Nytt

Demoen for Israel var en symbolsk seier. Men den krevde et massivt politioppbud. Bare 100 meter unna sto Internasjoale Sosialister.

Det var ikke mange. Færre enn Israels-demonstrantene. Men hadde det vært bakkekrig i Gaza ville trolig stemningen og antallet vært noe helt annet.

Stortingsrepresentant Hans Olav Syversen grep fatt i dette i sin appell: At en demo for Israel, i Norge anno 2012, må finne sted på hemmelig sted. Med Israel for Fred turte ikke opplyste om møtested, men ba deltakerne ta kontakt.

Det hjalp ikke. NRK Dagsnytt opplyste i sendingen kl. 1000 hvor demonstrasjonen skulle finne sted, i Parkveien foran den israelske ambassade. En time før skulle Palestina-vennene samles like i nærheten, kunne NRK fortelle. Alt tilsa bråk. Ville NRK avslørt møteplassen også hvis det hadde vært en varm krig? Det er uansvarlig opptreden.

Situasjonen i Norge anno 2012 er slik at det er forbundet med fare å vise sympati for Israel offentlig. Aldri har hetsen på sosiale medier vært mer hatsk enn denne gang. Det var nok å se på noen av meldingene som ble postet på Facebook-siden til demonstrasjonen. Det florer med henvisninger til «død over jødene», og nazi-referanser er ikke uvanlig. Mediene har ikke villet gå inn i dette hatretorikken, som synes å utfolde seg helt uhemmet.

I stedet behandles Israel-sympatisører som noe aparte. TV2 og NRKs kameramenn var utstyrt med hjelmer. TV2s kameramann sogar skuddsikker vest. De har tatt høyde for at det kan bli farlige situasjoner. Ingen av Israels-demonstrantene bar hjelm i beltet. Likevel filmet kamerateamene deltakerne på nært hold. Det streifer dem ikke at det ikke er alle som ønsker en slik oppmerksomhet. At det for noen kan være forbundet med ubehag. Slik er klimaet i dagens Norge. Den manglende omtalen av Israel-sympatisørers sikkerhet er i seg selv et tegn på fiendtlighet. En «riktig» politisk gruppe ville fått stor oppmerksomhet og sympati hvis den ble hundset og marginalisert på denne måten.

Under selve møtet sto folk med det israelske flagg, men da demoen ble oppløst, kom politiet med en sterk oppfordring om at folk skulle pakke dem sammen og ikke bære noe synlig tegn på Israel-sympati.

Antallet var 600 opplyste Conrad Myrland, avisene opererte med langt lavere, men vaktene talte ved sperringene, så deres tall er nok pålitelig. Det var ikke en stor demonstrasjon, men det var heller ingen liten flokk.

Med Israel for Fred skal ha all ros for at de tok initiativ til demonstrasjonen. Det er viktig at ikke Israels sak blir usynlig i det offentlige rom. Mange kan ha blitt skremt fra å delta av meldingen om at blitzere hadde gått løs på nynazister natt til lørdag. Det lød som et dårlig varsel og det voldsomme politioppbudet, men vaiende Palestina-flagg 100 meter unna, ga bange anelser.

Hans Olav Syversen sa at han syntes mediedekningen den siste uken var noe bedre enn for fire år siden. Han og flere andre talere roste også utenriksminister Espen Barth Eide for  å ha sagt at Israel hadde rett til å forsvare seg. Syversen sa også at et enstemmig Storting sto bak en slik oppfatning. Det er vanskelig å se at det er dekning for optimismen. Et samlet Storting står neppe bak Israels rett til å bombe Gaza. Og hvis man lytter nøye til Barth Eide sier han også andre ting, som at Norge var ett av de land som var tidligst ute med å etablere kontakt med Det muslimske brorskap, og er ett av de land som derfor har best kontakt med dem.

At pressen skulle ha blitt bedre er også vanskelig å forstå. Pressens dramaturgi har aldri vært tydeligere.

Nettopp av den grunn var MIFFs initiativ viktig.