Panama Papers-avsløringen handler om langt mer enn skatteunndragelse. Den handler om en globalisering der vinnerne kan gjøre som de vil og der politikerne ikke ønsker eller kan gjøre noe for å stanse dem.

Et klassisk trick for å legge en sak død er å si at den tilhører fortiden. – Vi gjør ikke slik lenger.

Det var DnBs respons mandag og utrolig nok: NRK-journalistene gjorde ikke noe for å kontre Rune Bjerke og hans menn. De kunne sagt: Cut the crap.

Journalistene vet at Tom Rathke og Thomas Midteide har gått på kurs, kanskje med NRK-journalister? – som har lært dem akkurat hvordan de skal svare i situasjoner der de tas med buksene nede. De gjør det man på engelsk kaller stonewalling. Blånekter, men med ord som er uangripelige. Retorisk sett. Man må være litt brutal tilbake. Det er ikke norske journalister.

Rune Bjerke bruker sin «jeg er en snill mann så du kan ikke slå meg»-fremtoning og den virker. Han får slippe unna med de mest banale løgner.

Alle på innsiden, enten det er i forretningsverdenen eller medievirkeligheten, vet at Bjerke sitter og lyver seerne og skattebetalerne opp i ansiktet. Det får han lov til. Han er Jens Stoltenbergs venn og var sosialdemokrat. Hvordan det er med vennskapet og partimedlemskapet vet vi ikke presist. Men at han er av de gode er hevet over tvil.

ANNONSE

Det er blitt en egen måte å innynde seg på. Geir Lippestad har tatt dette til nye høyder, og mediene er helt med.

Alt blir spin.

I en globalisert verden er gevinsten større enn noen gang. Alle vil være med å spille og se «mulighetene». Men hvor er etikken som skal forplikte aktørene fra å opptre hensynsløst?

Her har sosialdemokratiet en vond pille å svelge.

Marthe Gerhardsen var ute i en kronikk i Aftenposten der hun beskrev hvordan privatisering og høyrepopulisme går hånd i hånd. Svaret kan bare være et snilt, globalt sosialdemokrati som tar seg av alle svake.

Derfor kom DnB-skanadalen svært ubeleilig, og Gerhardsen må forsøke å drive skadebegrensning.

Men sosialdemokratenes/sosialistenes kompromittering er så stor at Gerhardsen har en umulig oppgave.

Expressens avsløring av hvordan Göran Persson og hans krets fra regjeringskanselliet har utnyttet alle «muligheter» forteller om et sosialdemokrati som har avgått ved døden. Løfter og verdier betyr ingenting. Det er pengene som rår.

Tom Bowers bok Broken vows, om Tony Blairs åtte år ved makten er mer vidtrekkende. Den profilen Bower tegner er en helt annen Blair enn den omverdenen trodde på. Bak jovialiteten lå en hensynsløshet og prinsippløshet som gikk Machiavelli en høy gang. – Call me Tony, sa Blair på sitt første regjeringsmøte etter seieren i 1997. Regjeringsmøtet varte i 20 minutter. To statsråder stilte spørsmål. Fehoder! Blair var ikke interessert i åpen diskusjon. Slik han heller ikke var interessert i embetsverkets store arbeid for å implementere Labours valgprogram. De gikk i bøtta. Blair ville ha frie hender.

Bildet som trer frem er en hensynsløs politiker som ville ha makt. Innvandringen var en maktfaktor. Innenriksminister Jack Straw gikk i gang med å demontere de spede restriksjoner som forgjengeren, Michael Howard, hadde forsøkt å implementere. Snart steg innvandringen astronomisk. Blair forbød ministrene å diskutere selv de positive følgene av innvandring. Det var en uuttalt forståelse av at det politiske landskap kom til å bli forandret for alltid, slik at Toryene aldri kunne komme til makten igjen.

Etter at han gikk av har Blair opprettet sitt eget rådgivningsfirma, som gjør oppdrag for de mest korrupte stater, samtidig som han har vært leder av forhandlingsgruppen for Palestina/Israel. Hans livsstil med privatfly og de beste luksushoteller har minnet om en sheik fra Golfen, i den grad at bildet av ham har slått sprekker.

