Kommentar

Hva er det som er på ferde i vestlige samfunn når kamp for rettferdighet utløser et ønske om å rense også historien for ondskap?

Massakren i Charleston utløste umiddelbart et krav om at sørstatsflagget ikke lenger må vaie fra offentlige bygninger. Men det stanser ikke der. Nå skal sørstatshelter fra borgerkrigen fjernes fra offentlige plasser, dvs statuer og gater og plasser skal døpes om.

President Barack Obama leder ikke bakfra denne gang. Han går foran.

Obama har foreslått at bruken av sørstatsflagg på alle statseide kirkegårder og i statsparker skal opphøre. Kongressen har foreløpig fått utsatt avstemningen. Men mediene bruker nå alle saker der svartes kontakt med politiet får en dødelig utgang til å anlegge samme perspektiv: Det er same story: Svarte diskriminerens fortsatt av en hvit maktstruktur, som bruker vold og gir seg selv immunitet. Dette er gamle 60-tallsversjoner, men de kan fremdeles brukes. At virkeligheten er en annen betyr mindre.

Det denne kampanjen bidrar til er å skjerpe motsetningene mellom det som i USA fremdeles heter «rasene».

I natt kom en måling som viser at andelen svarte og hvite som anser «race-relations» for å være dårlige, er høyere nå enn da Obama tiltrådte.

A New York Times/CBS News poll conducted last week reveals that nearly six in 10 Americans, including heavy majorities of both whites and blacks, think race relations are generally bad, and that nearly four in 10 think the situation is getting worse. By comparison, two-thirds of Americans surveyed shortly after President Obama took office said they believed that race relations were generally good.

Men spør man om hvordan forholdene er lokalt, er svarene mer positive. Det tyder på at det generelle svaret er et uttrykk for «perception», hvordan de oppfatter det generelle bildet, og det generelle inntrykket formes i høy grad av mediene og «saker».

Blind og alert

muhammad_youssef_abdulazeez_mugshot_jef_150716_16x9_992

Foto: Mohammad Abdulazeez, Chattanooga-skytteren, var den siste i rekken der mediene og Obamas idiosynkrasier utfoldet seg. Man vil vite, og ikke vite.

Amerikanske medier har liksom de europeiske problemer med å takle islamsk ekstremisme. Hver gang det skjer et terrorangrep opptrer mediene litt som etterforskere som hiver vekk bevismaterialet eller later som de ikke ser det. Slik at den umiddelbare erkjennelsen ikke skal inntreffe og synke. Man bygger ikke videre på hva man vet, som i dag er ganske massivt, men klynger seg til spørsmål som ikke er bekreftet. Derfor blir alle jihadister i USA til ensomme ulver, mens høyreekstreme blir uttrykk for en hvit kultur.

I spørsmålet om rase møtes liberales syn på rase og religion. Det er en farlig blanding.

dylann.roof

Når det gjelder høyreekstreme er man alert. Dylann Roofs bilde av seg selv med et sørstatsflagg var spot-on. Det var som å trykke på en knapp. Nå var tiden kommet til å ta et oppgjør. Trolig var det dette Obama mente da han sa at masskren var et ledd i Guds plan.

Politisk korrekthet møter rase

Men selv borgerrettsbevegelsen på 60-tallet krevde aldri at historien skulle renses for symboler på det eller de som hadde tapt eller stått for det onde. Det gjør man nå. Det er politisk korrekthet som møter race-relations. En farlig cocktail.

For en ting er hva Obama, svarte og venstreliberale måtte mene sørstatsflagget står for. Faktum er at det er et symbol på historie for svært mange i sørstatene. Det er et symbol på idenitet, hvem de er. Sørstatene var den tapende part, men de har i det minste sin historie. Nå sier Obama at det skal vekk. Det blir for mange i sør som å ta fra dem identiteten. Dermed klarer Obama og det aktivistiske USA å blande tap, identitet og rase i en smørje.

Renses

Men det later ikke til at Obama registrerer at denne blandingen kan være med å gjøre race-relations dårligere.

Byråd debatterer om man skal fjerne statuer, omdøpe skoler, blokkere utsikter eller enda flytte graver for sørstatssoldater.

Folk i sørstatene oppfatter at det er et angrep på deres kultur. Staten Missisippi har flagget på bilskiltene. Kongressen har allerede debattert et forslag om at det må fjernes.

Robert-E-Lee

Foto: En byste av Robert E. Lee. Det finnes sikkert mange slike på universiteter, skoler, bibliotek, kommunale bygg rundt om i USA. Hva med kunstmuseer, malerier i offentlige rom, ater og plasser? Hvis man først setter en prosess i gang er det vanskelig å se hvor den vil stanse.

Statuer av sørstatsgeneralen Robert E. Lee skal vekk. Det minner om en lignende kampanje for å fjerne en statue av Cecil Rhodes i Zimbabwe. De er historiske personer, på godt og vondt, slik mye av historien er. Men de gjøres nå til symboler i en renhetskamp.

sørstatsflagg.kirt.moody

Foto: Kirt Moody viser hva han mener om sørstatsflagget utenfor delstatsforsamlingen i Sør-Carolina 23. juni.

Som kjent er identitetspolitikk en stor arena i USA. Det omtales der som cultural wars. Den tiltrekker seg en bestemt type aktivister, for hvem det aldri blir nok, og for hvem sammenligningen alltid munner ut i at man ser nazisme, enten i kim eller full blomst.

