Kommentar

Brasils president Dilma Rousseff må jo lure på hva som traff henne. Da hun tiltrådte virket fremtiden rosenrød: Veksten var høy, utenlandske investeringer strømmet inn, inflasjonen var lav, det var en optimistisk stemning i befolkningen og det virket som landet endelig var på vei til å ta steget inn i den «første verden».

Men nå flater veksten ut, utenlandsinvesteringene tørker inn, inflasjonen er på vei opp og folk er rasende. I fotballgale Brasil går folk ut på gatene og protesterer mot pengebruken på bygging av stadionanlegg til fotball-VM. Blant annet.

De store opptøyene som nå pågår rundt om i Brasil, har et kaotisk preg og er ikke så enkle å forstå seg på. Gnisten som antente det hele, var protester mot økte busspriser, organisert av en gruppe som kjemper for gratis kollektivtransport. Denne gruppen har nå trukket seg tilbake. De erklærer at de har vunnet frem, siden prisøkningene nå reverseres.

Men omfanget av protestene bare øker; mange hevder også at oppslutningen blir underrapportert. Dette er ikke lenger én organisert bevegelse med ett mål – den lever sitt eget liv og sakene det handler om er delvis generell misnøye med det politiske systemet og delvis en cocktail av ulike politiske spørsmål.

En av de omstridte sakene er det som noe kryptisk kalles PEC37, en foreslått grunnlovsendring som vingeklipper den offentlige påtalemyndigheten. Dette er en institusjon som opererer uavhengig av de andre statsmaktene og nyter høy tillit i befolkningen. Hadde det ikke vært for deres etterforskningsinnsats, ville mange korrupsjonssaker aldri blitt avslørt. Forslaget går ut på å frata dem muligheten til å drive slik etterforskning, og om det vedtas vil det være som å vise fingeren til demonstrantene.

Hvem er disse demonstrantene? Tilsynelatende stort sett vanlige og velinformerte folk, mest yngre, som sier høyt og tydelig fra om at de er møkk lei av å bli holdt for narr av det politiske establishment. De representerer ingen bestemte partier, det er snarere slik at flagging av partitilhørighet blir uglesett av meddemonstranter.

I tillegg har man en mindre gruppe av voldelige yrkesdemonstranter som ikke er ute etter annet enn hærverk. Dermed har politiet grunn til å bruke makt, og en eskalerende voldsspiral der ellers fredelige trekkes med, kan bli utfallet. Det er ikke lett å beholde et fredelig sinnelag når kompisen bankes opp av militærpolitiet.

De fredelige demonstrantene har ifølge meningsmålinger bred støtte i befolkningen. Folk flest mener de betaler høye skatter og får lite igjen i form av offentlige tjenester, og politikerne i Brasilia anses som en gjeng korrupte drittsekker.

Men dette er ikke noe nytt; slik har det vært i mange år. Foreldrene til de som demonstrerer nå, har ment det samme lenge. Men foreldregenerasjonen er kanskje mer resignert og har forsonet seg med å betale privatskole for barna og privat helseforsikring for familien, der de bor bak høye gjerder med bevæpnet døgnvakt.

Og minnene om det brutale militærdiktaturet som regjerte frem til 1985 er fortsatt levende – det er ikke så lenge siden man faktisk risikerte liv og lemmer ved å være i opposisjon. Denne tiden er imidlertid definitivt forbi – Brasil er nå et veletablert demokrati, så det er ikke demokrati folkemassene roper om. De krever heller ikke presidentens avgang. Dilma Rousseff har ikke forårsaket problemene, men arvet dem. Dessuten er presidenten langt fra noen eneveldig hersker, og uten støtte i parlamentet er handlingsrommet begrenset.

Her er vi nok fremme ved kjernen i problemet og hovedårsaken til misnøyen: Det virker ikke som parlamentsflertallet er interessert i å foreta seg noe for å hindre korrupsjon og sørge for bedre offentlige tjenester. Mange av dem er mer interessert i sin egen bankkonto. Disse toppolitikerne er beskyttet av immunitetsbestemmelser, og for å kunne bekjempe korrupsjon må parlamentarikerne vedta lovgivning som fratar dem selv en del privilegier. Det kan man nok glemme med dagens parlament, som sitter til oktober 2014.

Politikerne i Brasilia lar seg neppe påvirke noe særlig av demonstrasjonene. De vil sikkert hevde noe slikt som at i et demokrati kan man ikke la seg presse av voldelig ungdom. Jo mer vold, jo bedre er det for de sittende politikerne.

Så det vi ser i Brasil er altså en folkebevegelse som krever slike ting som bedre standard på utdanning, helse og andre offentlige tjenester, mindre vold, og slutt på at skamløse politikere ustraffet tilraner seg fellesskapets midler.

Problemet er bare at det er ingen som kan gi dem dette nå. For å få til noe slikt trengs det politiske reformer og innsats over lang tid, og da vil det rett og slett kreves andre politikere. Da PT, partiet til den forrige og nåværende presidenten, kom inn med full styrke i parlamentet, foregav de å være «de rene og ranke» som ikke drev skittent spill og skulle få en slutt på korrupsjonen. Men så viste det seg at de var like korrupte som de andre, og mange illusjoner brast. Ikke så rart at tilliten til den nåværende politikerstanden er på et lavmål.

Derfor er det behov for troverdige politiske alternativer – change you can believe in. Neste sjanse for å få til det er president- og parlamentsvalget i oktober 2014. Kanskje dukker det opp noe a la Grillos femstjernersbevegelse i Italia? Kanskje er tiden inne for karismatiske kjendiser med politiske ambisjoner, som kan surfe på protestbevegelsen? Det blir ihvertfall spennende å se om det vokser frem alternativer eller om det hele koker bort i kålen. Kanskje er situasjonen blitt så alvorlig at det trengs inngripen fra oven – i så fall passer det jo bra at Pave Frans kommer på besøk i juli.