Sakset/Fra hofta

av Sérgio Malbergier

Det spesielle ved Holocaust, som atskiller det fra sammenlignbare grusomheter som slavehandelen, er at utryddelsen av den rike europeiske jødedommen, vuggen til Einstein, Kafka og Freud, ble utført av Europas mest kultiverte land av den enkle grunn at jødene var jøder.

De var ikke fiender av staten, hadde ingen hær, og deres død skulle ikke (først og fremst) gi økonomiske fordeler til forfølgerne. De representerte bare en annen kultur/religion, og ble brukt av stormannsgale tyske hitlerister som et motstykke til det ariske supermennesket, noe som skulle elimineres fra det tyske arvestoff.

Da Elie Wiesel, overlevende fra utryddelsesleiren Auschwitz og vinner av Nobels fredspris, vendte tilbake til den rumenske landsbyen han ble født i, sa han at livet der bare hadde fortsatt som det var den gang han 40 år tidligere forlot stedet sammen med familien, på vei mot døden. Den eneste forskjellen var at det ikke fantes noen jøder lenger.

Nesten 9 millioner jøder levde i de europeiske landene som direkte eller indirekte var under tysk kontroll. Nazistene klarte å drepe omtrent 6 millioner. Hvis jødene ikke husker sitt Holocaust, blir det helt sikkert glemt.

Derfor vrenger magen seg ved synet av president Lula som omfavner president Mahmoud Ahmadinejad i New York, noen dager etter at iraneren hadde erklært at «Holocaust er en løgn».

Fornærmelsen fra Ahmadinejad var ekstra sårende fordi den kom dagen før Rosh Ashaná, det jødiske nyttår, en tid for refleksjon. De store vestlige landene fordømte ham.

Brasil forholdt seg taus.

Og like etter gjorde landet sågar ære på semi-pariaen, i et møte i FN-bygningen som varte over en time, samtidig med organisasjonens hovedforsamling, slik at hele verden kunne se det.

Lula og Brasil er på høydepunktet av sin maktfremvisning. Vi er i ferd med å rykke opp i en annen liga av nasjoner. Og vårt utenriksministerium selger billig unna vår stadig viktigere støtte. Hva er det Iran gir Brasil i bytte?

Før han møtte Ahmadinejad i byen med verdens største jødiske befolkning, var Lula den første til å støtte ham rett etter det omstridte iranske valget. Dessuten gjorde han en meget uheldig sammenligning av konfliktene mellom opposisjonelle og iranske militærstyrker, og en krangel mellom tilhengerne av fotballagene Vasco da Gama og Flamengo.

Krangelen i Iran etterlot et titalls døde og svekket et teokratisk regime som er blant de mest undertrykkende i hele verden. Men Brasil og Lula var først ute med å rekke ut hånden for å styrke det undertrykkende regimet i Teheran. Og Ahmadinejad kommer til og med på statsbesøk i november.

Den brasilianske presidenten, en ekte humanist, ser ut til å være innpakket i den anakronistiske tredjeverden-tankegangen som styrer rådgiverne hans i utenriksdepartementet. Da han i New York fikk spørsmål om Ahmadinejads skrekkelige fornektelse av Holocaust, svarte Lula:

«Det skader ikke forholdet mellom Brasil og Iran, fordi dette er ikke en venneklubb. Dette er et forhold mellom den brasilianske og iranske staten.»

Uttalelsen ville ha gitt mening hvis dette forholdet gav den brasilianske staten fordeler som står i forhold til Lulas velvillige handlinger. Men den bare forlenger listen av feiltrinn i hans diplomati.

Det ville vært ille nok å se Brasil tolerere intoleranse til gjengjeld for materiell belønning. Å tolerere det uten grunn er en skam.

——————

Sérgio Malbergier er redaktør i Brasils største dagsavis Folha de São Paulo, og kommentaren er oversatt av Morten Skaug.

Folha de São Paulo: Vergonha de ser brasileiro