Kommentar

Bildet: Uttalelsene i Trump Tower tirsdag 15. august var et «defining moment» i Trumps presidency, sa CNN. Det var det nok, men kanskje på en annen måte enn det CNN forsto. Trump forsto at hvis han aksepterte premissene som venstresiden legger for bruk av vold og ytringsfrihet, står han selv for tur. Etter at de har gjort jobben med å parkere ytre høyre, kommer turen til ham. Han tok derfor oppgjøret: Det er ikke amerikansk å bruke vold, og det er ingen «god side» som har rett til det. Det er heller ingen amerikansk verdi å nekte folk ytringsfrihet, selv for meninger man ikke kan utstå. Det er tvert imot å tåle det som er ytringsfrihetens pris. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/Scanpix

Donald Trumps uttalelser tirsdag ettermiddag på hjemmebane i Trump Tower, N.Y., vi bli brukt i lang tid. De vil bli forsøkt gjort til en renneløkke å henge ham med. Det er derfor viktig å ha klart for seg hva Trump sa.

Bridget Johnsen har en detaljert gjennomgang i pjmedia.com:

Trump skulle egentlig sagt noe om infrastruktur. Han var derfor flankert av finansminister Steven Mnuchin og samferdselsminister Elaine Chao. Men pressen ville ikke høre om infrastruktur, man ville ha fokus på Charlottesville. Trump var forberedt. Han visste hva han skulle si. Dette var ikke en spontan ytring, men et bevisst valg. Trump visste godt hva han gjorde, og det var dette som provoserte mediene så voldsomt. De reagerte med et «how dare you?». Men Trump var klar over at også dét ville komme.

Etter først å ha sagt at han fordømte «begge sider», sa Trump mandag:

«Racism is evil. And those who cause violence in its name are criminals and thugs, including the KKK, neo-Nazis, white supremacists, and other hate groups that are repugnant to everything we hold dear as Americans.»

Det var too little, too late for venstresiden, men et skritt i riktig retning. De håpet å kunne presse presidenten enda lenger i deres retning.

Nå slo han kontra:

Trump viste til at han hadde trengt tid til å finne ut fakta, og at han alltid ville bygge på fakta.

«You don’t make statements that direct unless you know the facts. It takes a little while to get the facts. You still don’t know the facts.»

Han leste opp fra uttalelsen han kom med lørdag:

«We condemn in the strongest possible terms this egregious display of hatred, bigotry and violence.»

«Before I make a statement, I need the facts,» he added. «So I don’t want to rush into a statement. So making the statement when I made it was excellent.»

Hvis vi skal tolke: Dette får journalister til å reise bust: Hva mener han med «fakta», er det tvil om fakta? Selv bruken av ordet vekker motvilje. Journalistene mener at det ikke fins to sider, men bare én.

Trump forsikrer at han ikke har problemer med å fordømme nynazister:

Trump said he’s «condemned neo-Nazis, I’ve condemned many different groups.»

Så sier han de ordene som får journalister til å «go ballistic», til å gå ut av sitt gode skinn:

«But not all of those people were neo-Nazis, believe me. Not all of those people were white supremacists, by any stretch. Those people were also there because they wanted to protest the taking down of a statue, Robert E. Lee,» he said. «So this week it’s Robert E. Lee. I noticed that Stonewall Jackson’s coming down. I wonder, is it George Washington next week? And is it Thomas Jefferson the week after?»

Dette var ikke bare en retorisk finte. Den politisk korrekte bevegelsen som Barack Obama legitimerte og gikk i bresjen for, vil rense amerikansk historie for «bad people», og dét er for det meste hvite mennesker. Denne bevegelsen startet for lenge siden. Den går ut på at hvite menn tilhører en forgangen tid, dessuten var mange av dem imperialister, kolonisatorer, sexistiske, kvinnefiendtlige og homofobe. Vekk med dem. I Sverige har dette ført til at byster av nestorer innen forskning og undervisning fjernes fra instituttene. Deres nærvær er for ubehagelig for representanter for den nye tid.

Denne ideologien blir ikke rapportert av norske medier, da de selv er talsmenn for den samme ideologien. De ser ikke på den som noe problem.

Trump må ha «lest» at denne bevegelsen er antitetisk til det han står for. Det er en bevegelse som man kun kan motsette seg ved et prinsipielt standpunkt: Man kan reformulere den tyske dikteren Heinrich Heines ord om at der man brenner bøker, ender man opp med å brenne mennesker, ved å si at der man river statuer, ender man opp med å rive mennesker.

Folk gjør dumme ting, det gode er blandet med det onde og gale. Den politisk korrekte bevegelsen ønsker å rense historien for onde mennesker. De vil ikke ha dem i anerekken. Dette er svært uamerikansk og går i totalitær retning.

