Statuene av Robert E. Lee og Norman Stonewall Jackson fjernes fra Wyman Park i Baltimore 16. august 2017. Foto Alec MacGillis / Reuters / Scanpix

Husker du USA? Kanskje vil det stå i historiebøkene at USA ble grunnlagt på folkemord, bygget av slaverygger og opprettholdt ved rasisme, imperialisme, kvinneundertrykkelse… Derfor er alle minnesmerker fjernet, det er intet og ingen å minnes. USA endte opp som et mørkt kapitel i menneskehetens historie. Nothing to see here, move along.

Dette er en dystopisk innledning på en bokanmeldelse, men man blir nesten fortvilet og oppgitt av å lese James S. Robbins’ «Erasing America: Losing our Future by Destroying our Past» lenge før man er halvveis i boken. Som historieprofessor er Robbins opptatt av å ta vare på en identitetsarv – på godt og vondt – som må overføres til og forklares for våre barn, for at de og vi bedre skal forstå samfunnet vi lever i. Man må se tilbake med forståelse, se inn i fremtiden med håp og bevare det Lincoln omtalte som «the mystic chords of memory, stretching from every battlefield and partiot grave to every living heart and heartstone all over this broad land».

Men det å følge Lincolns råd er lettere sagt enn gjort i en tid der USAs historie er under kontinuerlig angrep fra såkalt progressive krefter som kontrollerer utdannelse, media og et stort politisk parti. De progressive fornedrer, ødelegger og går løs på USAs fortid, nasjonale symboler og ledere med en glød og iver – og fantasi – som har resultert i at en hel generasjon ikke kjenner til den samme kulturelle, historiske og åndelige veven som for bare noen tiår siden bandt nasjonen så sterkt sammen, hevder Robbins.

The United States is divided between factions of people who may as well be living in different countries. In some respects they already do. They have separate histories, cultures, and visions for the future. They are two distinct nationalists, divided by mutual distrust and joined by mammoth public debt. Politics has become a chaotic mud pit where old norms of compromise and respect for the law have been discarded in the unrestrained pursuit of power. And the time-honored tradition of American exceptionalism is being replaced with a dreary story of misbegotten country founded on slavery and oppression by deeply flawed men who have been falsely elevated to heroes.

Det var ikke slik tidligere, skriver han, og peker på at for bare ca 20 år siden kunne liberale og konservative dele et felles syn på hvor USA kom fra og stort sett se fremover i samme retning. «There were variations in style, but the song was the same.» Men nå har selv den siste liberaler med et snev av nasjonal stolthet forlatt bygningen, og tilbake står ekstremt progressive som utfordrer den historiske konsensus og målbærer en ny forståelse av fortiden tuftet på offermentalitet, skam og skyld.

Robbins tar oss med på en tematisk tidsreise som spenner fra Columbus til dagens «Dreamers» og fra George Washington til Donald Trump. Statuer, minnedager og minnesmerker, flagget, Mount Rushmore, nasjonalsangen, grensen, religion, historieundervisning – alt kan forvrenges, tråkkes på og fornedres. Eller tilgrises, kappes hodet av og simpelthen fjernes helt. Ja, for ikke å glemme det støtende uttrykket «Merry Christmas», da. Det forklares av samtidens presse blant annet slik:

The Atlantic insists that Trump’s emphasizing “Merry Christmas” has turned “the holiday into a tool of demagoguery… It is an homage to an era when the nation was Christian and any other religion was second-class, and when whiteness meant unquestioned authority”. That is, they decode Trump’s secret message as “May all your Christmases be white”.  CNN’s Don Lemon announced that Trump’s Christmas message was “a dog whistle to the base”. Newsweek’s Cristina Maza, under the bizarre headline “How Trump and the Nazis Stole Christmas to Promote White Nationalism”, asserted that “the fight to end the war on Christmas is exclusionary politics at its most flagrant.”

Andre journalister hevder at man ved å understreke de religiøse aspektene ved kristendommen og jul, oppmuntrer til islamofobi. Sett i lys av at uttrykket «Merry Christmas» ble popularisert av Charles Dickens i hans fortelling «A Christmas Carol» fra 1843, fremstår jo pressestandens fortolkninger anno 2018 som ytterst interessante. At Dickens lot gnieren Ebenezer Scrooge gjenfinne sin menneskelighet nettopp ved å ønske andre et «Merry Christmas», ser ikke ut til å ha noen betydning for dagens journalister. Det er uansett Trumps skyld.

White supremacists gather under a statue of Robert E. Lee during a rally in Charlottesville, Virginia, U.S., August 12, 2017. REUTERS/Joshua Roberts

Det gjør inntrykk å lese om sårene etter borgerkrigen 1861-1865. Den planlagte fjerningen av en statue av sørstats-generalen Robert E. Lee i Charlottesville i Virginia i august 2017, som resulterte i at en demonstrant ble drept og 38 skadet, utviklet seg til en noe nær nasjonal kampanje for historierevisjonisme. Statuer og minnesmerker ble fjernet, gater og skoler fikk nye navn. Demokratene ledet an i å viske ut minnet om sørstatenes helter, helt uten tanke på at dets fremste militære leder, Robert E. Lee, i 1975 fikk sitt statsborgerskap tilbake post mortem med stemmetallene 407 mot 10 i det den gang Demokrat-kontrollerte Representantenes Hus.

“Liberals poured into the street”, wrote the satirist C. J. Hopkins, “tearing down Confederate monuments, and otherwise signaling their total intolerance of the racism they had tolerated until a few days earlier.”

