Kommentar

Det armenske folkemordet (Aghet) var forløperen til Shoah – Holocaust. Det er en direkte forbindelse mellom de to. Tyrkia var Tysklands allierte i første verdenskrig og forbindelsen var tett. Tyskerne var følgelig en av dem som var best informert om hva som foregikk, men sa ingenting. De holdt også sin egen befolkning i uvitenhet.

Tyskerne fikk for første gang fikk «vite» under rettergangen mot mannen det som drepte selveste sjefsbøddelen, Talaat Pasha.

Soghomon_Tehlirian_1921

Soghomon Tehlirians svar til retten var: – Jeg har drept et menneske, men jeg er ikke en morder.

Etter å ha hørt vitner beskrive det armenske folkemordet var retten enig. Det tok dem under én time å frikjenne Thelirian.

En som lærte av folkemordet var Adolf Hitler. Han forstod ikke bare enormiteten, men også metodene og ikke minst: at verden lot det skje. Sykepleiere, konsuler, diplomater og journalister sendte ut rapporter under hele forløpet, og hele den opplyste del av verden visste hva som foregikk. Men det skjedde ikke noe, og det skulle gjenta seg under annen verdenskrig. I skyggen av en krig kan man begå enda verre forbrytelser.

Skjønt: Under folkemordet i Rwanda hadde ikke verden en slik unnskyldning. Heller ikke da grep verdenssamfunnet inn, og det var på Bill Clinton og Kofi Annans watch.

Fortsatt samtidsaktuelt

Mordet på armenerne er blitt aktualisert av to grunner: Tyrkia under Erdogan motsetter seg mer innbitt enn noensinne å erkjenne skyld. Det er ikke vanskelig å se likhet mellom datidens Tyrkia og nåtidens: Den samme blanding av nasjonalisme og islamisme.

Bård Larsen er den eneste som tør å si dette eksplisitt. Bernt Hagtvet er klar på at det var folkemord, men konteksten, da som nå, fortier han.

At muslimer drepte kristne er selvsagt følsomt, for muslimer gjør det igjen.

Men i stedet for å ta det inn over oss, skyver vi det unna. Snakker ikke om det. Jeg er ganske sikker på at grunnen til denne tausheten ikke er likegyldighet, men fortielse, fordi man ikke tør ta hull på «problemet».

Mekanismer

Det har oppstått en merkelig psykologisk mekanisme: Iveren etter å integrere muslimer er så stor at man i stedet har integrert seg i deres kultur. Æresbegrepene til folk fra muslimske kulturer blir internalisert. Vi tør ikke fornærme dem, og folkemord er ikke noe populært tema.

Slik blir myrderiene i Midtøsten «følsomt».

Når man hører at forfølgelsen av og drapene på kristne i Midtøsten ikke var på dagsorden til siste Kirkemøte, lurer man på om man hørte riktig.

Reaksjonsdannelse

Den psykologiske mekanismen har flere omdreininger. Drap på medlemmer av samme tro som vår egen kultur bygger på skulle normalt utløse reaksjoner. Hvis de ikke skal gjøre det må reaksjonene kapsles inn. De må avledes. Hver gang sinnet oppfatter noe «følsomt», som går på eksistensen løs og skulle tilsagt at man sa fra, må man foregripe med motsatt reaksjon:  blidgjøring, tildekking, tilbaketrekking, benektelse, slik at man klarer å være vennlig.

Men dette er en falsk vennlighet. Under overflaten lurer aggresjonen. Dette merker de som blidgjøres. De blir aldri helt fornøyd og klager over diskriminering, og at deres lidelser ikke er verdt like mye.

Det Store Hjulet

Palestinerne er blitt kompensasjonsofferet som en vestlig elite og den muslimske verden kan samles om. Men ironisk nok, ikke bare jøder, men også palestinerne blir ofret når Palestina blir ensbetydende med jihad.

Vestlig elite er fanget i kraftfeltet til det Solsjenitsyn kalte Det Store Hjulet, hvis sentrum heter jihad.

Det truer med å rulle over oss alle.

Når derfor Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre med den ene hånden går inn for anerkjennelse av staten Palestina og med den andre tar initiativ til et opprop som advarer mot å gjøre jøder ansvarlige for staten Israels politikk, er han selvmotsigende og forblindet. Han drar hele arbeiderbevegelsen inn i strømvirvlene til jihad og sekterisk krig.

Man kan ikke velge hvilken krig man vil utkjempe. Man kan ikke velge sin identitet, det er en postmoderne myte.

Slaver av korset

I jihadistenes øyne er vi alle kristne, «slaver av korset», og vil bli behandlet som det. Vi kan velge å lukke øynene, men de andre vil holde dem åpne.

Vi kan velge å lukke øynene for budskapet i historien om den lille gutten som ba Fadervår under overfarten på Middelhavet og som ble kastet overbord av handlekraftige unge menn: – Her finnes bare en gud, Allah!

Hannah Arendts lærdom etter Holocaust var: – Hvis noen kaller deg jøde, skal du ikke forsøke å unnfly og skjule deg. Du skal si du er jøde.

Vi må undrende spørre om det samme gjelder oss. Hvis noen kaller oss «slave av korset», uansett om vi tror eller ikke. Tror vi da vi kan unnfly vår skjebne ved å benekte det?

Avstand fra oss selv?

Den politisk korrekte ideologien driver en form for renselse, ved å gjøre «hvite mennesker» til en negativ stereotyp. Vi forventes å ta avstand fra oss selv.

Men hvordan kan vi ta avstand fra oss selv?

Hvis denne ideologien er så god som den utgir seg for, hvorfor må den da benekte forfølgelsen og massakren på mennesker med samme tro som oss?

Negativ bekreftelse er også en bekreftelse. På at man likevel er det man benekter. Derfor kan ikke det at vi lukker ørene for de kristnes skrik kunne redde oss.

Benektelse

Første bud: Den ideologien som benekter sannheten er ikke mye verdt.

Historien om det armenske folkemordet er så grufull at man bare orker den i små doser. Det var ikke bare «noe som skjedde», da hadde ikke tyrkerne protestert så heftig. For islamistene er erkjennelse av skyld en krenkelse, noe utålelig.

At den norske regjering ikke er representert i Jerevan i dag, er skammelig.

Sannheten om det armenske folkemordet er blitt et spørsmål om vi tør å stå opp for oss selv og vår egen kultur.

Hvis vi ikke er for oss selv, hvem skal ellers være det?