fra Midtøsten.

Medløperne i Vesten skjuler dette faktum. De skjuler også at jihadistene har erklært både kristne, andre minoriteter og spesielt jøder, hellig krig.

I stedet for solidaritet og samhold gjør medløperne at krigen forplantes til våre samfunn. Løgner splitter og skaper nye motsetninger. Muslimer i Vesten hekter seg på og snur anklagen mot de som kritiserer dem. De skaper en symmetri mellom jihadistene og islam-kritikere som frikjenner dem selv.

Der står vestlige ledere frem på rekke og rad og frikjenner islam, til tross for at liberale muslimer eller eks-muslimer sier det stikk motsatte: jihadismen har med islams historie og kilder å gjøre. Disse kritikerne marginaliseres og blir utsatte for islamistenes trusler. Folk som Hamed Abdel-Samad og Ayaan Hirsi Ali er nådd frem til det samme: det er ikke noen epler, det er hele kurven som er råtten.

Denne innsikten blir stemplet som «ekstrem» av våre ledere og medier. Den kommer fra mennesker som har betalt en høy pris, som vet hva de risikerer, likevel sier de det som for dem er tvingende sannheter. Men våre intellektuelle, medier og politikere vil ikke høre.

Hvorfor er det viktig å trenge til bunns av dette? Fordi det berører selve sannhetsbegrepet i samfunnet. Krig berører sannhet. Det handler ikke om at noen har misforstått eller ført en mangelfull dialog. Noen ønsker å ta livet av «oss». De har erklært våre samfunn krig. Men det er dette våre ledere og intellektuelle vil ha oss til å tro ikke er tilfellet. I stedet fortier de hva det handler om.

Vi vet hvordan de ville reagert hvis det var muslimer som ble rammet. Og det er denne ubalansen som skaper den store dissonans. Vi hører omsorgen for muslimers rettigheter, og hvor viktig det er å ta vare på dem, og vise toleranse.

Men denne omsorg, kombinert med benektelsen av jihadismens religiøse røtter, gjør at man snur ryggen til volden. Man vil ikke vite av den. Den får ingen konsekvenser. Den registreres bare.

For hver grusomhet blir løgnen tykkere og kollaborasjonen med ondskapen større.

Dette er samme opplegg som Holocaust: Den store historikeren Raoul Hilberg inndelte rollene i tre: gjerningsmenn, ofre og tilskuere. Det er tilskuerens passivitet som gjorde folkemordet mulig.

For at mennesker og samfunn skulle utholde passiviteten måtte de ikke vite. Våre egne ledere og journalister har påtatt seg oppdraget med å holde oss uvitende. Det er en «forestilling» uten sidestykke siden den utspller seg i nettets tidsalder. Ettertiden vil spørre hvordan det var mulig. Det oppstår en destruktiv dialektikk, som bryter ned demokratiet og dets verdier  innenfra.

Denne løgnens favntak må brytes. Vi må tale sannhet, så vi kan høre ofrenes rop. Vi skylder dem det moralsk og menneskelig, men også for vår egen skyld. Løgnene truer også vår eksistens.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629