Eller kanskje var det studenten ved University of Pennsylvania, som året før erstattet et fornemt bilde av «a dead white male» ved navn William Shakespeare med et foto av Audre Lorde, «a black, lesbian, mother, warrior, poet» som inspirerte til denne nasjonale ryddesjauen. Hvem vet. Men som Robbins riktig poengterer:

Commemorating conflict and its human cost is part of human condition. Monuments have always followed wars, in every country, since history began. And there have always been those, like the ancient Vandals or ISIS, who want to tear them down.

Når man leser Robbins’ beskrivelse av ånden som hersket mellom Sør- og Nord-Statene i årene etter borgerkrigen, og det sterke ønsket fra begge parter om forsoning, fornyet fellesskapsfølelse og gjenoppbygging av nasjonen til beste for fremtidige generasjoner, fremstår dagens korstog mot de gamle generaler som et enormt feilgrep. «For the generation that had fought the war, unity was more important than revenge.” Revisjonistene ønsker i våre dager å så splid der andre ønsker fred og forsoning.

En minneplakett over George Washington, hengt opp i 1870 i en kirke i Alexandria, Virginia, ble tatt ned fordi noen kunne «føle seg usikre». Kirkens motto er forøvrig «All are welcome – no exceptions», men altså ikke George Washington. Filmen “Tatt av vinden», som så sent som i 2007 ble rangert som nummer seks av tidenes 100 beste filmer, ble i 2017 i Memphis tatt av plakaten fordi filmen «kunne være ufølsom overfor segmenter av lokalbefolkningen». Det har vært fremmet forslag om å sprenge Mount Rushmore, fordi Washington, Jefferson, Lincoln og Th. Roosevelt – «these old dudes» – alle hadde gjort «både gode og dårlige ting». Dolly Parton slettet ordet «Dixie» fra sitt «Dixie Stampede»-show for å fjerne «enhver misforståelse eller bekymring» – som om det skulle være noe å bekymre seg over i denne kitsch-ekstravagansaen av et show.

Rekken av eksempler i boken er lang. Hvis det er George Washington som skal ned fra pidestallen denne uken, og Thomas Jefferson neste uke – hvor ender det til slutt? Lysten til å utradere historien fordi den av en eller annen grunn plutselig oppleves ukomfortabel, virker grenseløs.

Og grensen – The Wall – omtales også i sin rette historiske kontekst. Det er sikkert mange, særlig yngre, som tror at The Wall mot Mexico er et Trump-prosjekt. Neida, den første piggtrådrullen ble kveilet ut ved byen El Paso allerede under forbudstiden i 1925, og det var den demokratiske presidenten Bill Clinton som satte fart i byggingen av grensegjerdet fra 1994 av.

Dagens debatt i USA demonstrerer klart og tydelig hvor radikale Demokratene er blitt siden Clinton’s «State of the Union«-tale i 1995:

All Americans, not only in the States most heavily affected but in every place in this country, are rightly disturbed by the large numbers of illegal aliens entering our country. The jobs they hold might otherwise be held by citizens or legal immigrants. The public service they use impose burdens on our taxpayers. That’s why our administration has moved aggressively to secure our borders more by hiring a record number of new border guards, by deporting twice as many criminal aliens as ever before, by cracking down on illegal hiring, by barring welfare benefits to illegal aliens. In the budget I will present to you, we will try to do more to speed the deportation of illegal aliens who are arrested for crimes, to better identify illegal aliens in the workplace as recommended by the commission headed by former Congresswoman Barbara Jordan. We are a nation of immigrants. But we are also a nation of laws. It is wrong and ultimately self-defeating for a nation of immigrants to permit the kind of abuse of our immigration laws we have seen in recent years, and we must do more to stop it.

«Illegal aliens» om igjen og om igjen. Dersom Trump hadde lest denne teksten ordrett i dag, ville Demokratene utvilsomt kalt ham hatefull, rasist og grusom. Minst.

Hvorfor denne dreiningen mot venstre? Det er de samme vurderingene som Labour under Blair gjorde: immigranter tenderer mot å holde mer med den politiske venstresiden enn høyresiden. Da er det bare for Demokratene å sette porten på vidt gap for stemmekveget, gå «all in» for å sikre seg makten og la staten plukke opp regningen. Men hvem funder staten? Jo: deg og meg.

Det skinner gjennom at Robbins hadde sans for Ronald Reagan, som i sin avskjedstale til nasjonen etter åtte år som president blant annet sa:

“What the country needs is an informed patriotism. Are we doing a good enough job teaching our children what America is and what she represents in the long history of the world?” Reagan believed it was important to get back to “some basics: more attention to American history and a greater emphasis on civic ritual.”

“If we forget what we did, we won’t know who we are,” sa Reagan, og det er kanskje derfor det allikevel er håp om at pendelen svinger tilbake til en mer normal tilstand en dag. Men ofte må det bli mye verre før det blir bedre.

Boken fortjener en bred leserkrets, og føyer seg inn i samme sjanger som Thilo Sarrazins «Deutschland schafft sich ab» (Tyskland avskaffer seg selv) og Douglas Murrays «Europas underlige død» (kan bestilles her). Eksempler og sitater er belagt med et solid kilderegister.

Robbins skriver godt med et variert og rikt ordforråd, og som faghistoriker evner han å trekke lange og klare linjer om hvert tema. Ikke så rent sjelden ender fortellingene opp med å treffe de progressive i bakhodet, noe som liver opp en i bunn og grunn sørgelig situasjonsbeskrivelse av tidsånden i USA.

www.Regnery.com. Utgitt i 2018. Kan bestilles hos Amazon her.