Kommentar

Den som husker hvordan Carl I Hagen ble behandlet av norske medier, vil se parallellen til Trump:  Et konstant negativ fokus gjør at politikeren hele tiden er i et combat-modus når han møter journalister. Uansett hva han sier vil det bli brukt mot ham. Likevel vinner han. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/Scanpix

Aftenposten har ikke fått med seg at en avis som New York Times har gått over fra å være liberal til å bli en bølle som utgir seg for å være anstendig. Trolig fordi Aftenposten selv har gjennomgått den samme metamorfosen.

Avisene har et Janus-ansikt: De som har gjennomgått samme metamorfose som New York Times og CNN ser den anstendige siden. De som har gjennomskuet agendaen ser at anstendigheten er syltynn og skjuler en bølle.

Dette gjelder liberale over hele Vesten. Venstresiden har alltid hatt en rem av bøllen i seg. Når de klandrer Trump for å ødelegge the liberal order, fra Bretton Woods og fremover, så er det seg selv de snakker om. Det er de som har ødelagt denne order.

Det fundamentale skiftet var at de oppga å beskytte og ivareta et nasjonalt fellesskap. Heller ikke et sivilisatorisk fellesskap. De ville inkludere alt og alle. Alle skulle ha rett til å komme til USA, alle til Europa.

Nå står denne liberale eliten overfor en reell trussel: Mannen i Det hvite hus. Skal vi tro mediene er det bare et tidsspørsmål før han legges i tvangstrøye. De siste som har meldt seg på er Bob Woodward og en anonym insider i administrasjonen.

Ifølge denne personen beundrer Trump dikatorer og tyranner som Putin og Nord-Koreas Kim Jong-Un. Really?

Take foreign policy: In public and in private, President Trump shows a preference for autocrats and dictators, such as President Vladimir Putin of Russia and North Korea’s leader, Kim Jong-un, and displays little genuine appreciation for the ties that bind us to allied, like-minded nations.

Budskapet: Han er ikke som oss. Han er et umenneske.

Mediene slutter å drive journalistikk. De kjøper uten å blunke at kilden er «høyt plassert». Det har vi kun NYTimes ord for.

En forutsetning for å drive journalistikk er evnen til å se en sak utenfra. At man har evnen til krysspeiling ved hjelp av et tredje standpunkt. For en nøktern observatør har NYTimes latt seg synke ned på et nivå som er i ferd med å ødelegge en stolt tradisjon. Det skjedde da avisen utrolig nok publiserte artikkelen om Hillary Clintons salg av 20 prosent av amerikanske uranforekomster til russiske Rosatom. Saken stinket til himmels. Så kom epostskandalen. Likevel gikk avisen inn for Hillary på lederplass. Siden har det vært krig mot Trump 24/7. Det er slett ikke usannsynlig, snarere plausibelt, at det er sider ved innlegget som vil stille det i et helt annet lys hvis de blir kjent.

Tucker Carlson sa i natt at de hadde sterke mistanker om hvem forfatteren er, men de vil ikke gå ut med navn før de vet mer. Det kan være det vil fortelle oss mer om hensikten med innlegget.

Feilen med anti-Trump-mediene er at de overselger budskap som de fremstiller som journalistikk.

Ta Michael Wolffs bok Fire and Fury. Wolff fikk ubegrenset med primetime på TV til å utbre sin sensasjonelle avsløring NB! ikke fremstilling: Trump ble sjokkert da han vant! Han hadde aldri drømt om det!

Hvis du er villig til å tro noe så vrøvlete er du villig til å tro alt. Sean Hannity snakket med Trump flere ganger på telefon den kvelden. For å høre om det var mulig å hale i land seieren. Steve Bannon har fortalt om mange samtaler hvor Trump spurte om det var mulig å ta igjen forspranget Hillary hadde. Skulle det egentlig ha vært motsatt?

Trump er en fighter. Skulle han egentlig ha ønsket å tape? Er det en taper som drar land og strand rundt og holder halvannenn time lange taler til titusener av mennesker for å vinne Kongressvalet i november? Hvor er logikken?

Det samme med den anonyme skribenten. Anti-Trump-folkene lykkes bare så lenge de holder fronten samlet. De presenterer og selger det samme bildet. Meningsmålinger viser at nærmere 70 prosent av amerikanerne ikke stoler på mediene. Anti-Trump-mediene kompenserer for mistilliten med høyere volum og polarisering. Det er en bevisst strategi som også følges av Demokratene.

Det er illevarslende for demokratiets fremtid, fordi USA er test-caset på om det er mulig å leve i et mangfoldig samfunn som er demokratisk. Hvis ikke USA klarer det har Europa små sjanser.

