Kommentar

Photo by Alfredo Dagli Orti/REX (5850848cb)
VESPASIAN, 9-79 AD, Roman emperor, marble bust
Art (Portraits) – various
Location: Museo Capitolino Rome

Pretorianergarden var livvakttjenesten for keiseren i Romerriket. Den vokste i makt og betydning, og da soldatkeiserne entret tronen, sier det seg selv at deres makt vokste enda mer. Pretorianergarden ble en stat i staten, og keiseren måtte ha deres støtte for å kunne styre.

En tilsvarende makt er det mye som tyder på at de syv etter­retnings­tjenestene i USA har fått. Det har både med kapasitet og evne å gjøre. Deres «reach» har eksplodert i takt med den teknologiske utvikling. Da har også sansen for og smaken på politisk makt meldt seg.

Siden tjenestene har slagside mot globalisme og anti-konservatisme, vil det si at liberale medier ikke bidrar til opplysning.

Rollene er byttet om: Før var det de liberale som sto for transparens og avsløringer: Daniel Ellsberg med Pentagon-papirene, og Carl Bernstein og Bob Woodward med Watergate.

Nå er det de liberale som driver mørklegging, går inn for politisk sensur og forfølger journalister. Ingen president har rettsforfulgt så mange journalister som Barack Obama. Det faktum dveler ikke disse mediene ved, selv om det rammet dem selv. De klarer ikke leve med det deres egen politiske side har blitt. De må opprettholde deres eget selvbilde for å kunne gå etter høyresiden.

Jeg velger i fortsettelsen å bruke ordet konservativ vs. radikal, for de fleste som støtter Trump, er konservative. Den gamle høyre-venstreaksen er blitt et våpen i de radikales hender. Hvis man aksepterer deres terminologi, er man sitting duck. De plaffer deg ned når noe skjer som de kan utnytte.

For de radikale er det viktig å kunne svøpe seg i sin opprørske, antiautoritære fortid. Carl Bernstein elsker å dra veksler på og sammenligne Trump med Watergate. Men ordene klinger hule. Det er ingen tvil om at amerikanske journalister konkurrerer om å være den som feller presidenten. Men sammen med hvem?

Journalistene er nå alliert med the powers that be, et uttrykk David Halberstein brukte om de som ledet USA inn i Vietnam-krigen. Han representerte det gamle New York Times. Den gang liberaliteten var en motvekt til republikanerne, hvor høyre-venstreaksen ga mening.

Men det gjør den ikke lenger: Demokratene er blitt krigshisserne. Tucker Carlson skriver interessant om dette i boken «Ship of Fools». Svingningen begynte med krigene i Midtøsten, som Hillary stilte seg bak.

Etter at Muren falt, oppdaget den amerikanske eliten at militæret kunne være et utenriks­politisk våpen. USA var den eneste supermakt. Det var ikke så rart at man trodde at USAs enorme makt kunne bli et instrument for å gjøre det gode. Krigene i det tidligere Jugoslavia og den første Irak-krigen var begge «teatre» hvor den gode sak var selv­forklarende: En supermakt kan ikke tillate bøller – Slobo og Saddam – å gjøre som de vil. Folkemordet i Rwanda som skjedde på samme tid, var eksempler på hvor galt det kunne gå hvis det ikke fantes en politisk vilje til å bruke makt.

I alle disse konfliktene sto EU og EU-lignende stater som Canada igjen som wimps, puddinger, i realiteten stater som hadde gjenopptatt den pasifistiske politikken fra mellom­krigs­tiden. Denne politikken er vel verdt et studium, og det blir stadig klarere at den kommer til å ende katastrofalt  også denne gang. Pasifisme inviterer til krig.

9/11 et skille

Det gikk lett å velte Taliban, men ikke like lett å ta Taliban ut av afghanernes sinn. Derfor er Afghanistan blitt den lengste krig i amerikansk historie. Kuler og krutt biter ikke på en kultur som ikke verdsetter menneskeliv. Denne leksen ønsker heller ikke pasifistene i Europa å ta inn over seg, fordi samme kultur nå har kommet til Europa.

Trump har oppsummert og tatt lærdommen til seg: Våre sønner og døtre vil ikke lenger dø for Afghanistan eller Irak. Det blir ikke flere intervensjoner.

Den amerikanske diplomaten John C. Ausland skrev om Norge under den første Golfkrig – den som George H.W. Bush ledet – at nordmennene gjerne tørker opp andres blod, men vil ikke ofre noe selv. Det var en bitter kommentar til at Norge sendte et patruljeskip til Persiabukta, men ikke ville delta i koalisjons­styrken.

Denne mentaliteten er blitt enda sterkere under Angela Merkels epoke, og Trump gir henne påskudd til å fremstille seg selv som moralsk overlegen..

Vesten er selv blitt konfliktteater

Men alle disse krigene har selvsagt skapt et apparat som ønsker å fortsette. Det er mye penger og makt å tjene på krigene. Rollene er byttet om: Trumps patriotisme vil trekke soldatene hjem, Demokratene er blitt krigshisserne. Anti­amerikanismen i Norge gjør at man ikke orker å se dette.

På 60-tallet elsket venstresiden å snakke om det militær-industrielle kompleks. Slik vi også snakket om the Security State.

Obama var drone­krigeren og den som utviklet sikkerhets­staben, Å drepe folk med droner var en clean måte å ta ut fiender på. Å overvåke dem elektronisk var en blodløs måte å uskadelig­gjøre fiender hjemme på.

Kriger uten slutt

Hvis man skal forstå fremveksten av den liberale Seurity State, må man forstå betydningen av de uendelige krigene USA har viklet seg inn i over hele verden – og hva den har gjort med et apparat hvor etter­retning, spesial­soldater og nye våpen inngår. Krigs­teknologi gjør noe ikke bare med fienden, men også de som utvikler den.

Det er noen år siden Washington Post skrev om alle de hemmelige anleggene som er bygget hjemme i USA for å drive overvåking.

Trump har vist oss hva dette apparatet er i stand til. Han er skift­nøkkelen som ble kastet inn i maskineriet. Det kom helt uventet, og maskineriet slår tilbake.

Deep State

Derfor er begrepet Deep State uløselig knyttet til Trump. Makten ble nødt for å vise seg, og den viste at den var sårbar. Det er nemlig nok intelligente mennesker i USA til å kunne huske og forstå hva de ser.

Trump braste inn på scenen som en naturkraft. Han sa han skulle bli the Great Disrupter, og det har han sannelig blitt.

Tucker Carlson driver gjøn med fore­stillingene som de radikale har om ham: Mussolini, The Orange Man.

Hvis du kan tulle med noe, ligger du ikke under for det.

Europeerne klarer ikke det. BBC synes Hillary Clintons kommentar til riks­retts­saken fortjener første­plass i nyhetene. De er blitt ga-ga og skjønner ikke lenger hva som foregår over there.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!