Gjesteskribent

Av MARK STEYN

På minnedagen for Holocaust i 2008 tok en gruppe bestående av litt under hundre personer — londonere og noen få besøkende — en guidet tur på den engelske metropolens gamle jødiske østkant. Blant andre interessante steder besøkte de fødestedet til min gamle kompis Lionel Bart, mannen som skrev Oliver!. Tre generasjoner av skolebarn har vokst opp med å synge Barts sangtekst:

Consider yourself

At ’ome!

Consider yourself

One of the family!

De noen titalls londonske jødene som var tilstede betraktet seg som hjemmehørende der. Men de var ikke det. Ikke nå lenger. Turen fikk en plutselig avslutning da gruppen ble bombardert av steiner kastet av «ungdommer», eller for å være en smule mindre unnvikende og benytte det som for tiden er Fleet Streets foretrukne skjønnmalende uttrykk: «asiatiske ungdommer». «Hvis du kommer nærmere, dør du,» ropte de mellom steinbygene.

En kvinne fra New York som akkurat hadde flyttet til Storbritannia for å begynne i ny jobb ved Metropolitan University, fikk et kutt i hodet og måtte transporteres til Royal London Hospital i Whitechapel, hvilket gjorde at hun gikk glipp av Holocaust-dagens «interreligiøse minnestund» i Øst-Londons Central Synagogue. Hennes venn Eric Litwack fra Canada ble også rammet, men trengte ikke å sy noen sting. Men for den som ikke nylig hadde landet på Heathrow, var ikke dette så ille, ikke i disse dager: Ingen ble drept eller vansiret for livet. Og tatt i betraktning antallet jødiske begivenheter som for tiden krever sikkerhetsopplegg, kan det hende at Hennes Majestets politikorps hadde rett i at disse londonerne som gikk tur gjennom gatene i sin egen by, ville ha gjort klokt i å gjøre nettopp dét under politieskorte.

_____________

En europeisk Holocaust-minnedag hvor jøder får kastet stein etter seg, høres ut som en parodi, eller som den gamle vitsen om at tyskerne aldri vil tilgi jødene for Auschwitz. Ifølge en meningsmåling fra 2005 gjennomført av Universitetet i Bielefeld, er 62 prosent av tyskerne «lei av alt gnålet om tyskernes forbrytelser mot jødene», hvilket er en heidundrende åpenhjertig måte å si det på. Hva «gnålet» angår, er det likevel jødene som i øyeblikket er adresse for mesteparten av det. Mens vi er i gang med å fortelle gamle vitser om igjen, her er en annen som en leser minnet meg om for noen år siden, under det etter sigende «uforholdsmessige» angrepet på Libanon: En dag foreslår FNs generalsekretær at verdens fotballspillere for den globale fredens og sameksistensens skyld burde komme sammen og danne et globalt FN-fotballag.

«Glimrende idé,» sier hans stedfortreder. «Øh, men hvem skulle vi spille mot?»

«Israel, selvsagt.»

Ha-ha. Det hadde alltid et snev av sannhet i seg. Nå er det blitt selve sannheten.

«Israel er gått av moten,» sa en av kontinentets utenriksministere til meg for ti års tid siden. «Kanskje Israel vil forandre seg, men da vil moten også forandre seg. Moten skifter hele tiden. Men uansett hvordan Israel forandrer seg, blir denne moten aldri borte. Den vestlige (dog ikke amerikanske) opinionens dreining i den jødiske statens disfavør som startet på 1970-tallet, var, som den europeiske politikeren sa til meg, ganske enkelt et rollebytte: Israel var ikke lenger den underlegne part, men den overlegne, og hva slags appell kunne noe slikt ha hos den europeiske etterkrigstidens polytekniske venstreside, som ikke var skyldtynget av Holocaust?

Greit nok. Motene forandrer seg. Men dette nye Judenhass er ikke en mote, det er simpelthen en grell virkelighet som kommer til å spre seg på ondartet vis i årene fremover, og gjøre Israel stadig mer isolert i det internasjonale «samfunnet» på en måte som vil få dette århundrets første tiår til å fortone seg som de gode, gamle dager.

