Kommentar

Torbjørn Røe Isaksen har vennligheten til en vert i barne-tv. Men det er en vennlighet som ikke liker å bli uvenner med folk. I dagens Norge betyr det å gå til sengs med sosialister.

De som en gang utga seg for å være konservative er på linje med sosialistene i verdispørsmål. Derfor kan Civita arrangere møte om Donald Trump sammen med kjente SV-politikere og kulturpersonligheter assosiert med Rødt.

civita-svFra venstre: Stortingsrepresentant og nestleder i SV, Snorre Valen, stortingsrepresentant for SV, Bård Vegar Solhjell, leder av Manifest Analyse, Cathrine Sandnes og rådgiver i Civita, Eirik Løkke. Alle solide motstandere av Trump.

Møtet, som fant sted 7. desember, ville ha svar på: Hvordan skal vi forstå Trump, Brexit og de illiberale kreftene i Europa? Og hvorfor er så mange sinte?

Tonen er ubevisst nedlatende og terapeutisk. Hvorfor er de sinte?

Det ble arrangert i samarbeid med SVs programkomite, ledet av Valen. Hva får Civita til å tro at tre røde politikere kan forklare Trump?

Norsk konsensus er opptatt av «høyrevinden». Men man klarer ikke forstå sine egne samfunn. Hverken Le Pen, AfD i Tyskland, Wilders i Nederland, Sverigedemokratene eller UKIP, får den behandling de fortjener og har krav på. Man inntar betrakterens rolle.

Samtidig har det blåst en annen «vind» som er nedsmeltingen av sosialistiske-populistiske regimer i Latinamerika: Katastrofen som Hugo Chavez har etterlatt seg i Venezuela hører vi nesten ikke noe om. Hvis det hadde vært en høyrepolitiker som til de grader hadde kjørt et land i senk, som på toppen av det hele har noen av verdens største oljereserver, ville det fylt sendeflatene. Vær du sikker. Men fordi det er et sosialistisk regime med en karismatisk lederstil verdig en caudillo, dvs et Franco-regime, hører vi ingenting. Civita-tenkeren som skal forklare verden, Bård Larsen, har prestert å sammenligne Trump med Chavez. Man vet ikke helt hvor man skal begynne.

NRKs Arnt Stephansen er taus, til tross for at han har bodd i Brasil i mange år. NRK har drevet damage control på vegne av Brasils president, Dilma Rouseff, som ble tvunget til å gå av pga korrupsjon. På rekke og rad er sosialistiske regimer diskreditert uten at det har fått den oppmerksomheten det fortjener.

Vi forstår hvorfor: Da Fidel Castro døde troppet de opp for å hylle ham. Joar Hoel Larsen, Vegard Bye, Dag Hoel, Tomm Kristiansen. Slik de tidligere har hyllet PLO, Arafat og stilltiende støttet Hamas. De er gamle, hvite menn hvis tid er ved å løpe ut. Men pga den norske maktstrukturen er de beskyttet og kan holde på.

Castros regime var en katastrofe for det cubanske folk, men ikke bare Cuba. Castro ønsket å spille en rolle som leder av en verdensrevolusjon. Derfor inviterte han sovjeterne inn med atomraketter og utløste nesten tredje verdenskrig. Han intervenerte i Angola og Namibia og dette er godt i NRK-intelligentsiaens øyne. Hvordan det står til i disse landene i dag, snakker de mindre om.

Venezuela er et kapittel for seg. Landet er preget av lovløshet og Maduros regime er tyrannisk og desperat. Inflasjonen i år er ventet å komme opp i 2000 prosent, kunne BBC fortelle imorges. Et land i fritt fall.

Men det er ingen «regning» å betale. Norske journalister stiller seg solidarisk. Solidaritet er forvandlet til kollaborasjon med korrupte regimer, bare de har riktig farve. At Chavez også samarbeidet med Iran og hadde direkteflyvning til Teheran, snakkes det mindre om.

Dette er en riktig gammel historie, som går helt tilbake til bolsjevikrevolusjonen: Dragningen mot en ny rettferdighet på jord på vegne av alle undertrykte. Man skulle tro at denne form for solidaritet forsvant med Murens fall 9. november 1989. Men den fortsetter. Likene i skapet er blitt flere.

