Kommentar

mecca.oic.jpg

Det lanseres flere teorier om hva som får Irans president til å gjenta at Holocaust er en myte, og at jødene bør flyttes til Europa. Kan det være at Ahmadinejad med en totalitær herskers teft har luktet seg frem til Vestens ømme punkt, og rammer det med full kraft?

Finnes det noen kraft i Europa til å svare? Hvis ikke er det bevis på Europas svakhet, og det vil bli lagt merke til, både i Teheran, blant jihadister og blant muslimer verden over.

Ahmadinejad latterliggjorde vestlig sivilisasjon som svak, og gjorde narr av Europa: Hvis det virkelig er sant som dere sier at dere har drept 6 millioner jøder, så ta dem tilbake, vi trenger dem ikke.

Ved å gå løs på Holocaust viser Ahmadinejad at han ikke viker tilbake for noe. Han «stands up to the West» med sin provoserende tale, og frir samtidig til utbredt antisemittisme i den arabiske verden.

Ahmadinejads utspill angår alle muslimer, fordi han snakker i deres navn. Som leder av en teokratisk stat. Første gang han kalte Holocaust en fiksjon var under konferansen i Mekka. Samme dag, torsdag 8. desember, ba han sammen med Saudi-Arabias kong Abdullah (bilde). Ved ikke å ta avstand og fordømme uttalelsen har Saudi-Arabia, som bevarer av helligdommene, blitt Ahmadinejads medskyldige.

Det har store ringvirkninger, for islam og for muslimer. En kan bare forestille seg hva som ville skjedd om Bush hadde sagt at korstogene var en velgjerning, eller at slavene ble godt behandlet.

Enda er ikke dette i nærheten av hva Ahmadinejad sa. Han hevdet at den verste forbrytelsen og den best dokumenterte i historien er en myte. Det er på et annet nivå. Det er omtrent den største trussel man kan uttale mot vår sivilisasjon.

Vi får se hvor mange fatwaer det avføder, hvor sterke reaksjoner fra akademikere, kulturlivet, kirker, regjeringer, FN osv.

Ahmadinejad får trolig rett: Vesten ER svakt. I det minste europeerne. Og dette er vårt bord.

Hans uttalelser er et bidrag til polariseringen mellom muslimer og Vesten. Derav den famlende reaksjonen. Verbal fordømmelse, men ikke noe mer. Man nøler med å ta opp hansken. For da kan man miste kontrollen. Men hansken ER kastet.

Det er ikke bare Tyrkia som settes på prøve. Vi liker oss i tilskuerrollen. Orhan Pamuk, en forfatter vi trykker til vårt bryst.

Men tør vi erkjenne at Ahmadinejad utfordrer oss for åpen scene og sier: Den forbrytelsen dere begikk, skjedde ikke?

Dermed oppnår han en dobbel «fornærmelse»; Han skjender jødene, både de levende og de døde, med tilfredshet tydeligvis, og oss håner han, både som mordere og for ikke en gang å kunne forsvare minnet om vår udåd, som vi «smykker» oss med. Her tar han europeerne på sengen: Ahmadinejad utfordrer oss på om vi virkelig tør stå ved det vi gjorde. Og svaret blir en blek, tafatt protest. Noch einmal.

Denne hansken er så grov at det ikke holder med en verbal fordømmelse. Akkurat det burde Vesten ha forstått nå.