Kommentar

Fra angrepet på Det hvite hus i mai 2020. Stillbilde: YouTube.

Som all politisk vold var stormingen av Kongressen åpenlyst gal.

Men én ting er sikkert: Det hadde aldri vært så problematisk om den andre siden gjorde det.

I mai prøvde venstremobben, heiet frem av de politisk korrekte, å storme Det hvite hus, mens de ropte at de skulle drepe Trump. Sikkerhetssituasjonen ble såpass prekær at Secret Service så seg nødt til å evakuere Trump til bunkeren.

Hva var samfunnselitenes kommentar til et slikt angrep på statens demokratisk valgte overhode? Var det da et rystende angrep på selve republikken? Et uhørt overgrep mot konstitusjonen? En historisk mørk dag? Ble ansiktene til demonstrantene hengt ut på avisforsidene? Skulle medløperne fram i lyset? Var det krisetilstand i norske aviser?

Amerikanske medier latterliggjorde Trumps tilflukt i bunkeren, og «bunker boy» ble raskt en punchline. Han var en gal diktator «som satte inn militæret mot eget folk» da nasjonalgarden ble kalt inn. Demonstrantene var dessuten stort sett fredelige, kunne det legges til, etter at minst 60 Secret Service-agenter ble såret i angrepet. Bygninger og biler ble også satt i brann i D.C.

Under høringene av den nominerte høyesterettsdommeren Brett Kavanaugh – som de uanstendige selvsagt måtte lyve om var en voldtektsmann, slik de alltid gjør – tok aggressive demonstranter seg inn i Kongressen. Der kunne de fritt intimidere både Kavanaugh og Republikanske senatorer. Dette måtte man altså leve med, for slik fungerte jo demokratiet i praksis. Og var det ikke folkets hall, tross alt?

Etter fem år med entusiastisk rettferdiggjørelse av mobber, opptøyer, lovløshet, kaos og revolusjonære tilstander i gatene, opptrer plutselig de politisk korrekte skinnhellig fordi mobben for én gangs skyld hadde tilhørighet på høyresiden. I grunnen er jeg glad for det, for ellers ville neppe de historiske artefaktene på innsiden av bygningen ha overlevd.

Men deres patetiske voldsapologetisme var synlig allerede under presidentvalget i 2016, da Donald Trumps valgmøter ved gjentatte anledninger ble stormet av aggressive venstreradikale mobber.

De åpenlyse spørsmålene ble aldri stilt, som: Er ikke dette et angrep på den demokratiske prosessen? Hvilket ansvar har venstrevridde for å oppildne sine velgere til slik oppførsel? Har medias demoniserende dekning skapt et slikt klima?

Mobbene ble i stedet tatt i forsvar, mens skylden ble pålagt Trump. Siden har de uanstendige samfunnselitene aldri sett seg tilbake.

Da Trump vant valget, ble hans overgangsteam umiddelbart satt under overvåkning. Hele valget ble forsøkt delegitimert med utgangspunkt i russiske poster i sosiale medier – en ufattelig ekstrapolering (dette står i sterk kontrast til stillheten rundt den mulige kinesiske innblandingen til fordel for Biden i 2020). De løy bevisst om at Trump i all hemmelighet var i Russlands tjeneste (!) med sikte på å stille en demokratisk valgt president for riksrett for landsforræderi.

Ble dette fordømt som sabotasje av «den fredelige maktoverføringen»? Var dette å regne som et anti-demokratisk kuppforsøk? Ble noen holdt moralsk til ansvar? Hørte man i det hele tatt en unnskyldning for de helt vanvittige anklagene? Levde sprederne av dem i et «alternativt univers»? Var de «konspirasjonsteoretikere»? Ble påstandene avfeid som fullstendig grunnløse (noe de var)? Sensurerte de tyranniske tech-gigantene dem, med henvisning til at de oppviglet til revolusjonær vold i gatene? Tilbakeviste «faktasjekkerne» den verste konspirasjonsteorien i mainstream-politikken i etterkrigstiden?

Nei til alt.

Dette har satt presedens for alt som har kommet etter.

Man har over de siste årene arbeidet iherdig med å demontere valgsikkerheten i USA. Om noen nordmenn skulle være uenige, inviterer jeg dem til å tale en sak for at poststemmer heretter skal sendes en masse ut til den norske befolkningen (fremfor ved begrunnet forespørsel som i dag) – uten krav til fødsels- og personnummer. Og i tillegg at ID-krav og rutiner for verifikasjon av signaturer rulles tilbake, samt at innsynet svekkes. Bare for å nevne toppen av isfjellet.

Hva er vel dette, om ikke en direkte undergravelse av demokratiet? Dette, i kombinasjon med Russland-konspirasjonsteoriene for å nullstille 2016-valget, samt en venstreaktivistisk, propagandistisk presse som aldri ville ettergå informasjon om valgfusk objektivt, er den utløsende årsaken til at nesten halvparten av amerikanerne (inklusivt 17 prosent av Demokratene) ikke lenger stoler på valgintegriteten.