Noen måneder etter Holocaust-dagens avbrutte omvisning, befant jeg meg for første gang på mange år i det samme hjørnet av Tower Hamlets. Nærmere bestemt i Cable Street, åstedet for det berømte slaget i 1936, da Sir Oswald Mosley og hans British Union of Fascists i en rå oppvisning av politisk muskelbruk, bestemte seg for å marsjere gjennom hjertet av det jødiske Øst-London. De ble drevet tilbake av en gjeng lokale jøder, irske katolske havnearbeidere og kommunistiske agitatorer, som alle sto under en parole hentet fra den spanske borgerkrig: «No Pasaran.» Ingen slipper forbi.

Spranget fra «No Pasaran» til «Hvis du kommer nærmere, dør du,» er ikke først og fremst en historie om antisemittisme, men om en demografisk omveltning uten sidestykke i historien. Bak den europeiske venstresidens moteriktige «antisionisme», finnes en mindre presentabel realitet: Den demografiske energien, ikke bare på Lionel Barts østkant men i nesten hvert eneste vesteuropeiske land, er «asiatisk». Hvilket betyr muslimsk. En offisiell statistisk rapport viste nylig at Storbritannias muslimske befolkning vokser ti ganger raskere enn befolkningen som helhet. Amsterdam, Rotterdam, Antwerpen og mange andre europeiske byer fra Skandinavia til Den franske riviera, vil få muslimsk flertall i løpet av noen år.

Brussel har en sosialistisk ordfører, hvilket i seg selv ikke er så sjokkerende, som står i spissen for en partiledelse hvis flertall utgjøres av muslimer. Det kan muligens fortsatt overraske den som tror at vi her har å gjøre med en langsom, gradvis, langt-inn-i-fremtiden prosess. Men slik går det med kristenheten ved det tredje årtusenets gry: Det regjerende partiet i EU-hovedstaden er for det meste muslimsk.

Det finnes hovedsakelig to reaksjoner på denne trenden: Den ene er at man har å gjøre med et slags rollebytte i Cats, eller kanskje snarere David Merricks oppsetning av Hello, Dolly! med kun svarte skuespillere. Carol Channing og hennes gustenbleke dansende servitører er byttet ut med Pearl Bailey og hennes ibenholtfargede kor, men bortsett fra det er forestillingen den samme. Samme kulisser, samme tekst, samme arrangement: Frankrike forblir Frankrike, Tyskland Tyskland, og Belgia Belgia.

Den andre reaksjonen er at islamiseringen av Europa innebærer visse konsekvenser, og at det kan være anstrengelsen verdt å prøve å finne ut av hva slags. Det finnes allerede mange kulturelle friksjonspunkter, fra britiske bankers bannlysing av barnas sparegriser til det å forby Brussel-politiet å spise smultringer offentlig under ramadan. Likevel finnes det en forbløffende felles forståelse mellom de aldrende europeerne og den unge, voksende muslimske befolkningen i én bestemt sak: En viden kjent meningsmåling viste for noen år siden at 59 prosent av europeerne betrakter Israel som den største trusselen mot verdensfreden.

Femtini prosent? Hva faen er i veien med resten av dere? Hei, slapp av: I Tyskland var det 65 prosent, Østerrike 69 prosent, Nederland 74 prosent. Til sammenligning betraktet 79 prosent av de spurte i Egypt, Jordan, Marokko, Libanon, Saudi-Arabia og Emiratene; altså den «moderate» araberverdenen», i en fersk meningsmåling Israel som den største trusselen mot verdensfreden. Så vidt jeg vet har ikke det samme spørsmålet blitt stilt på ny i Europa det siste året eller to, så kanskje vurderes trusselen fra Israel nå som større i Nederland enn i Jemen.

Riktignok finnes det fortsatt fra tid til annen noen mystiske uoverensstemmelser: I kjølvannet av 7. juli-bombene gjorde daværende London-ordfører Ken Livingstone nokså strevsomme forsøk på å forklare hvorfor det var fullstendig legitimt å blåse busser til himmels i Tel Aviv, mens eksakt samme øvelse i Bloomsbury ikke var det. Men dette er ubetydelige avvik fra den slagne landevei: Jo mer Europas muslimske befolkning øker, jo mer gjenstridig og mindre assimilert den blir, desto mer entusiastisk omfavner toneangivende personer «antisionismen», som om den skumle jødinnen er den siste jomfruen igjen som kan kastes ned i vulkanen; hvilket kan godt være tilfelle, gitt de tretten år gamle byvankernes tendens til å ligge med ansiktet i sitt eget spy utenfor de fleste britiske kjøpesentra fredag kveld. Til forskjell fra Cable Street i 1936 finnes det i dag ingen katolske havnearbeidere eller kommunistiske agitatorer som står side om side med jødene. I det etterkristne Europa finnes det ikke så mange igjen av de førstnevnte (praktiserende katolikker eller praktiserende havnearbeidere), og hva den intellektuelle venstresiden angår er den mer entusiastisk i sin støtte for Hamas enn mange på Gaza.

