Kommentar

Bildet: En fremvisning av Gone with the Wind ble tatt av plakaten i Memphis av alle steder, for «racially sensitive content». Kinoen har vist klassikeren i 34 år, men nå vil eller tør ikke kinoen mer. 

Sylvi Listhaug gjør det en politiker skal gjøre: Tar tyren, les: virkeligheten, ved hornene. Når 99 % av hennes kolleger ikke gjør det, er det hun som blir et problem. Men bare midlertidig.

Kanskje det ikke er tilfeldig at Sylvi og Document henter inspirasjon og kunnskap fra USA? Teknologi er ikke min store greie, men ved hjelp av Sonos og Tunein radio fant jeg frem til Carl Levins podkaster. Nesten alt kan i dag finnes på nett, ett eller annet sted der ute, og hvorfor skal man da lytte til en messende, kjedelig ideologisk statskanal som du er tvunget til å betale for? Hvem tror på ramme alvor at gammelmedia vil overleve hvis de kjører videre på ett spor?

Den kulturen vi i dag er omgitt av vokste frem på 60-tallet. Den gang ble det kalt counterculture. Motkultur. Clintons vokste frem av denne kulturen, og Obama var en arvtager. Når Hillary mislyktes var det fordi hun representerte alt det som har gått galt med 68-kulturen: Rikdommen, korrupsjonen, løgnene og hykleriet.

68’erne råtner på rot. Men de gir seg ikke uten kamp.

Det utrolige med USA er at du kan «tap into» de samme problemene som Europa sliter med, men på et annet nivå, med en helt annet frimodighet. Carl Levins stand-in sa noe som gjorde inntrykk: De venstreliberale – og de er ikke lenger liberale i den gode betydning, de har flyttet seg langt mot venstre – har ikke lenger noe positivt budskap, det eneste de kan er å «manufacture rage», produsere raseri.

Det er det det politiske sentrum og venstresiden i Norge gjør: Se på Trine Skei Grande, Hareide, Lysbakken. De får anfall som ligner på St. Veitsdans når de skummende går løs på FrPs fremmedfiendtlige politikk. Senterpartiets Slagsvold Vedum snakket i går om asylsøkere som «våre brødre og søstre» i Politisk kvarter.

Hvem var gjest under Arendalsuka? Hillarys valgkampleder John Podesta. NRK var enig om at hvis demokratene skulle gjøre comeback måtte det være ved å gå til venstre. Til venstre vil si: konspirasjonsteorier om Trump hver eneste dag for å holde seg flytende.

Det minner om flagellantene i senmiddelalderen, tog av mennesker som pisket seg selv. La dem, men ikke la dem piske andre.

I USA snakker liberale seriøst om faren for borgerkrig. Under Obama-overflaten ble USA polarisert. Det er ikke Trump som har produsert motsetningene. Han har bare visst å gjøre seg til talerør for de maktesløse. For det hater de ham dypt og inderlig i Washington. Nå har han også mennesker i den innerste krets som distanserer seg fra ham: som Gary Cohn og Rex Tillerson.

Motsetningene har rykket inn i Det hvite hus, frontlinjen går gjennom administrasjonen og det er «fienden» som er på offensiven. Presidenten sitter ensom og alene tilbake. Hans mest lojale venner har forlatt skuta og arbeider for å støtte ham fra utsiden.

Vi skriver historie, hver eneste dag og det skjer med en fart som gjør en svimmel.

En politisk elite har selvbevaring som fremste prinsipp. Men eliten er truet av problemer den ikke overskuer og ikke forstår.

Fordi Trump har et instinkt for problemene blir han en trussel.

Besvergelser virker ikke. Forleden falt vi over en erkjennelse av at «Vesten» ikke lenger eksisterer. Ikke som sivilisasjon, ikke som politisk begrep. Det er i oppløsning. Hvorvidt det kan reddes avhenger av om det finnes grupper av mennesker som klarer å reformulere substansen for vår tid. Det vil si at man får med seg tilstrekkelig av lojale og idealistiske mennesker fra alle kulturer. Kriteriet er lojalitet til visse prinsipper, og forståelse av «slik gjør vi det her».

Hvis alle de gode menneskene som har krysset grenser i Europa og USA skal få brukt seg selv, må det være noen av de stedbundne som klarer å formuler tanker som vekker gjenklang. Som slutter opp om noe større.

Derfor blir det feil å kalle Trumps lojale menn for etno-nasjonalister, eller hvite nasjonalister. Jeg har ingen tro på at hverken Bannon, Gorka eller Miller faller inn i en slik kategori. Men de står for at du må forsvare din historie, din tradisjon og dine prinsipper hvis du skal ha noen sjanse.

Statue-og monument-rivingen i USA er et bevis på at de venstreliberale produserer raseri. Dette kommer det bokstavelig talt ikke noe godt ut av, og det skal ikke stor fantasi for å se at der hvor man river monumenter vil man også ødelegge mennesker.

Det er et raseri i kanaler som CNN som man bare må gni seg i øynene av. Det er ikke høyresiden som snakker om borgerkrig, det er de venstreliberale.

Europa må følge uhyre godt med på hva som skjer i USA. Liberale europeere dilter etter. De kopierer raseriet. Når selv presidentens økonomiske rådgiver, Gary Cohn, roser Antifa, befinner vi oss steder vi ikke trodde var mulig.

Alt kastes inn i den politiske kampen:  hakekors, rasisme, Sørstatene, USA som bygget på rasisme, supremasisme, KKK, høyreekstremisme, alt-right, brunbeising, islam, you name it. Alt er en suppe og det genererer hat.

Som motvekt har vi en ny counterculture og den er bred. Den er en reaksjon på alt det de liberale har stelt i stand. Den har den samme playfulness som på 60-tallet. Mark Steyn er en god representant med sin humor og understatement.  Med noen setninger oppsummer han: Det regner jihad over Europa, i løpet av et par timer går en mann løs på soldater i Brussel og en annen har en stor machete med til Buckingham Palace. Det ropes Allahu akbar, men det er bare enslige forrykte personer. Politiet, medier og politikere vet nesten før det har skjedd at de er mentalt skrudd.

I Charlottesville gikk en hvit supremasist amok og kjørte i hjel motdemonstranter. Det liberale USA kunne med en gang si at disse få hundre menneskene var representanter for amerikansk historie og at det var på tide med rengjøring.

Hva skal man kalle dette fenomenet? Det er en mental galskap som gjennomsyrer samfunnet, og den har ikke noe navn. De fleste vil ikke en gang innrømme at det eksisterer.

Humor er en effektiv motgift. Man må le av galehuset, og man kan også gå sin vei. Si at jeg ikke vil være med. Det er ikke mitt fellesskap. Lage et nytt.

Det var slik Amerika ble grunnlagt.