Selv om undertegnede aldri har trodd det var særlig hold i anklagene om systematisk valgfusk – og tidlig kalte det høyresidens motstykke til Russia collusion på grunn av slett bevisføring, som nå er enda tydeligere etter domstolene og ankedomstolenes avvisning av søksmålene – er dette et alvorlig demokratisk problem.

Løgnen om Charlottesville

Løgnene mot Trump og hans velgere har vært normen, og de har til tider vært helt ekstreme. La oss ikke gå rundt grøten, men gripe tyren ved hornene: Charlottesville betegnes som Trumps desidert svakeste øyeblikk som president, siden han angivelig kalte hvite suprematister «very fine people».

Men de som har fortalt en slik historie – dvs. nær sagt hele mainstream –, har beleilig nok utelatt hele sitatet til Trump, som øyeblikkelig ville dementere anklagen som grovt løgnaktig: «…and I’m not talking about the neo-Nazis and the white nationalists — because they should be condemned totally. But you had many people in that group other than neo-Nazis and white nationalists. Okay?»

De er heller ikke så interessert i påfølgende uttalelse: «Racism is evil. And those who cause violence in its name are criminals and thugs, including the K.K.K., neo-Nazis, white supremacists and other hate groups that are repugnant to everything we hold dear as Americans. We are a nation founded on the truth that all of us are created equal.»

Trump inviterte journalistene til også å ta avstand fra ekstremister på venstresiden. Dette ble spunnet til at han skapte en falsk ekvivalens mellom neo-nazister og de beundringsverdige anti-nazistene blant motdemonstrantene. For hos dem var det nemlig ingen å fordømme.

Mens Trump altså syndet ved å fordømme ekstremister på begge sider, var det i øynene til de politisk korrekte ikke én eneste ekstremist å spore blant tungt væpnede Antifa-medlemmer (revolusjonære kommunister og anarkister som svermer for totalitære regimer og regelmessig anvender politisk vold), The Workers World Party (pro-Stalin, pro-Mao og pro-Nord Korea), Revolutionary Communist Party (stalinistisk og maoistisk), New Black Panthers (med rasekrig og Holocaust-sympatier på agendaen, og opprettet fordi Black Panthers var for «moderate»), the Metropolitan Anarchist Coordinating Council, Redneck Revolt, Industrial Workers of the World, og andre veldig flotte mennesker. For dette var organisasjonene bak motdemonstrasjonen i Charlottesville.

Slik er spillereglene elitene har konstruert: Selv ikke mennesker til venstre for Pol Pot kan fordømmes. Da vanker det sanksjoner. VG tegnet hitlerbart på Trump for den «falske ekvivalensen». Ideologier som dreper 100 millioner mennesker − ispedd litt drømmer om folkemord på jøder og rasekrig – er det visst ingenting i veien med.

Trump spurte i Charlottesville-pressekonferansen om det var «Jefferson next?» etter at alle statuene av Robert E. Lee (ulovlig) hadde kommet ned, noe han ble latterliggjort for. Men kommentaren var profetisk: Tre år senere ble statuer av alle grunnlovsfedrene revet ned, og selv av Abraham Lincoln, mannen som frigjorde slavene. Dette i omfattende opptøyer, pisket frem av mediene.

Husk at Charlottesville-håndteringen ofte presenteres som det sterkeste argumentet mot Trump.

Den «berettigede» harmen

2020 var året da venstreradikalernes voldsbølge for alvor sveipet over USA, og også deler av Europa, som sett ved voldsscenene i London, med ryggdekning fra den uanstendige samfunnseliten. Hele kvartaler, småbedrifter og selv politistasjoner ble brent til grunne. Politiet ble tvunget i kne og demonisert. Statens voldsmonopol ble seriøst utfordret. Da venstreradikale militiser opprettet autonome soner i amerikanske bysentra – med noen henrettelser av sivilister de ikke likte oppsynet av her og der –, var det «summer of love».

Om Republikanske militser grunnla egne «stater» i amerikanske byer, og blodet rant fritt i disse, kunne vi ha regnet med at de fikk et pass?

Så ja, å storme Kongressen var galt, men dilemmaet vi står overfor, er dette: Den andre siden har ingen kvaler, ingen prinsipper. Det er én regelbok for dem – som for å være ærlig ikke rommer så veldig mange sider – og en veldig tykk regelbok for deres politiske motstandere.

De har gitt seg selv fullmakter til å ta i bruk absolutt alle midler for å vinne politisk, som har gitt dem et stort strategisk fortrinn.

De konspirerer, lyver, sverter, hetser, marginaliserer, utestenger, overvåker, massesensurerer, hever seg over lovverket og har erfaringsmessig ikke store etiske betenkeligheter med politisk vold heller, såfremt denne utgår fra deres egne folk.

Norske medier spør etter Kongress-stormingen om ikke løsningen er å marginalisere de politisk urepresenterte enda litt mer.