Trump spør hvor det vil ende, skal George Washington og Jefferson også fjernes? Det er ikke over the top. Washington var slaveeier.

Asked if the Robert E. Lee statue in Charlottesville should remain where it stands in Emancipation Park, Trump replied, «I would say that’s up to a local town, community, or the federal government, depending on where it is located.»

«…George Washington was a slave owner. Was George Washington a slave owner? So, will George Washington now lose his status? Are we going to take down — excuse me — are we going to take down — are we going to take down statues to George Washington?»

Det blir som om Ludvig Holberg skulle fjernes fra sokler og Holbergs plass bli omdøpt fordi han hadde eiendeler i den dansk-norske slavehandelen. Det er den type konsekvenstenkning som drives i Sverige og USA.

I henhold til denne overbevisningen ble USA bygget på slaveri, det var noe av essensen av Amerika. Derfor må det renskes ut.

Etter Trumps statement i går gikk CNN ut av sitt gode skinn. Don Lemon er svart, og han ga en fremstilling av amerikansk historie som så rasistisk at den vipper over i noe rasistisk – i antirasismens navn. Folk har fanget opp at en fanatisk antirasisme tipper over i noe annet som minner om rasisme, mot hvite mennesker. Ett kjennetegn er at det å være ikke-hvit, blir en positiv faktor i seg selv. Dette er definisjonen på rasisme.

I Unite the Right-marsjen i Charlottesville var det mange antisemitter, det er det ingen tvil om. Men amerikansk ytringsfrihet er på dette punkt mye mer omfattende enn Vest-Europas.

For mange år siden ville nynazister marsjere gjennom et område av Chicago, Skokie, hvor det bodde mange jøder. Det var ingen tvil om at dette var dypt sårende for overlevende og deres etterkommere. Men etter mye frem og tilbake fikk de lov til å marsjere. First amendment veide så tungt at jødene måtte tåle å se nazister utenfor stuedøren, selv om alle var enige om at det var sårende.

Politisk korrekthet, som er en fusjon av mange elementer, har et helt annet syn på ytringsfriheten. Den godtar bare de riktige meningene.

Antisemittisme og rasisme har ingen plass som amerikansk verdi. Det er 99 % av befolkningen enig om.

Men den patriotiske delen av USA er klar over at rasister og antisemitter er uutryddelige. Det vil alltid være noen med disse meningene.

Det godtar ikke de politisk korrekte. De vil nekte dem å marsjere, nekte dem å ytre seg, stenge ned deres internettkontoer og i bunn og grunn erklære dem fredløse.

Mange amerikanere har fått med seg at dette er en definisjon av ytringsfrihet som de ikke vil være med på. Det er dette velgergrunnlaget Trump appellerer til. Hvis ikke vil hele USA bli ett eneste stort politisk venstreparti.

Trump posisjonerer seg til 2020. Han utfordrer dermed også establishment i eget parti. Flere av lederne for republikanerne tok i natt avstand fra uttalelsene hans. Men Trump går over hodene deres og snakker direkte til grunnfjellet. Ifølge meningsmåler Frank Luntz utgjør det 33 % av befolkningen. Det er 100 millioner mennesker. Norske journalister bør stoppe opp og tenke over styrkeforholdet. De tror Trump henger seg selv. Nei, han gjør ikke det. Han forbereder seg på å vinne i 2020.

Han vet at denne velgergruppen er fed up av politisk korrekthet. De var raskt ute med å kalle James Alex Fields angrep på motdemonstranter for «domestic terrorism», og CNN sammenlignet det med truck-angrepet i Nice 14. juli 2016. Dette irriterer Trumps velgere. De vet at de samme mediene lenge nøler med å kalle jihad-angrep ved dets rette navn.

Asked if Fields committed an act of terrorism, Trump replied, «The driver of the car is a disgrace to himself, his family and his country. And that is — you can call it terrorism. You can call it murder. You can call it whatever you want. I would just call it as the fastest one to come up with a good verdict. That’s what I’d call it. Because there is a question. Is it murder? Is it terrorism? And then you get into legal semantics. The driver of the car is a murderer. And what he did was a horrible, horrible, inexcusable thing.»

Trump driver en balanse-akt. Han utfordrer journalistene og pirker i deres selvsikre oppfatninger, og de tåler det ikke. De går amok. Her hadde de et bevis på at hvit terror er like ille som islamsk, og så våger han å si at de to ikke kan sammenlignes!

Selv USAs president har ikke lov til å si dette. Da bryter han kontrakten Obama satte opp. Presidenten skal gå foran og eksemplifisere politisk korrekthet. Noe annet er ikke tillatt.

Derfor har mediene – forvaltere og herskere over ordene og bildene – erklært ham krig.