Til det ville mange israelere bryskt replisere: Hva så? Stakkars den jøden som noen gang har stolt på europeiske «venner». Likevel er det en gradsforskjell mellom den veletablerte ringeakt for «israelsk apartheid» på universitetsfakultetenes seminarrom, og en massepsykose som er så allestedsnærværende at den er blitt til luften man puster inn. For et lite glimt av fremtiden, ta for eksempel de (i øyeblikket) bisarre omstendighetene rundt den nylige førsterundekampen i Davis Cup i Sverige. Den hadde forlengst blitt planlagt spilt i Baltiska Hallen i Malmø. Hvem visste vel hvilket lag svenskene kom til å spille mot? Det kunne ha vært Chile, det kunne ha vært. Akk og ve, det ble Israel.

Malmø er Sveriges mest muslimske by, så av sikkerhetsgrunner bestemte lokale myndigheter at den tre dager lange tennisdysten måtte finne sted bak lukkede dører. Mon tro hva de tenkte, de israelske doublespillerne Amir Hadad og Andy Ram, eller svenskene Simon Aspelin og Robert Lindstedt. Dette skulle ha vært deres store dag. Men det digre stadionet var tomt, bortsett fra en håndfull sportsreportere og lagledere. Og rett utenfor befant det seg opptil 10.000 demonstranter som taktfast ropte «stopp matchen!», noe lenger inn i trengselen kanskje også noen som ropte «Vi vil drepe alle jødene i hele verden» (slik demonstrantene i København, rett på andre siden av sundet, hadde gitt uttrykk for bare noen uker tidligere). Lurte kanskje Aspelin og Lindstedt på hvorfor de ikke kunne møte et mindre kontroversielt lag, som Zimbabwe eller Sudan? Det var på alle måter en bra kamp, verdig og spennende, med god sportsånd på begge sider. Slik førsteklasses tennis kunne helt sikkert ha vunnet over mobben, og avisene ville ha rapportert at de israelske spillerne mot slutten av kampen hadde tilskuerne i sin hule hånd. Og de ristet dem av seg i Helsingborg.

Husker du toppmøtet om «veikartet» som ble avholdt i Jordan rett etter USAs invasjon av Irak? Det virket som en viktig begivenhet på den tiden: Lederne fra Israel og den palestinske selvstyremyndigheten, USAs president, hele førstedivisjonen av Den arabiske ligas diktatorer. Inne på det snertne etablissementet var atmosfæren kollegial og ledsaget av smil og håndtrykk. Utenfor vaiet flaggene; Jordans, USAs, Saudi-Arabias, Egypts, Palestinas. Men ikke Israels. Kong Abdullah av Jordan hadde kommet til at det ville være altfor provoserende å offentliggjøre den sionistiske entitetens tilstedeværelse på jordansk jord, selv på et toppmøte hvor alle skrøt av at de var på samme side. Tenniskampen i Malmø benyttet samme konvensjon. Jeg er sikker på at de svenske tennisfolkene var uhyre elskverdige verter på den andre siden av gitteret, og bilen som i all hemmelighet fraktet spillerne til flyplassen var garantert av toppklasse. Hvor glatt det går å innføre Midtøstens diskrete manøvre til resten av verden!

_____________

Vestlige regjeringer er like nølende med å vise frem davidsstjernen som kong Abdullah, og de av deres undersåtter som måtte finne på å gjøre noe sånt, har det ikke lett. I Storbritannia i januar, mens «pro-palestinske» demonstranter hadde lov til å kle seg ut som kroknesede jøder i ferd med å drikke blodet fra arabiske nyfødte, beordret politiet motdemonstrantene til å fjerne sine israelske flagg. I Alberta, i hjertet av Calgarys jødiske bydel, ble flagget til Hizbollah (visstnok erklært som en terrororganisasjon) viftet med av stolte demonstranter, men ett eneste israelsk flagg ble funnet å være en trussel mot Hennes Majestets fred, og tjenestemenn bad den modige personen om å fjerne flagget under trusler om arrestasjon for å ha «fremprovosert offentlig uorden». I Tyskland var det en student i Duisburg som plasserte davidsstjernen i vinduet i en leilighet høyt oppe i etasjene den dagen islamistgruppen Milli Görüs marsjerte, med det resultat at politiet sprengte døren hans og fjernet flagget. Han forsøker nå å få politiet til å betale for en ny dør. Å, disse jødene. Det handler alltid om penger, ikke sant?

