Gjesteskribent

Har Israel drevet vekk fra Vesten? Dette hevder Hugo Rifkind i The Spectator sist uke:

Israel driver vekk. Det spiller ingen rolle hvis feil det er; det er en helt annen sak. Men det skjer. Det er igang. Det eksisterer ikke lenger i den anmindelige fantasi som et sted vi føler oss hjemme. For lenge siden, antar jeg, anså både venner og fiender Israel som en nord-atlantisk nasjon, bare plassert et annet sted. Deretter som en vest-europeisk nasjon, og kort, et sør-europeisk land. Når tror du det skjedde, at Israel sluttet å bli ansett mer eller mindre som Spania? En gang tidlig på 1990-tallet? Deretter skjøt de Yitzhak Rabin, og Oslo-avtalen fant aldri sted, og Israel drev avstedkanskje via en slags sløv gresk mellomfase – mot orientalsk uforståelighet, mot et sted som Tyrkia.

La oss se bort fra ‘de’ (‘de skjøt Yitzhak Rabin’? i motsetning til den enslige morderen, Yigal Amir, som sitter fengslet på livstid etter å ha blitt funnet skyldig av en israelsk domstol). La oss også se bort fra oppfatningen om at Oslo-avtalen ‘ikke fant sted’  skyldes noe annet enn at terroristlederen Yasser Arafat var uvillig til å gi avkall på sin USP (Unique Selling Point).

Det mest interessante er ideen om at Israel driver bort fra Vesten. I sin dypfølte og beundringsverdig ærlige artikkel sier Rifkind om Israel: «Jeg liker det langt mer enn Syria, Kina, Zimbabwe og mange andre land, men mindre enn jeg liker Nord-London.

Jeg kan forstå hvorfor Rifkind og andre vestlige, jøder og ikke-jøder, kan føle seg mer kulturelt tilpasset Nord-London enn Israel. Nord-London er ikke min greie, men livet der virker fint. Det synes å være eksistensielle spørsmål utover diskusjonen om boligpriser og om folk har råd til å sende barna på privatskole. Livet er lett, livet er bra. Ikke spesielt edelt, men hyggelig.

Israel deler mange av disse egenskapene. Men det er også en nasjon som idag må gjøre hva folk i land som dette selv folk i Nord-London pleide å måtte gjøre, men ser ut til å ha glemt: å måtte kjempe for sin overlevelse. Israel er omgitt av fiender, slik vi også var gjennom mye av vår historie. Men idag liker vi å tro at fiender er en saga blott. Det finnes ingen fiender, bare fobier vi ikke har blitt kurert for ennå.

Dagens Israel skiller seg også ut ved en dyp forståelse for sine verdier og etikk, samt en dyp bevissthet rundt sin opprinnelse ting vi også pleide å forstå. Grunnleggende spørsmål om overlevelse, tragedier og triumfer i fortid, nåtid og fremtid diskuteres i alle israelske hus jeg noen gang har besøkt, men høres sjelden blant innbyggerne i Nord-London. ja, dette er svært forskjellige liv.

Selvfølgelig finnes det områder i Europa der slike eksistensielle spørsmål kan dukke opp. Jeg kjenner jøder i Frankrike som begynner å tenke på å flytte vekk igjen. Sist helg ble en synagoge i Paris angrepet av en mobb, hundrevis var fanget der inne. Over hele Paris virket mange ‘antiIsrael‘-demonstranter langt mer interessert i jøderenn ‘israelere, til og med i det øyeblikk bensinbombene dukket opp. ‘Skitne jødinne, inshallah du vil dø ,» fikk en ung parisisk jøde høre. Andre ble møtt av et publikum med enklere rop om «Død over jødeneMen dette er ØstParis. Og Nord-Paris. En hel verden borte fra Nord-London.

Det jeg ender opp med, slik det ser ut for meg etter mangfoldige besøk, i fred og krig er at det er Israel som har forblitt det egentlige, vestlige landet. Det er Israel som tar sin historie på alvor, tenker nøye over hvor det bærer hen og hvorfor det er til. Det er Israel som tar vestlige verdier på alvor og kjemper for disse verdienes overlevelse, i stedet for å sitte tilbakelent og tro at de er del av en fødselsrett. Israels spørsmål og dilemmaer er ikke ting som opptar Nord-London eller andre deler av Vest-Europa i disse dager, selvom de fortsatt febrilsk debatteres i store deler av USA. Som konklusjon, og til tross for min beundring for Hugos åpenhet, kan jeg ikke unngå å tenke at han har oppfattet dette helt galt, og opp-ned. Geografi til side, det er Israel som fortsatt er et virkelig vestlig land. Langt mer enn store deler av dagens Vest-Europa.

Et gap kan ha oppstått. Men ikke fordi Israel har drevet bort fra Vesten. Snarere fordi store deler av dagens Vesten, der vi soler oss i ettergløden av våre prestasjoner – fortsatt ivrige etter å nyte våre rettigheter, men uvillige til å forsvare dem – det er i dette Vesten vi sakte men sikkert driver bort fra seg selv.

 

Først publisert i The Spectator, 16.07.14