Mediene har oppdaget at journalistenes opphisselse også er deres svakhet. Deres akilleshæl. Han kan få dem til å eksponere seg og angripe når han vifter med den røde kluten. Som en toreador.

Han provoserer dem ved å angripe deres kjæreste verktøy: definisjonsmakten.

Alt-right er oppfunnet av Richard Spencer, men er gitt en odiøs betydning av mediene.

Trump spør: Men er det ikke også et alt-left?

Asked if the alt-right was behind the violence in Charlottesville, Trump asked reporters to define what the «alt-right» means. «OK, what about the alt-left that came charging them?» he then said. «Excuse me. What about the alt-left that came charging at the — as you say, the alt-right? Do they have any semblance of guilt?»

«You had a group on one side that was bad, and you had a group on the other side that was also very violent, and nobody wants to say that, but I’ll say it right now. You had a group — you had a group on the other side that came charging in without a permit, and they were very, very violent,» the president continued.

USA har en voldelig venstreside som føler at de har mandat til å bruke vold. Det samme har Vest-Europa. De kaller seg Antifa. Antifascister. Fra å ha vært husokkupanter og marginale har de gått over til å bli en bevegelse som får utfolde seg og bruke vold når og hvor de selv måtte velge.

Sist det skjedde i stor skala, var i Hamburg under G20-møtet. Trump var der. Melania var også der. Hun fikk ikke lov til å forlate hotellet. Den sorte blokk, som de kaller seg, var så stor at de brøt gjennom sperringene og forvandlet Hamburg til kaos, med plyndring og vandalisme. Det har skjedd før. Under alle de store toppmøtene stiller den sorte blokk – de er sortkledte, akkurat som fascistene – mannsterkt opp og vet det er en anledning til å wreak havoc. Myndighetene vet at de kommer, likevel klarer de gang på gang å overta gatene.  Det er en demonstrasjon av makt. I Hamburg mistet politiet kontrollen i flere timer. Der Spiegel har en stor artikkel om dette i siste nummer. Den politiske ledelsen har ansvaret. Den er sosialdemokratisk.

Er det sannsynlig at en sosialdemokratisk ledelse ville funnet seg i at høyreekstreme fikk ta initiativet på samme måte? Å stille spørsmålet er å kjenne svaret: Det ville aldri skjedd. De ville blitt knust av overmakten. Én gang ville vært nok.

Men med venstrefascistene er det en annen historie. De er på en måte «våre». Eller som leder for VGs kommentatoravdeling skrev i en anmeldelse av boken om en Blitz-veteran for flere år siden: Hvis staten ikke klarer å bruke sitt voldsmonopol, får andre overta.

Trump kan velge å legge seg flat. Men han så hvem som angrep i Hamburg, han ser hvem som har angrepet hans bygninger og hvem som har marsjert mot ham og stanset møter de ikke liker: Han forstår hvordan valgkampen i 2020 kommer til å bli hvis han ikke tar opp kampen nå. Mediene er på parti med mobben og bruker den for alt den er verdt. De gjør ikke noe forsøk på å fordømme volden fra venstre.

Trump har tenkt: Hvis jeg ikke setter ned foten nå, kommer jeg til å bli feid vekk av mediene som bruker nynazister, antisemitter og supremasister som klubbe mot meg. De bruker nå David Dukes rosende ord mot meg. De eier ikke skam.

Hvis jeg ikke river definisjonsmakten ut av hendene på dem og sier «Stopp! Dette går jeg ikke med på. Jeg fordømmer all politisk vold. Ikke bare den fra høyre.»

– Jeg vil forsvare historien mot politisk rensing, det er uamerikansk, og jeg vil stå opp for First Amendment. For ytringsfriheten.

Dette er amerikanske verdier. Dette er Amerika.

Journalistisk Venstreparti forstår selvfølgelig hva Trump sier. At han kaster hansken. Men de klarer ikke angripe ham på en kjølig, rasjonell måte. I så fall vil de kanskje måtte innrømme at han har et poeng. I stedet får de anfall og hisser hverandre opp.

Trump er én mann. Det han sa, utfordrer også medlemmer av hans egen stab, som nasjonal sikkerhetsrådgiver HR McMaster, som var raskt ute med å si det var domestic terror.

Det har vært spekulasjoner om at Trump har mistet grepet, at han blir utslitt av alle konfliktene.

Tirsdag viste han hvem som er sjefen og at han fortsatt er Trump.

En politiker som følger sine instinkter. Hele hans prosjekt sto på spill i Charlottesville. Hvis han ikke hadde klart å gjenvinne initiativet, ville han aldri klare å make America great again.

Det handler om verdier. Amerikanske verdier.

Friheten har en pris.