Peter, studenten i Duisburg, sier at han liker å vise frem det israelske flagget fordi antisemittismen i Europa er verre enn noen gang siden annen verdenskrig. Hvilket er helt sant. Men hvis du ser på saken fra myndighetenes synsvinkel, dreier det ser ikke om jødehat; det er ganske enkelt den sterkestes rett. Hvis en statistisk sett ubetydelig jødisk befolkning blir lei seg, spiller det ingen rolle. Men hvis det samme skjer med den langt større muslimske befolkningen, – i noen franske byer er deres andel av ungdomsbefolkningen (de som lager bråk) allerede nær 50 prosent, har man fått en alvorlig trussel mot den offentlige sikkerhet i fanget. Det antisemittiske har veket plassen for det formålstjenlige: Kong Abdullahs måte å gjøre ting på fortoner seg som en fornuftig metode for unngåelse av vanskeligheter. For å endre FN-vitsen en smule: Hvem er det vi nekter å spille mot? Israel, selvsagt. I alle fall ikke offentlig.

En lørdag ettermiddag for noen uker siden, entret en gruppe iført T-skjorter med påskriften «BOIKOTT ISRAEL» et fransk supermarked tilhørende Carrefour, verdens største kjede av sådanne. De presenterte seg først, for siden å gå systematisk gjennom alle hylleradene og undersøke hvert enkelt produkt. Alle produkter fra Israel ble lagt i handlevogner, slik at de kunne ta dem med seg og ødelegge dem. Videoen de laget av opptrinnet tydet på at demonstrantene hovedsakelig var muslimer, foruten noen få franske venstreaktivister. Men langt mer betydningsfull var passiviteten hos alle de andre i butikken, både ansatte og kunder, som alle stod stille og så på mens privat eiendom ble gransket og knust, og mange av dem gav sitt samtykke til ødeleggelsen da de ble spurt. «Sør-Afrika begynte å forandre seg så snart alle andre land igangsatte boikott av deres produkter,» sa en eldre dame blant kundene. «Så jeg synes det er bra at dere gjør dette.»

Andre mener at 1930-tallets Tyskland er den mest instruktive sammenligningen. «Det er ikke den tause majoritet som får ting til å skje, men de høyrøstede minoritetene,» skrev nylig en canadisk intellektuell ved navn George Jonas. «Ikke tell antall hoder, tell antall desibel. Alle enheter, USA, Vesten, araberverdenen, har bestemte dominerende sinnsstemninger, og det er disse dominerende stemningene som bestemmer de rådende oppfatninger til enhver tid.» Da pakistanske terrorister sist desember etter nøye planlegging gikk til angrep på landemerker i Bombay som symboliserer makt og rikdom, tok de seg også tid til å la en femtedel av troppene torturere og drepe en håndfull ukjente jøder som hjalp byens fattige i en anonym bygning. Hvis dette dreide seg om en territorial konflikt om Kashmir, hvorfor skulle man ta livet av den eneste rabbineren i Bombay? Fordi pakistansk islam i realiteten er blitt arabisert. Demografisk sett er det islam som gjør størst utslag på kjøttvekten. Og ideologisk er det radikal islam som har flest desibel, hva enten det er i Tyrkia, på Balkan eller i Vest-Europa.

Den dominerende sinnsstemningen i store deler av verden, gjør altså Israel til et lett offer. Lenge før muslimene vil få statistisk flertall, kommer tre permanente medlemmer i FNs sikkerhetsråd, Storbritannia, Frankrike og Russland, til å ha imøtekommenhet overfor islam som et innenrikspolitisk imperativ.

_____________

I kjølvannet av sin oppfordring til innlemming av sharia i britisk lovgivning, gav erkebiskopen av Canterbury et intervju til Muslim News, der han hyllet islam for sitt «svært betydningsfulle bidrag til debatten om religion i det offentlige liv.« Vel, det er jo også en måte å si det på. Behovet for å se det positive i ens egne ubarmhjertige, kulturelle tilbaketog, vil bare bli sterkere: Så snart europeerne har godtatt en ikke helt frivillig bikulturalisme, kommer de ikke til å se noen grunn til at Israel skulle innrette seg annerledes, og de vil gå inn for løsningen med én stat med stemmerett for alle mellom Jordan-elven og Middelhavet.