I helgen hyllet mediene John McCain for hans vilje til samarbeid på tvers av politiske skillelinjer. Rosen til McCain var omvendt proporsjonal med nedrakkingen på Trump. McCain var et bevis på at samarbeid var mulig.

Det gikk tre dager så skulle Senatet holde høring om nominasjonen av Brett Kavanaugh til Høyesterettsdommer. Komiteformann Chuck Grassly hadde såvidt sagt tre-fire ord før Kemala Harris avbrøt ham, fulgt av tre andre Demokrater. Deres avbrytelser var et signal til mobben om å ødelegge høringen med skrik og skrål.

Hvor var samarbeidsånden fra McCains begravelse? Den var som blåst bort. Den eksisterte ikke.

Alt er blitt verktøy i den politiske krigen mot Trump. Også de fine ordene. Dermed blir de verdiløse.

Dette har ikke de som bruker dem forstått. De blir tvertimot enda mer rasende når noen – som Tucker Carlson Tonight – påpeker det opplagte: Var Demokratenes oppførsel tirsdag et eksempel på samarbeidsånd?

Deres egen oppførsel slår bena under det de har stått for og stadig flere amerikanere reagerer: De vil. ikke ha slik oppførsel. De krever et minimum av anstendighet.

Så lenge det finnes anstendige senatorer å sammenligne med, taper Demokratene. Lindsey Graham sa onsdag at en kandidat som Kavanaugh normalt ville fått over 90 stemmer i Senatet. Det skjedde for bare ganske få år siden med liberale kandidater. Både Sotomayer og Kagan fikk over 90 stemmer. Men ingenting er normalt lenger. Er det virkelig Trumps feil? Hvem er det som saboterer prosessen?

Amerikanerne ser hva de ser. Derfor er Trumps popularitet økende.

De er ved å oppdage at de betenkeligheter og reservasjoner de måtte hatt om Obama, men ikke turde si høyt, er ved å bli dokumentert.

I oktober skal Obama besøke Danmark, på et lukket seminar ved Syddansk universitet. Det har kommet frem i dansk presse at Obamas offisielle honorar er 750.000 DK. Men i realiteten er det på 2 millioner danske kroner. Enda mer avslørende er det at Obama har truet med å avlyse hele besøket hvis beløpet kommer ut.

Er det fordi grådigheten a la Bill Clinton passer dårlig med imaget Obama pleier og forlanger blir presentert? Rockestjerner forlanger full kontroll over deres brand. Men Obama?

Som Michelle sa i valgkampen: When they go low, we go high. Virkelig? Det som har kommet frem rundt manipulasjonen for å redde Hillary fra straffeforfølging og deretter frame Donald Trump, tyder på noe helt annet. Det tyder på at Obama falt lavere enn noen annen amerikansk president.

Han tillot seg det fordi han representerte i egne øyne en høyere moral enn Trump og høyresiden.

Dette er gjennomgangstonen på anti-Trump-siden, og den anonyme skribenten slår derfor fast:

The root of the problem is the president’s amorality. Anyone who works with him knows he is not moored to any discernible first principles that guide his decision making.

Problemets rot er de liberales amoral. De er akkurat det de beskylder Trump for.

Kilder på innsiden skal avsløre og bekrefte denne versjonen: At Bob Woodward lot sin penn tjene denne saken er trist. Det holdt med Carl Bernstein.

James Mattis og John Kelly benekter kategorisk begge historiene som Woodward tillegger dem. De har aldri sagt at Trump er en idiot eller farlig.

Aftenposten og norske medier gjenforteller gladelig de siste avsløringene om Trump. De gasser seg. Trump-bashing er blitt en favorittsport.

På skolebiblioteket til yngstemanns videregående troner Michael Wolffs Fire & Fury utstillingsmonteret. Selv barna skal lære hvor ille Trump er.

Det faller på lille Document å gjøre det som enhver redaksjon normalt ville gjøre: Bruke kritisk sans. Stemmer det som presenteres med det vi ser?

Although he was elected as a Republican, the president shows little affinity for ideals long espoused by conservatives: free minds, free markets and free people. At best, he has invoked these ideals in scripted settings. At worst, he has attacked them outright.

In addition to his mass-marketing of the notion that the press is the “enemy of the people,” President Trump’s impulses are generally anti-trade and anti-democratic.

Er Trump anti-demokratisk og mot «free minds»? Han leder den mest transparente administrasjonen i historien. Ingen straffeforfulgte flere journalister enn Obama, for lekkasjer. Nå benytter mediene og Demokratene lekkasjer for alt det er verdt. Det er ingen betenkeligheter.

Hensikten helliger middelet.

Men da kan du ikke påberope deg å være liberal eller demokratisk.

Hvis ord betyr noe som helst.

 

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!