Kampen for rettferdig og kampen for rettigheter stanser ikke før den siste rest av symboler på urett er fjernet. Men da går man også løs på historieskrivningen.

Det mangler ikke på personer med en blandet fortid.

 

I Mephis i Tennessee har byrådet oppfordret til å fjerne de jordiske rester av Nathan Bedford Forrest og hans kone fra en offentlig park.Forrest var general i sørstatshæren og den første nasjonale leder av Ku Klux Klan.

I Nashville og i Tennessee ha transportrådet besluttet å blokkere utsikten fra en motorvei til en statue av samme Forrest omgitt av sørstatsflagg. Statuen er oppført på privat mark.

NathanBedfordForrest

Foto: Omtalen av Forrest i wikipedia.org er et eksempel på hvorfor rensing av historien lett fører til vold på historien. Forrest  var en mann av kjøtt og blod med talent og oppdrift. Han hadde også en evne til brutalitet i krig. Han var KKKs første storvisir, men tok senere avstand fra organisasjonen. Man ser raskt at han var en komplisert person som ble satt i en bestemt historisk situasjon. Alt dette – mennesket i en historisk situasjon – forsvinner med politisk korrekthet. Nyanser erstattes av moralisme.

University of Texas diskuterer om flere statuer skal fjernes fra universitets avdeling i Austin. De samme lederne som deltok i krigen, var med å bygge institusjonene. Deres navn står på plaketter, parker, bautaer, gater osv. Å rense dem vil etterlate hull, hvite flekker. Hvordan forestiller man seg at denne prosessen skal foregå? Hvem skal bestemme om hvor grensene går for når noen skal fjernes eller retusjeres vekk? Borgerkrig, sørstatshistorie, race relations, og cultural wars er ingen enhetlig historie.

Historien er skyldig?

Obama sa etter Charleston-massakren:

“For too long,” he said, “we’ve been blind to the way past injustices continue to shape the present.”

Obama antyder her at historisk urettferdighet er det som bestemmer dagens situasjon, derfor må man gjøre noe med historien.

Det er for å si det mildt, en uamerikansk holdning. Å «tamper with» historien ut fra ideologiske retningslinjer er noe amerikanere flest står fremmed overfor. Å la nåtiden få innvirkning på ikke bare fortolkningen, men hva man kan se av fortiden, kan reaktivere motsetninger, ikke minske dem.

“The Confederate flag is a part of history that should not just be thrown out the door,” said Mary Nordtome, 66, a white retired rancher from Fort Sumner, N.M., in a follow-up interview. “It really hurts me that we have to be so politically correct in everything.” She added, “Hate groups have distorted what the Confederate flag means and the history we should not forget.”

Mindy Zhu, a 19-year-old college student from Queens who is Asian, said the crusade against the Confederate flag, regardless of its meaning, posed a threat to free speech. “As soon as you start taking away a symbol for something, then you start taking away other people’s freedom,” she said.

Liberty-Freedom

Synet på sørstatsflagget kan fort bli et spørsmål om synet på frihet, og her oppstår helt nye skillelinjer i amerikansk politikk.

En bestemt form for aktivisme ønsker «mer», og det vil aldri bli nok. Campus, universitetene, har i årtier vært arnested for ideologi og aktivisme som står mainstream-USA fremmed. De har som i Europa fått uforholdsmessig stor innflytelse.

Det er selve definisjonen på frihet det står om, for akkurat som i Europa ønsker disse aktivistene å forby det gale og påby det riktige.

Denne selvjustisen har pågått i lang tid på campus, der to områder har utmerket seg: kampen mot Israel og mot islamofobi.

Nå risikerer alle disse tre – Israel, jøder, kamp for homofile, svarte og for muslimer å bli vevet sammen til en stor Sak. Uretten må bekjempes over alt og hele tiden. I fortid, nåtid og fremtid.

Polarisert

Vi hører lite om denne negative siden av Obamas USA i norske medier. Det ville gitt påminnelser om utviklingen i Europa.

For en tid tilbake ble den liberale skribenten og forfatteren George Packer intervjuet på france24. Siden han befant seg i Paris ble han stilt spørsmål om utviklingen hjemme. Packers siste bok handler om hvordan USA har forandret seg, sett gjennom øynene til et utvalg mennesker på ulike trinn av samfunnet og gjennom ulike stadier av livet.

Packer sa at dagens USA er et meget polarisert samfunn. Mer enn han noen gang har opplevd. Han antydet at avstanden er så stor og frontene er så steile at de er hinsides dialog. Det var overraskende hvor krasst han beskrev situasjonen.

Noe av problemet er at mediene mangler evnen til  fange opp og fortolke protester på en konstruktiv måte. Man ser det i behandlingen av Donald Trump. Medier og establishment lurer på hvordan de skal få stanset ham. De spør ikke hva han er et uttrykk for.

De stiller ikke det opplagte spørsmål: Folk må være «pissed». Hvorfor er de pissed? Hvis Trump er så dårlig som de sier, hvorfor flokker de seg da rundt ham?

Også det liberale USA er i krise.

omslag.theunwinding

 

Les også

Amerikansk kruttønne -
Obama i Sofienbergparken -
Gud er tilbake -
Et mektig våpen -
En ny type verdikrig (I) -
Rasisme uten hvite -
Spesielt fra Giæver -
Frontlinjer -

Mest lest

Meyer på jordet

Les også