I USA har de sperret portene til de meningsbærende institusjonene for halve befolkningen, som skal slås i hodet hver eneste dag med denne makten. Selv talk show-programmene, som pleide å være en hyggestue, er nå bare lange propagandistiske, hatefulle tirader om hvor dumme, ondskapsfulle og foraktelige halvparten av den amerikanske befolkningen er. De som kun har hatt Trump til å representere seg.

Hva er konsekvensene av at dette pågår år inn og år ut?

Det er i hvert fall ikke oppskriften på et harmonisk samfunn.

De politiske alternativene

Selv forgudet de politisk korrekte Barack Obama, mannen som startet intet mindre enn fem nye kriger. Men alt kan vel tilgis om karismaen er på plass, ikke sant? Der har man prioriteringene til de moralsk kompetente blant oss!

Trump, mannen som skulle starte tredje verdenskrig, har for øvrig ikke startet én eneste en, som aller første president i hele etterkrigstiden. (Veiledet av sin sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski påbegynte selv Jimmy Carter støtten til mujahideen i Afghanistan, som senere muterte til Al-Qaida.)

En av krigene Obama utløste, var Syria, en borgerkrig som neppe ville ha forekommet hadde ikke administrasjonen hans valgt å støtte de islamistiske opprørerne.

En deklassifisert Pentagon-rapport fra 2012 avslører at Obama-administrasjonen (med Biden som visepresident) satt med informasjon om at å støtte Syria-opprøret ville medføre et «Salafist principality» i østlige Syria, og også en radikal islamistisk stat i regi al-Qaida i Syria og Irak. Disse utsiktene hilset de tilsynelatende velkommen for å velte en geopolitisk utfordrer i Assad.

Nå er 600.000 mennesker døde og 13 millioner drevet på flukt – i Syria alene. Vi har sett folkemord på etniske minoriteter, og hele byer har blitt fullstendig flatlagt. Forferdelighetene til IS får meg til å tenke på Dostojevskijs ord i Brødrene Karamasov: «Dyret kan aldri være så grusomt som mennesket, så artistisk, så kunstnerisk grusomt.»

Obama og Biden er heltene deres? Skal vi snakke om Trumps «grab them by the pussy»-kommentarer igjen? Er dette deres sans for moralske proposisjoner? Millioner ødelagte menneskeliv på den ene siden av vektskålen, og å twitre «covfefe» ved et uhell på den andre?

Den galopperende økonomiske veksten, lønnsveksten og synkende arbeidsledigheten under Trump er altså fint, men han latterliggjorde tross alt en funksjonshemmet reporter? Som forresten også var en løgn, da media så han gjorde nøyaktig samme fakter minutter før med referanse til hva en general hadde sagt, snedig redigert vekk på nyhetene.

Om alle Trump-sympatisører er direkte medvirkende til Kongress-stormingen, hva står dere til ansvar for da? Vi kan jo begynne med forbrytelser mot menneskeheten.

En av bestselgerne mot Trump de siste årene er Madeleine Albrights infantilt titulerte Fascism: A Warning. Hun var forresten arkitekten bak oil for food-sanksjonene mot Irak under Bill Clinton. Kanskje så mye som en halv million døde, ifølge enkelte estimater, i hovedsak barn. Av sult. Sanksjonene styrket bare regimet, men Albright mente at det absolutt var verdt det. Anti-fascisme i full blomst der, altså.

Hvilke konsekvenser bør dette få for norske Clinton-tilhengere egentlig?

Eller skal vi snakke om de «anstendige republikanerne» som vi skal være så sorgfulle over at Trump tok over partiet fra? En som George W. Bush, som hadde gode støttespillere i Senatet i Hillary Clinton og Joe Biden da Irak skulle invaderes for å kvitte seg med de usynlige masseødeleggelsesvåpnene.

Eller hva med John McCain og Mitt «bomb bomb bomb Iran» Romney, mennesker som har støttet alle kriger i sine lange politiske karrierer, og som gjerne skulle ha sett noen titalls flere? De har jobbet dag og natt for å realisere en krig mot Iran, som ville ha fått Irak-krigen til å virke som et barslagsmål.

Eller hva med den froskeaktige figuren Lindsay Graham, som ifølge Bob Woodwards bok Fear presset Trump til umiddelbart å bombe Nord-Korea, vel vitende om at dette kunne koste millioner av mennesker livet? Ifølge Woodward måtte man leve med muligheten for døde koreanere og japanere, og kanskje også at Kina ble trukket inn i en større regional storkrig, for det viktigste var at folk døde over there.

Trump nektet selvfølgelig, men han er visst galningen.

Verden blir nå et mye farligere sted.

Og som en tidig påminnelse om hvem som ønsker en massiv stat, ekstrem maktkonsentrasjon, massesensur, motarbeider folkestyret og generelt oppfører seg tyrannisk, men likevel har nervene til å tiltale seg selv som liberale demokrater:

Det liberale demokratiets innbilte forsvarere er i virkeligheten dets fiender

 

 

Kjøp Asle Tojes siste bok her!