Den muslimske verden har brukt flere tiår på å selge ideen om at denne enorme, oljerike regionen som strekker seg over tusenvis av kilometer, er politisk deformert og nedsunket i en nifs psykose kun takket være en liten torvstripe som knapt er bredere enn min hjembygd i New Hampshire. Den kommer til å bli en stadig mer beleilig syndebukk for problemene i et mye større landområde, fra de irske Morne-fjellene til Ural. Fenomenet gjorde seg gjeldende allerede i dagene etter 11. september. Som Richard Ingrams skrev helgen etter i London-avisen Observer: «Hvem vil våge å fordømme Israel?»

Vel, trekk kølapp og vent tålmodig på tur. Støvet hadde knapt lagt seg etter bombingen av Londons undergrunn før en leser ved navn Derrick Green sendte meg en gratulerende e-post: «Det ble tidlig julaften for dere tilhengere av jødisk overherredømme, ble det ikke? Det utrolige er at dere nå kommer til å få det akkurat som dere vil, og det i enda større grad enn før, og det britiske folk vil bli trukket inn i enda flere kriger for Israel.»

Det som vil skje er at britiske, europeiske og selv amerikanske styrker vil bli trukket ut av Irak og Afghanistan, en bombe vil eksplodere i Madrid eller Hamburg eller Manchester, og det vil ikke være noen andre igjen å klandre enn israelsk «uforholdsmessighet». Hva de siste europeiske jødene angår, vil de franske jødenes allerede merkbare innvandring til Quebec, Florida og andre steder, bare øke. Det er ca. 150.000 jøder i dagens London, den trettende største jødiske byen i verden. Men i samme byr bor ca. én million muslimer. Den største jødiske aldergruppen er 50-54 år, den største muslimske mellom null og fire. I 2025 kommer det til å være jøder i Israel og USA, men ikke mange andre steder. Selv om den jødiske statens legitimitet avvises, vil den jødiske diasporaen, tilstedeværelsen andre steder i verden, bli borte.

Så for å gjøre en vri på Richard Ingrams: Hvem vil våge å la være å fordømme Israel? Det kommer fortsatt til å arrangeres minnedager for Holocaust, hovedsakelig på grunn av den kjærkomne anledningen de gir en til å skjelle ut de nye nazistene. Som Anthony Lipmann, den anglikanske sønnen av en overlevende fra Auschwitz, skrev i 2005: «Når jeg den 27. januar griper fatt i min mors arm, med det tatoverte nummeret A-25466, kommer jeg ikke bare til å tenke på krematorieovnene og dyretransportvognene, men også på Darfur, Rwanda, Zimbabwe, Jenin og Fallujah.» Jenin?

Det er lett å forstå hvorfor Holocaust-dagen blir merket av i kalenderen: I en tid hvor politikerne er likegyldige eller direkte fiendtlige til Israels «rett til å eksistere», er det nyttig å kunne si: «Men noen av mine beste muligheter til å ta gode bilder, involverer jøder.»

Vitsen om det palestinske mandatområdet kalte det for det to ganger lovede landet. Men er ikke Europa det også? Og kanskje Russland, og selv Canada litt lenger frem i tid? To kulturer som knuffer mot hverandre på den samme biten med fast eiendom. For ikke lenge siden kom jeg til å se et videoopptak av enda en «pro-palestinsk» protest i sentrum av London, hvor metropolens politistyrker rømte opp St. James’s Street i retning Piccadilly, etterfulgt av en mobb som kastet trafikk-kjegler mens de hånlig ropte «stikk av, stikk av, jævla feiginger!» og «Allahu akbar!». Man skulle tro at de villedede multikulti-radikalerne snart ville forstå at dette til syvende og sist ikke handler om Gaza, det handler ikke om Midtøsten: Det handler om dem selv. Det kan kanskje være en slags trøst for et stadig mer isolert Israel, at de nye jødene i fremtidens Europa er europeerne selv. Sannelig en bitter historisk ironi.

———————————————————-

Mark Steyn er en canadisk skribent og kommentator bosatt i New Hampshire, USA. Han er forfatteren av bestselgeren America Alone og andre bøker, og har skrevet artikler i aviser og tidsskrifter over hele den engelskspråklige verden.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Commentary Magazine, og er oversatt av Christian Skaug.

originalen: Israel Today, the West Tomorrow