Kommentar

Norske politikere, journalister og politikere har store erkjennelsesmessige problemer med å forstå de nye reaksjonære. For å forstå må de gjøre vold på seg selv.

Begrepet reaksjonær ble kontaminert av de røde på 70-tallet. Siden har ingen turt å bruke det positivt om seg selv.

Mye tyder i dag på at det er 68’erne som er dagens reaksjonære. Gamle, hvite menn.

La oss ta et malende eksempel: Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen, fylte nylig 60 og hadde invitert 200 gjester. De røde slår stort på når de når skjels år og alder. Alle, nær som utenriksredaktør Yohan Shanmugaratnam, var hvite. Det sier sitt om deres evne til «integrering». For integrering er noe annet enn veldedighet, slik den sosialdemokratiske er, forkledt veldedighet. Ekte integrering betyr at du kan kommunisere og at den andre tar imot. Det har de altså ikke gjort i de rødes leir. Likevel fortsetter Klassekampen å forsvare islams plass på en måte som betyr at islam erobrer Norge.

Det siste orker ikke sosialister ta inn over seg. De fortsetter i rollen som brobyggere, mens det de virkeligheten gjør er å dra den trojanske hesten inn i byen.

Undergraving og infiltrasjon er sosialister eksperter på. De har perfeksjonert metodene. Men de overgåes nå av et nytt kollektiv som ikke føler noen takknemlighet. Sosialistene vil bli skjøvet til side når tiden er inne. De vil heller ikke kunne ta til motmæle, da det vil være å gå fiendens ærend, dvs reaksjonens. Sosialistene har malt seg inn i et hjørne.

The proof of the pudding…

Vi vet alle hvordan sosialister og venstreorienterte reagerer på konsekvensene av deres egen kollaborasjon: Med raseri og beskyldninger mot de som protesterer. Men det er et impotent raseri, som kun er virksomt fordi disse menneskene har sørget for å bekle alle posisjoner som betyr noe.

Eliten har i år fått to sjokk: Først Brexit, og så Trumps seier. De har ennå ikke kommet seg av sjokket. Den får mer og mer preg av l’ancien regime, som nekter å oppgi sine privilegier.

Motstanden minner om tredjestanden. Den nektes å tale i det offentlige rom, bakvaskes og henges ut. Denne mangel på good-faith-journalistikk kan bare øke raseriet. De samme som hevder å frykte sinte, ufaglærte menn sørger for å fyre opp under sinnet.

For å si det med Raspail: Kanskje er dette en forklaring?

Parallellene mellom den norske/europeiske/amerikanske virkeligheten og romanen fra 1973 hever den til fortellingen om vår tid.

Hvordan kunne det ha seg at det maktfulle, teknologisk briljante Vesten utviklet tanker som gjorde at det ble løpt over ende? Og overga seg med begeistring?

Er det fortsatt tid? Lar Vesten seg redde?

Den globale elitens to enorme nederlag i 2016 gir håp. Det finnes fortsatt motstandskraft.

Eliten forstår heller ikke hva den har satt i gang. Den forstår ikke forskjell på ideologi og virkelige konsekvenser og samspillet mellom dem. Den mangler rett og slett verktøyene til å forstå og reagerer på politisk motstand med den mest håpløse propaganda.

Hvis den blir felt er det av elektronisk kommunikasjon og deres egen dumhet.

Kanskje er dette en forklaring?

Tiden er inne

Hvordan oppstår erkjennelsen av noe nytt? Man vet det når man ser det. Hvordan vet man at man ser noe nytt? Jo, man bare vet. Det er noe med mennesket, med forbindelsen mellom vårt sanseapparat og hele vår erkjennelse. Hvis noen forteller deg vakre historier om at Norge og Europa er ved å ta spranget opp til et nytt sivilisatorisk nivå med en kulturell berikelse uten sidestykke og det du ser er noe helt annet, hvem tror du på? Dine sanser eller retorikken?