Det er et forhold mellom alle disse likene og den komplette uforstand man møter Donald Trump med.

Et eksempel på det gir kunnskapsministeren i Klassekampen lørdag. Bare det at en statsråd i en blå-blå regjering skriver kronikker i en kommunistisk avis, sier noe om at ting ikke er som de burde være.

Røe Isaksen har lest en bok av Mark Lilla om de reaksjonære: The Shipwrecked Mind.

Man begynner å lese Røe Isaksen for å se hvor mye han orker å forstå. Det er lovende takter, og man tror han beveger seg inn i stoffet. Men så kommer det:

Men det som virkelig gjør reaksjonen så sjokkerende, uforståelig og skremmende, er at den avviser selve moderniteten. Med det mener jeg ikke en avvisning av moderne ting (selv om den amerikanske idehistorikeren Russel Kirk kalte bilder for «mekaniserte jakobinere») men en fundamental avvisning av hele den moderne fortellingen.

For det er også en fortelling. Etter århundrer med mørk middelalder gjenoppdager Europa arven fra klassisk tid gjennom renessansen, men det virkelig store oppgjøret med den tyngende arven fra de gamle generasjoner kommer med den radikale opplysningstiden. I århundrene etter dette vinner de liberale verdiene frem. Vi får individualisme, frihet, internasjonalt samarbeid, menneskerettigheter, fred, sous-vide maskiner og en verden hvor grensene mellom folk og land gradvis brytes ned. Kort sagt: fremskritt. Når utviklingen ikke har gått frem er det fordi reaksjonen med jevne mellomrom har forsøkt å slå tilbake.

Dette er rett og slett pinlig lesning. Røe Isaksen skriver som han var Ingebrigt Steen Jensen som vil lage valgkamp for Ap.

Men det er kanskje dette nivået Høyre befinner seg på? Erna Solberg har også snakket om «mørk middelalder». At denne naive progressivismen fortsatt har grep om politikere som mener de hører til å høyresiden, lenge etter at skyggene over Europa er blitt store og mørke, er psykologisk fascinerende og politisk nedslående.

Når det begynner å blåse og temperaturen synker er det som om blå politikere kryper opp i fanget til sosialdemokratene for å varme seg.

Det streifer ikke Røe Isaksen at vi står foran en ny «mørk middelalder» og at den er frembrakt av politikere som ham.

I en intern epostutveksling var det en av Documents skribenter som skrev:

Vi har vel alle større eller mindre vanskeligheter med å orientere oss idet en gammel verden erstattes av en ny. Det som slår meg mest, er avgrunnen mellom det gamle og det nye Europa, som av og til bare er noen titalls minutter fra hverandre med bil. Litt sør for Napoli skilles slummen fra eliteturismen bare av noen fjellknauser, som på kort tid kan krysses langs en svingete vei. Latin-Amerika og Midtøsten har også denne sameksistensen av sivilisasjon og barbari. Det spesielle er at dette er i ferd med å trenge seg på i land som har hatt en mye større grad av orden og sosial trygghet. Og vi aner ikke hvordan overgangen kommer til å arte seg.

Stikktittelen til essayet er: Mørkt. Den reaksjonære er den siste skikkelsen som vår samtid verken kan eller vil forstå.

Hovedtittel: Inn i natten.

Noe av nøkkelen til at Røe Isaksen blir stående på terskelen til Trump-fenomenet og liksom skue inn i et landskap der han er fremmed, er hans egen fremmedgjøring:

Hovedfortellingen til den progressivismen Røe Isaksen står inne for er et ideal der man tar avstand fra det fellesskap og den nasjonen man springer ut av, til fordel for et nytt med de fremmede. Man klarer å gjøre de fremmede til ens Neste, og legger inn et moralsk imperativ som gjør at man ikke har noe alternativ.

Det gamle eksistensialist-ordte fremmedgjøring får et nytt innhold. Vi blir fremmede overfor oss selv og våre egen identitet, til fordel for ubestemmelige, diffuse verdier som er bare ord.

Natten befinner seg inn i velmenende, snille mennesker som Røe Isaksen. Det er her svaret på Trump & Co ligger.

Det er de som frembringer en ny middelalder, og den er mørk.