Gjesteskribent

Av Morten Skaug

En brasiliansk avis er av høyesterett pålagt forbud mot å referere informasjon fra politietterforskningen mot presidenten i senatet. Domstolen som skal forsvare republikkens grunnlov, som uttrykkelig garanterer pressefrihet, valgte trolig å gi etter for politisk press. Andre eksempler på innskrenkning av pressefriheten har forekommet i andre land i Latin-Amerika, noe som også rammer bloggere.

Brasils senatpresident José Sarney er en mektig politiker av den dårlige, gamle skolen. Han var landets president i 1985-90 og er nå en politisk alliert av nåværende president Lula. Sarney kommer fra delstaten Maranhão i nord, en av landets fattigste, hvor mer enn halve befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Denne delstaten har Sarney i et halvt århundre drevet nærmest som en familiebedrift, med en filial i senatet i Brasília. Selv er han blitt søkkrik og har sørget for å få sine venner og slektninger inn i viktige posisjoner.

Sarney har lenge vært gjenstand for etterforskning hos det føderale politiet. Han er mistenkt for en rekke alvorlige forhold som omfatter skatteunndragelse, underslag, nepotisme og ulovlig ansettelse av venner og familie i høye stillinger i statsadministrasjonen.

Man kan spørre seg hvordan det er mulig å sitte som folkevalgt politiker i et viktig embete under slike omstendigheter. Dessverre er politiske skandaler en ganske dagligdags foreteelse i Brasil, hvor politikken er gjennomsyret av korrupsjon, fra nasjonalt til lokalt nivå. Grunnloven gir de folkevalgte i parlamentet stor grad av immunitet mot straffeforfølgelse, hvilket åpenbart gjør det svært vanskelig å få dømt de mange skurkene som uten synlig grad av skam beriker seg av fellesskapets penger. Faktisk har ingen blitt dømt siden immuniteten ble innført i 1988.

O Estado de São Paulo er landets sjette største avis; den betegner seg som politisk konservativ og økonomisk liberal. Avisen har fulgt etterforskningen av Sarney tett og rapportert flittig. Etter at saken hadde pågått en stund, med nesten daglige avsløringer av Sarneys omfattende korrupte og umoralske virksomhet, fikk sønnen hans tydeligvis nok. I juli i år gikk Sarney junior til en domstol i Brasília for å få kneblet avisen. En dommer, som senere viste seg å være omgangsvenn med Sarney-familien, sørget for en rettsordre hvor avisen fikk forbud mot å omtale politiets etterforskning av saken. Sarney juniors engasjement kan delvis skyldes hans egne politiske ambisjoner, og det forhold at han selv er innblandet i etterforskningen, mistenkt for hvitvasking av penger, bruk av hemmelige fond i valgkampsammenheng, løgn og misbruk av makt. Noe av materialet som ble avslørt i O Estado var opptak av telefonsamtaler hvor junior sørger for at faren ordner en lukrativ jobb i statsforvaltningen for datterens kjæreste. Og her var det ikke snakk om å legge inn et godt ord i forbindelse med en stillingssøknad, neida, det var en regelrett innsetting i en stilling.

Nå skal det nevnes at Sarney ikke er den eneste som har sørget for slike jobber til venner og familie. Senatets 81 representanter har tilsammen en stab på 10 000 personer lønnet av skattebetalerne. En del av disse møter ikke engang opp på jobb – det er likevel ikke noe å gjøre – de bare hever lønn.

Rettsordren mot O Estado kom samtidig med at senatets etikkråd, som er kontrollert av president Lulas støttespillere, vurderte 11 anklager mot Sarney som kunne føre til riksrett. I august ble anklagene avvist av etikkrådets leder under henvisning til at de kun var basert på mediereportasjer. Men politietterforskningen går fortsatt sin gang.

Kneblingen av avisen vakte sterke reaksjoner, og avisens eiere har siden prøvd å få den omgjort. Den siste rettslige utveien som sto igjen var landets høyesterett, og i forrige uke var saken ferdigbehandlet der. Retten opprettholdt rettsordren fra Brasilia, med 6 mot 3 stemmer. Mange har reagert kraftig på at høyesterett ikke drøftet det konstitusjonelle aspektet, nemlig at grunnloven uttrykkelig garanter pressefrihet. I stedet hengte retten seg opp i en juridisk spissfindighet, hvor lovens ordlyd på et bestemt punkt ble gitt forrang fremfor lovens hensikt. En kommentator illustrerte det slik: Det er som om retten opphevet et ekteskap, fordi bruden på prestens spørsmål svarte «det vil jeg» istedenfor «ja».

Pressesensur er et tema som vekker ubehagelige minner for mange brasilianere. Under det brutale militærdiktaturet fra 1964 til 1985 gikk myndighetene hardt til verks for å unngå kritisk omtale. I 1968 ble daværende redaktør i O Estado de São Paulo arrestert da han nektet å etterfølge pålegg om å fjerne en bestemt artikkel. Etter dette ble avisen sensurert av politifolk som var til stede i redaksjonslokalene. De andre avisene gikk med på egensensur.

The New York Times meldte for et par måneders siden at pressefriheten trues også i andre latinamerikanske land. Helt siden han overtok makten i 1999, har Venezuelas president Hugo Chavez jobbet hardt for å begrense medienes frihet. I Nicaragua, Ecuador, Colombia, Bolivia og Argentina viser politikerne stor grad av intoleranse mot kritikk i media, skriver avisen. President Evo Morales i Bolivia har karakterisert pressen som regjeringens største fiende. I Nicaragua har president Daniel Ortega omtalt private medier som CIA-finansierte barn av Goebbels.

Kanskje enda mer skremmende er det at bloggernes ytringsfrihet er truet. I bloggosfæren i Brasil har det vært mange tilfeller hvor bloggere har blitt stoppet eller forsøkt stoppet på grunn av kritikk mot politikere. Bloggerne har for eksempel blitt saksøkt for store summer eller blitt drapstruet, eller firmaer som har driftet kritiske blogger har blitt presset til å stenge dem. En engelskpråklig blogg i Brasil som tar opp dette finnes her: Adventures of a gringa. Og nå som landets høyeste domstol ikke synes det er verdt å forsvare pressens frihet, kan fremtiden virke dyster.

estadao.jpg

Utsnitt fra nettstedet til O Estade São Paulo. Det svarte banneret viser teksten «Under sensur i 136 dager».