Opportunity skaper mennesker, heter det. Det er det globaliseringen har gjort: Den har gitt ambisiøse, smarte mennesker anledning til å bli ufattlige mektige og rike.

I den grad at de utgjør en egen klasse.

I Norge eksisterer det en stor motvilje mot å innrømme at sosialdemokrater ikke er et hakk bedre. Da det kom til stykket forsynte også de seg. Det har utvilsomt noe med sammenhengskraft å gjøre. Globalisering ville utvilsomt satt den under press, men hvis man også ideologisk mener at vi må være like solidarisk med syrere og afghanere som innfødte nordmenn/europeere, har man skaffet seg et mye større problem. Da raser tilliten innad i samfunnet i rekordfart, og det gjør den.

Fremdeles henger 70-åras solidaritetsbevegelse med over i den globaliserte migrasjonens tidsalder og gjør at norske medier ikke vil fortelle hvilket system Hugo Chavez bygget opp i Venezuela. Hvor ufattelig mye penger han sølte bort, og hvilket korrupt system hans etterfølger Maduro bestyrer. I Oslo straffer det nye byrådet Oslo Freedom Forum på pungen fordi primus motor Thor Halvorssen er fra Venezuela og er motstander av Chavez/Maduro. Årets forum kan bli det siste.

Det er en politisk skandale i et land som utdeler Fredsprisen og anser seg selv som en moralsk stormakt.

Lenger sør har skandalen i det statseide oljeselskapet Petrobras nådd president Dilma Rousseff, og nå også hennes forgjenger, Lula. Også han med immunitet fra norsk presse. Dagens Næringsliv hadde en omfattende artikkel om korrupsjonen som også har forgreninger til Norge. Men vi hører lite om den politiske siden: Hvordan kunne to presidenter, begge sosialister bestyre et system der korrupsjon fikk lov å spre seg?

Svaret er: Fordi de kunne. Der hvor det ikke finnes politiske mekanismer som bremser korrupsjonen, vil den bre seg. Korrupsjonen er transnasjonal. Demokratier er det ikke.

Slik kan elitene i et demokrati være med å undergrave landet de nyter godt av. De har mer til felles med sine korrupte medspillere i utlandet, enn landets egne borgere.

De er ikke lenger på samme parti.

Mediene har svært vanskelig for å se størrelsen på problemene, de har selv problemer med lojaliteten til borgerne.

Derfor behandler de alle skandalesaker som enkeltstående tilfeller.

Hvis man legger korrupsjonsskandalene som norske delvis statseide storselskaper har vært innblandet i, etter hverandre, blir et mønster tydelig:

Det er ikke enkeltpersoner som har gjort at Hydro, Statoil og Telenor har begått seg mot prinsipper vi liker å være stolte av. Pressen overfokuserer på personene, og glemmer at det er noe som gjør at de handler som de gjør.

Det er en kultur der man ikke handler på vegne av samfunnet i etisk forstand, men kun på selskapets. Det som er godt for Statoil er godt for Norge, liksom.

Men er det det?

Det vi snakker om er vinner og tapere i det globale spillet. Da Norge ble oljenasjon rykket vi opp i en annen divisjon. Nå er vi ikke lenger enn oljenasjon, men et investorland, skriver NUPIs direktør Ulf Sverdrup i en ny bok. Oljefondet er på 7.000 milliarder og det er avkastningene som gjør at det nå stiger. Er det noen som tror at de fristelser Panama Papers avslører vil bli mindre når Oljefondet er tredje største eier på Milano-børsen?

Forskjells-Norge ligger innebygget i de valgene politikerne støttet av mediene har tatt. F.eks. vil importen av titusenvis av ikke-vestlige mennesker bli en så stor belastning på velferden at pensjonen slik vi kjenner den, ikke kan bestå. I dag får du grunnpensjon når du har passert 62. Det kommer ikke til å vare.

I tillegg må vi forberede oss på at skattene vil stige. De første øvelser er i gang.

Ja, Marthe Gerhardsen, hvem solidariserer vi oss med?

Ikke din forrige arbeidsgiver Rune Bjerke. Skyen av løgner er så tykk at den hindrer politisk handling.

Første betingelse er å få tåken til å lette, og se hvem som gjør hva.

Problemet er langt større enn skatteparadis. Det er selve det politiske system som ikke lenger fungerer.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629