Kommentar

Hvis Palestina-venner forstår situasjonen vil de sørge for at demonstrasjonen for Israel lørdag kan forløpe i ro og sikkerhet. Foreløpig ser vi ingen slike bestrebelser. Israel-venner er noe som er parkert som en særgruppe. Noe som i høyden tolereres.

Men i januar 2009 så vi at de ikke lenger tolereres. Da ble en tilsvarende markering angrepet i noe som minnet om en pogrom.

Hvis noe tilsvarende skulle gjenta seg i Oslo kommende lørdag vil det være et alvorlig anslag mot forsamlingsfriheten og ytringsfriheten i Norge. Det vil bety at disse frihetene ikke gjelder for venner av Israel. At støtte til Israel i det offentlige rom er forbundet med fare.

Det er et alvorlig angrep på demokratiet.

En ting er å støtte demokrati og ytringsfrihet i teorien. Noe annet er praksis. Hvis ikke tale- og møtefrihet kan utøves i praksis finnes de ikke. Da hersker frykten.

På venstresiden har man benyttet vold for å stanse munnen på nazister. De får ikke lov å vise seg offentlig som gruppe. Hvis det samme offentlige møteforbudet nå utvides til å gjelde støtter av den jødiske staten, har man overskredet flere grenser. Da har man innført gatas parlament. Det er ikke lenger lover og regler som gjelder, det er en gruppe som har tilranet seg retten til å bestemme hvem som får mene noe offentlig.

Medier, politikere og kulturelite kan ikke late som om de ikke forstår. Demonstrasjonen og volden i 2009 var så voldsom at den ikke kan ha gått i glemmeboken. Den gang jaktet man på «jøder» i Oslos gater. Det var tydelig at volden i Midtøsten var kommet til Oslo.

Nå har Israel igjen bombet Gaza, og Hamas har sendt raketter mot Jerusalem og Tel Aviv. Det er – som kommentatorene har påpekt – en ny situasjon.

Hvilke skritt har de selv tatt for å forhindre at denne «nye situasjonen» skal resultere i at vold og frykt eliminerer venner av Israel fra offentlige plasser gjenstår å se. Har virkelig ikke tanken streifet dem? At de bærer et ansvar for sine meninger?

At en slik problemstilling er aktuell har vi visst lenge. Hamas og Hizbollah-flagg vaiet under protestene mot Libanon-krigen i 2006. Da klaget daværende biskop Gunnar Stålsett over at det ble ropt ting og vist flagg som ikke akkurat var passende. Men flaggene forsvant ikke. I januar 2009 gikk man til handling.

Med Israel for Fred har tatt initiativ til lørdagens demonstrasjon kl 1500 «ett sted» i Oslo. På demoens facebookside er det allerede lagt inn trusler om at byens muslimer skal møtes ved Tigeren utenfor Oslo S. Derfra vil man spre seg for å finne ut hvor demoen er. Det blir neppe vanskelig. Bare det at slike meldinger legges ut, gjør folk redde. De husker sist.

Også da var det stort politioppbud. Men politiet greide ikke forhindre at det ble kastet livsfarlige gjenstander, eller at ruter ble knust og det ble kastet fyrverkeri inn i Frimurerlosjeen der det var juletrefest for små barn. Pensjonister fra Sørlandet ble jaget i Oslos gater og spurt om de var jøder. En fikk brukket armen.

Men selv om politiet skulle klare å sørge for sikkerhet. Er det slik vi ønsker at demonstrasjonsfriheten skal praktiseres? Gjelder den bare én part?

Venstresiden og den politiske korrekthet må forstå at en slik praksis på sikt også truer dem. Et samfunn hvor kun den ene part slipper til, og den andre er truet til taushet, er ikke lenger et fritt samfunn. At denne tausheten gjelder støtte til Israel sier ekstra mye.

Kan det offisielle Norge være bekjent av at venner av Israel ikke tør å vise seg offentlig, eller gjør det med fare for sin egen sikkerhet, to dager før vi skal minnes at 532 norske jøder ble sendt til Auschwitz?

Denne gang er det alvor. Hele Norge vet, og verden følger også med på hva vi gjør. Det kalles ansvar, ansvar for historien, for minnet, og ansvar for norske jøder, og jødenes nasjonale hjem. Støttemarkeringen for Israel er en viktig markering. Hvis den ikke kan forløpe fredelig vil det være et tegn på at de som bestemmer meninger og holdninger i Norge ikke lenger er tolerante, ikke lenger forsvarer jødene, men har valgt side mot dem. Det er samtidig et standpunkt mot alt Europa står for.

En bitrere erfaring to dager før 70-årsmarkeringen for «Donau» kan vanskelig tenkes.