Feature

mark-steyn-color.jpg />

Mark Steyn har noe av røffheten til en Per Ståle Lønning eller en Lars Jacob Krogh på sitt beste. Uansett om du likte dem eller ikke: de hadde en form for maskulinitet i journalistikken. Norge har fortsatt mye friskhet i lokal kultur. Den sentrale er blitt dørgende kjedelig, både i form og innhold. Hvor ideene blir av, hva som skjer med folk, på veien fra lokalsamfunn til «smeltedigelen» Oslo er et mysterium.

Essayet Israel idag, Vesten i morgen, burde leses av andre. Jøder på tur til Tower Hamlets blir steinet på Holocaust-dagen, på samme sted hvor jøder, arbeidere og katolikker tidligere stanset Mosleys fascister. Det er samme område hvor Ed Hussein gikk på skole. Poenget er ikke at strøket er overtatt av en annen folkegruppe. Poenget er at disse menneskene ikke liker jøder og ikke har noen skrupler med å vise det.

Det andre poenget er alle i Europa som forsvarer og unnskylder denne utviklingen, og endatil bejubler den.

Det er ikke muslimene som er dagens jøder, skriver Steyn. Det er dere – europeerne – som er fremtidens jøder. Israel vil alltids vite å forsvare seg. Men Europa?

Riktignok finnes det fortsatt fra tid til annen noen mystiske uoverensstemmelser: I kjølvannet av 7. juli-bombene gjorde daværende London-ordfører Ken Livingstone nokså strevsomme forsøk på å forklare hvorfor det var fullstendig legitimt å blåse busser til himmels i Tel Aviv, mens eksakt samme øvelse i Bloomsbury ikke var det. Men dette er ubetydelige avvik fra den slagne landevei: Jo mer Europas muslimske befolkning øker, jo mer gjenstridig og mindre assimilert den blir, desto mer entusiastisk omfavner toneangivende personer «antisionismen», som om den skumle jødinnen er den siste jomfruen igjen som kan kastes ned i vulkanen; hvilket kan godt være tilfelle, gitt de tretten år gamle byvankernes tendens til å ligge med ansiktet i sitt eget spy utenfor de fleste britiske kjøpesentra fredag kveld. Til forskjell fra Cable Street i 1936 finnes det i dag ingen katolske havnearbeidere eller kommunistiske agitatorer som står side om side med jødene. I det etterkristne Europa finnes det ikke så mange igjen av de førstnevnte (praktiserende katolikker eller praktiserende havnearbeidere), og hva den intellektuelle venstresiden angår er den mer entusiastisk i sin støtte for Hamas enn mange på Gaza.

Hvis noen synes dette er overdrevet, så ta en titt på dannelsen av et nytt parti i Frankrike: Antisionistisk liste. Likevel kunne Tariq Ramadan slynge ut 30-tallsanklagen på Litteraturhuset i Oslo fredag. Ingen konfronterte ham med at Frankrikes nye parti ikke er et fascistisk, men et antisionistisk parti. Den dagen man gjør det, har man krysset en viktig mental barriere.