Når barna dine kommer hjem fra skolen eller har vært på byen, og forteller «episoder», hva gjør du da? Sier du at de lyver, eller at de tar feil? Eller tar du dem alvorlig og hjelper dem forstå at det å overleve i det nye samfunnet krever nye egenskaper?

Vi som har barn på skolen merker hvordan propagandatrykket vokser. Lærere, selv på kristne skoler, står og forkynner en ideologi som er løgn, som fordreier historien, som snakker ned vår egen kultur og snakker opp mennesker og kulturer som kommer fra kaos.

Dommedag

Sosialdemokratiet er kristendom uten Kristus. Den tar Jesu ord om å snu det annet kinn til, og å elske sin neste og gjør dem til noe annet. I kristendommen taper man ikke seg selv. Det gjør man i sosialismen/sosialdemokratiet. Der kreves det at man skal ofre/overgi seg selv. Denne overgivelsen gjennomføres med tvang og trusler. Man utsetter barna for psykisk vold. Hvor skal de hente trøst, hvem skal beskytte dem?

Dette er en pervertert religion. Den er i ferd med å påføre Vesten en katastrofe.

Individuelt er det en god handling å redde ett menneske. Men hva vil det si å redde, og hva hvis det er millioner? Da snakker vi om helt andre problemstillinger. Da snakker vi om kvantitet som må måles mot andre kvantiteter, nemlig størrelsen på vår egen befolkning.

De politikere, medier og betrodde som nekter å gjøre det, som kun kjører på vår plikt, og gjør den til et moralsk imperativ, kjører skuta i senk.

Jean Raspail var en visjonær. I 1973 satt han i en villa ved kysten av Sør-Frankrike og plutselig slo tanken ned i ham: – Tenk hvis de kommer!

Allerede da var Frankrike kommet så langt at det ikke klart å gjøre motstand mot en invasjonsarmada på én million fattige indere.

Romanen handler derfor mer om oss enn om dem. Hva er det som gjør at Vesten er så svak? At det som utgir seg for godhet egentlig er noe helt annet? Hva er det som gjør at man ikke vil forstå at det kan skjule seg mye annet bak godhet? Den kunnskapen hadde man tidligere. Det var den gang Europa hadde kontakt med sin kristne arv. Nå tror man at alle mennesker vil det samme.

Folly, sier man på engelsk. Det er verre enn en forbrytelse, det er en dumhet.

I krise

For å forstå må man begynne å nøste et sted. Man må ha fatt i  en flik av virkeligheten. Jeg var i USA nylig og møtte skandinaver i gode jobber som snakket om å skaffe green card til barna. Just in case.

Rike mennesker i Norge gjør det samme. Men det står ikke i avisene. Det står ikke noe sted at hvis Trump lykkes og Europa ikke klarer å snu skuta, vil det bli en strøm av mennesker fra Europa og det vil være de bemidlede og mest ressurssterke som drar.

Sannheten vil ikke være mulig å skjule og flukten fra Europa vil virke selvforsterkende. Hvordan blir det da å sitte på cafeene og drikke caffe latte?

Det er denne frykten Raspail snakker om. Ministeren som er blant de mest migrantvennlige tenker med uro på det flotte sommerhuset han har i Provence med 12 rom, som han bare venter på å trekke seg tilbake til. Slike doble tanker hører man også om blant dagens nordmenn. De sier en ting og gjøre noe annet. Men du får dem ikke til å innrømme at de nærer en dyp frykt for fremtiden.

Det er her De helliges leir kommer inn. Den skreller vekk all bullshit. Vesten var en unik kultur, hvorfor skal ikke vi også ha rett til å forsvare oss? Hvorfor er det noe galt med å være hvit?

Hvordan er det mulig at voksne mennesker sitter og snakker om kulturell rasisme, når de mener motstand mot islamisering, og dermed bruker rasismen som et våpen mot seg selv og deres eget samfunn?

De reaksjonære er snart de eneste som er igjen som tør å si sannheten.

Fornuften er en lei vane. Hvis man først har begynt å bruke den er det vanskelig å holde opp.