Kommentar

Dustin Hoffman og Robert Redford i rollene som Carl Bernstein og Bob Woodward i filmen All the presidents men, basert på Watergate-skandalen.

Det sies – og med rette – at forsøket på å ødelegge Trumps kandidatur og deretter, da han vant mot alle odds, ødelegge ham som president, er en sammensvergelse som overgår Watergate mange ganger.

Sammensvergelsen mot Trump er mer å ligne med et kupp innenfra. Den sittende presidenten og hans maktapparat bruker sine ressurser, i samarbeid med deres foretrukne kandidat, til å lage en historie om Trump og russerne som får fantasien til å ta fyr. Hvis man tar utgangspunkt i at etterforskningen av Trump ble startet av FBI i slutten av juli 2016 har den nå pågått i snart to år.

Bob Mueller med sine uuttømmelige ressurser har holdt på i over et år.

Hva er resultatet?

New York Times hadde en lang artikkel som oppsummerte etterforskningen av Trump, døpt Crossfire Hurricane. Den avslutter slik:

A year and a half later, no public evidence has surfaced connecting Mr. Trump’s advisers to the hacking or linking Mr. Trump himself to the Russian government’s disruptive efforts.

Halvannet år med FBI-etterforskning og over ett år med Bob Mueller, og likevel: Nada!

Da begynner halmstrående man klynger seg til å bli få og tynne.

New York Times klarer ikke skjule at storyen står på svake føtter. Artikkelen avslutter med et sitat av Glenn R. Simpson, mannen som hyret Christopher Steele. Steele mente Trump hadde infiltrert FBI!

For Mr. Steele, it dashed his confidence in American law enforcement. “He didn’t know what was happening inside the F.B.I.,” Glenn R. Simpson, the founder of Fusion GPS, testified this year. “And there was a concern that the F.B.I. was being manipulated for political ends by the Trump people.”

Code Name Crossfire Hurricane: The Secret Origins of the Trump Investigation

Men begravd i artikkelen har NYTimes avslørt hvilke metoder FBI benyttet for å få «hull» på Trump-kampanjen:

The F.B.I. obtained phone records and other documents using national security letters — a secret type of subpoena — officials said. And at least one government informant met several times with Mr. Page and Mr. Papadopoulos, current and former officials said. That has become a politically contentious point, with Mr. Trump’s allies questioning whether the F.B.I. was spying on the Trump campaign or trying to entrap campaign officials.

FBI brukte kontraetterretningsfullmakter for å etterforske Trump. Dette gir mye større muligheter enn en vanlig etterforskning, ikke minst fullmakter til å innhente informasjon i all hemmelighet.

Blant annet kunne FBI benytte såkalte national security letters – en type stevning med rett til å skaffe seg telefonkontroll og dokumenter, uten at noen får vite det.

Det som setter både FBI og New York Times i forlegenhet er selvfølgelig at normale oppegående mennesker kan legge sammen to og to: Selv med disse utvidede fullmaktene klarte ikke FBI og CIA å få noe på Trump.

I stedet har det bygget seg opp en backlash: Hva var det de holdt på med? Hadde de i det hele tatt grunnlag for å gjøre noe så alvorlig som å spionere eller etterforske en kandidat, til fordel for en annen?

Det er en underlig symmetri her: Tre etterretningssjefer troppet opp hos Trum to uker før innsettelsen og sa at han kunne takke Putin for seieren. Deretter ba Comey om å få være alene med ham og fortalte ham at det sirkulerte en rapport om at Trump hadde hatt tre prostituerte på hotellrommet i Moskva.

Men hva hvis det var disse tre sjefene og mange andre i Obama-systemet som hadde drevet collusion på vegne av en kandidat som attpåtil hadde oppført seg kriminelt med statens hemmeligheter?

Alle sjefene som troppet opp hos Trump den dagen visste hva som hadde foregått og hva de nå holdt på med: Ødelegge presidenten.

Ordet statskupp er ikke tatt ut av løse luften.

På toppen av det hele har de liberale mediene ledet an i propagandakrigen og brukte anonyme kilder fra etterretningen. Det er dette som er Watergate i revers:

Roger L Simons skriver i pjmedia.com:

One of the more notable differences between Watergate and the metastasizing scandals involving the FBI, our intelligence agencies, and the Obama administration — subjects of the soon-to-be-released inspector general’s report — is that the media exposed Watergate. They aided and abetted the current transgressions. (…….)

the press has evolved from being part of the solution to being a major part of the problem. Gone are the days of the true «whistle-blower.» Here are the days of the special interest provocateur, shaping public opinion by passing on half-truths and outright lies to their favorite reporter.

Under Watergate var reporterne Bob Woodward og Carl Bernstein en del av løsningen. Nå er Washington Post blitt en del av problemet.

Innbruddet i Watergate-bygningen i Washington blir rene småplukk. Det var da ikke det som var skandalen, med Nixons forsøk på å forpurre etterforskningen.

Men selv det blir smått i sammenligning med sammensvergelsen mot Trump:

Demokratene, de liberale, New York Times og tislvarende medier, har i halvannet år kjørt Trump-Russia collusion for hva det er verdt.

Men den virkelige collusion var mellom Hillary, State Departement, Justisdepartementet, CIA. FBI og mediene. Mistanken nå er at hele collusion-storyen er oppspinn fra ende til annen.  At man til og med gikk så langt som til å bruke en agent provocateur.

Selv New York Times klarer ikke skjule at da Steven Halper oppsøkte George Papadopoulos i London, var det for å pumpe ham for informasjon:

Over drinks and dinner one evening at a high-end London hotel, the F.B.I. informant raised the subject of the hacked Democratic National Committee emails that had spilled into public view earlier that summer, according to a person familiar with the conversation. The source noted how helpful they had been to the Trump campaign, and asked Mr. Papadopoulos whether he knew anything about Russian attempts to influence the 2016 presidential election.

Mr. Papadopoulos replied that he had no insight into the Russian campaign — despite being told months earlier that the Russians had dirt on Mrs. Clinton in the form of thousands of her emails. His response clearly annoyed the informant, who tried to press Mr. Papadopoulos about what he might know about the Russian effort, according to the person.

The assistant also raised the subject of Russia and the Clinton emails during a separate conversation over drinks with Mr. Papadopoulos, and again he denied he knew anything about Russian attempts to disrupt the election.

Når og hvis internrapporten som er varslet rett rundt hjørnet er så ødeleggende som det sies, vil demningen briste. Det vil bli en dom over 68’erne og den liberale eliten: De anså seg selv som hevet over loven.

Det vil ikke amerikanerne ha noe av. Da våkner spiriten fra Revolusjonen, opprøret mot den engelske kongen. Amerikanerne vil ikke ha tyranni.

Simon sier journalistene brukte Watergate og Woodward/Bernstein som forelegg: De bruke lekkasjer og anonyme kilder over en lav sko. Men i stedet for avdekking av makt og intriger har de innledet journalistikkens Thermidor, journalistikk som terror:

An interesting sidelight is the degree to which Watergate itself inspired the present level of reportorial corruption by launching «leaks» (i. e. Deep Throat and company) as the royal road to journalistic success, Pulitzer prizes, and Hollywood fame. In a sense, that would put journalism today in its Robespierre period, going further and further out onto a limb for a story until the limb falls off.

Det er noen lemmer som allerede har falt av i FBI. Nå står mediene for tur.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!