Kommentar

På den sørlige halvkule har man nettopp gått over til sommertid, og mye tyder på at en tropisk versjon av den arabiske våren er på rask fremmarsj i form av en brasiliansk vår, eller i det minste en vårrengjøring i regjeringskontorene.

Det folkelige engasjementet begynte på Brasils nasjonaldag 7. september, da 25.000 mennesker demonstrerte i hovedstaden Brasilia. Samme dag, i Rio de Janeiro, ble det plassert 594 feiekoster på Copacabana-stranden – én for hvert kongressmedlem. Kostene symboliserte krav om grundig opprenskning blant politikerne i Brasilia, eller Fantasiøya som stedet kalles på folkemunne.

Etter dette har det vært en lang rekke lignende folkemønstringer rundt om i landet, med et høydepunkt i forrige uke da over 200.000 mennesker samlet seg i Brasilia. Felles for demonstrasjonene er at de ikke har politisk tilknytning, de samler folk fra mange forskjellige grupperinger, og de organiseres via sosiale medier. Aksjonistene utstyrer seg ofte med klovneneser, som skal symbolisere at politikerne er noen klovner. Folkebevegelsen har også fått andre symboler, nemlig gule og grønne koster, og bøtter og spann.

Demonstrantene erklærer støtte til etterforskning av korrupsjon, de krever innføring av en allerede vedtatt lov som forbyr politikere med kriminelt rulleblad å stille til valg, og de vil ha slutt på hemmelig stemmegivning i kongressen.

Korrupsjon er ikke et nytt fenomen i dette landet. Det har snarere vært så mye av det og vært så mange avsløringer at folk flest rett og slett hadde gitt opp. Hvorfor bry seg når alle politikerne driver med det? Selv ikke Lula, som var folkets mann og lovte å ta knekken på korrupsjon, klarte å gjøre noe med uvesenet. Derimot ble Lulas eget parti avslørt i en korrupsjonssak som kostet mange toppfolk jobben.

Så hvorfor blomstrer antikorrupsjonsbevegelsen nå? Det er ihvertfall to årsaker som peker seg ut. For det første har brasilianerne endret synet på sitt eget land. Tidligere har de lidd av et mindreverdighetskompleks overfor «den første verden», men nå som økonomien er bedre og Brasil vokser frem som en mektigere nasjon, har selvtilliten økt. Og folk finner seg rett og slett ikke lenger i å bli lurt, og de føler skam over alle politikerne som bare benytter sin posisjon til å berike seg selv på landets bekostning.

Den andre årsaken er den nye presidenten, Dilma Rousseff, som har vært nådeløs overfor korrupte ministre. Siden hun tiltrådte i januar har ikke mindre enn fem statsråder fått rødt kort. Den foreløpig siste som gikk var turistministeren, etter å ha blitt avslørt i å bruke offentlige midler til private formål. Blant annet hadde kona privatsjåfør tilgjengelig døgnet rundt på skattebetalernes regning.

Nestemann ut blir kanskje sportsminister Orlando Silva, som ifølge ukemagasinet Veja har tappet statskassa og puttet pengene i partikassa i stedet. Mange kommentatorer mener at med nært forestående fotball-VM og sommer-OL, går det ikke an å ha en tvilsom sportsminister.

President Dilmas knallharde holdning kan forklares på flere måter. Hun har aldri tidligere vært folkevalgt til et embete, og har derfor mindre politisk gjeld å stå til ansvar for. Tradisjonen i Brasil har vært at politisk støtte ofte kompenseres med offentlige stillinger og penger, enten det er til eget bruk eller til partiet.

Dessuten er hun ikke akkurat noen pusekatt. Hun ble politisk aktiv på venstresiden som ganske ung, og kjempet etterhvert mot det brutale militærdiktaturet. I 1970 ble hun arrestert, torturert i 22 dager og satt tre år i fengsel. Senere ble Dilma stabssjef for president Lula da forgjengeren måtte gå etter korrupsjonsskandalen som rystet partiet. Dilma sier at hun har utviklet seg fra marxist til pragmatisk kapitalist. Og nå har hun lovt nulltoleranse for korrupsjon.

Foreløpig holder hun ord, og ting har blitt annerledes enn de var under president Lula – da pleide de som ble tatt med buksa nede å klamre seg fast til jobben i håp om at pressen etterhvert ville glemme saken, noe de ofte gjorde. I motsetning til Lula nøler ikke Dilma med å hive dem rett ut, og den strie strømmen av korrupte ministere som feies ut av regjeringskontorene har åpenbart styrket hennes popularitet i befolkningen.

Dilma har lovt at «storrengjøringen» mot korrupsjon kommer til å fortsette og at den ikke har hverken grenser eller betingelser. Men hun må betale en politisk pris, for skandalene tærer hardt på en regjeringskoalisjon som består av mange partier.

Det er for tidlig å si om den brasilianske våren er noe som vil vedvare og skape varige endringer, eller om den vil koke bort i kålen. Dilma sier at det å få vekk korrupsjon er et langsiktig prosjekt, og det kreves mer enn bare en rask storrengjøring. En storrengjøring gjør man unna på en dag, sier Dilma – korrupsjonen blir man ikke kvitt i en fei.