Kommentar

Bildet: Da Trump vant skjedde det som for Obama og hans folk var en umulighet. Et Trump-presidency var for dem en nasjonal katastrofe. For å bevare Obamas «legacy» kan de i ha satt i gang en storstilt operasjon for å kompromittere en ny administrasjon fra innsiden: New York Times sier selv at administrasjonen arbeidet på høytrykk inntil de siste timer med å samle og spre informasjon om forbindelsene mellom Trump og russerne, for at ikke en ny administrasjon skulle legge lokk på den. Det er i seg selv en gedigen innrømmelse, for spørsmålet kan like gjerne være om Obama-administrasjonen bevisst har arbeidet for å sabotere den nye presidenten. I så tilfelle er New York Times en del av kampanjen. Det komme stadig nye lekkasjer, men med lavt presisjonsnivå. Fra venstre: Stedfortredende nasjonal sikkerhetsrådgiver Ben Rhodes, FN-ambassadør Samantha Power, utenriksminister John Kerry, president Obama. Bildet er tatt i New York 25. september 2014. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/Scanpix.

New York Times kjører et dobbelt løp: Først nyheten om at justisminister Jeff Sessions hadde to møter med den russiske ambassadøren som han ikke fortalte Senats-høringen om. Er dette en smoking gun? Nei, Sessions sier det ene gjaldt et møte i the Heritage Foundation med 26 ambassadører. Det andre gjaldt i egenskap av medlem av Senatets utenrikskomite, et legitimt møte.

Hvis man leser NYTimes-storyen grundig ser man dette, men det kommer ikke frem i «nyheten», som spres videre av andre medier. Der bidrar storyen til å holde liv i mistanken om at Trump-leiren har noe å skjule. Sessions var blant de første som erklærte sin støtte til Trumps kandidatur. Han var en såkalt «surrogate».

Sprer info i 11. time

Men NYTimes hovedstory er mer tvetydig. Den kan fortelle at Obama-administrasjonen i den siste tiden arbeidet under høytrykk for å spre mest mulig informasjon om Trump og russerne til flest mulig. Motiv: Obama-administrasjonen tok russernes innblanding i valget og kontakten med Trump så alvorlig at de ville sikre seg at Trump-folkene ikke la lokk på saken. To gode aktverdige grunner: Alvorlighetsgrad og frykt for bevisforspillelse. Når bevisene ble spredt ville de være tilgjengelige for Kongress-granskninger, som det allerede er to av. FBI ville komme under Trumps overoppsyn, så det føderale politiet kunne man ikke stole på ville gjøre jobben.

Men ser man denne bevisste spredning i sammenheng med en annen NYTimes-story: At Obama i desember underskrev en lov som gjorde at National Security Agency kunne dele avlyttet informasjon om amerikanske borgere med de andre 16 etterretningsorganisasjonene – informasjon som ellers er underlagt sterke restriksjoner, dukker et annet motiv opp:

Obama-administrasjonen jobbet etter 9. november på høytrykk for å kompromittere Trump-administrasjonen. Eller: lamme den. Hvis mediene lekker en strøm av avsløringer vil man over tid få hele maskineriet til å gå i stå. Det vil ikke ha annet å gjøre enn å forsvare seg. I bakgrunnen spøker riksrett.

Nekter å godta resultatet

Er bevisene som har fremkommet så alvorlige at de rettferdiggjør en slik bevisst spredning av informasjon – noe NYTimes selv dokumenterer? Hvis ikke er Obama-folkenes handlinger en bevisst sabotering av et demokratisk valg. Da er det Obama og Demokratene som nektet å godta nederlaget og gjør alt for å ødelegge motpartens suksess.

Det er en meget alvorlig påstand.

Obama-folkene og mediene med NYTimes, Washington Post og CNN i spissen, spiller et meget høyt spill. Særlig på bakgrunn av den patriotiske stemningen Trump har utløst.

Men det kan virke som om mediene går i overdrive. En samrøre mellom Trump og Putin fyller et behov, det forklarer hvordan Trump kunne vinne. Men forklarer det også hvorfor han vant?

Så lenge mediene ikke stiller seg kritisk til sin egen historie styrker de snarlig mistanken om at de er i overdrive.

Logiske spørsmål

De første storiene om russisk innblanding og samrøre med Trump har fått synke inn. Da er det visse logiske spørsmål som melder seg:

Nytt i dagens NYTimes-story er at også britisk og nederlandsk etterretning skal ha registrert møter mellom Trump-folk og russerne i Europa. En ting er at avisen man ikke vet hva de snakket om, men NYTimes kan ikke levere et eneste navn. Hvis de var Trump-«associates», og de ble overvåket – hvorfor har ikke de som har lekket storyen kunne komme med ett eneste navn? Da ville storyen stått mye sterkere. Er det fordi det hele er en konstruksjon bygget på bruk av anonyme kilder som har interesse av å bruke sin posisjon til å så mistanke om Trump og russerne?

Obamas folk hadde evne og mulighet. De var på innsiden. Hvis de først sent ble klar over hvor omfattende russisk infiltrasjon var, og slo alarm for sent, og delte informasjonen med et stort antall mennesker i 11. time, hvorfor kan ikke én av dem nå gi noe mer enn insinuasjoner?

Det lyder ikke overbevisende. Antall anonyme «officials» er «tidligere» eller nåværende. Antallet er det samme gjennom hele artikkelen: Half-a-dozen officials. Det får det til å høres mange ut. Men det er seks. Hvis det er de samme seks og ingen av dem tør – eller kan – gi ett nytt navn, vendes heller mistanken mot NYTimes: De har en agenda.

Opp i dagen

Deres eget motiv ligger og skvulper i overflaten på deres egen artikkel:

Sikkerhetspolitikk har alltid vært et stort tema for en storavis som NYTimes. Visse begreper har en egen hallow klang. Det hvite hus forbindes med nasjonal sikkerhetsinteresse og plikten til å beskytte og bevare disse. Hvis man kan få Obama til å fremstå som den ansvarlige, er det mye man kan «selge»:

Trump sa under valgkampen at under ham vil forholdet til Putin bli bedre. Liberale medier tok dette et skritt lenger. De to lignet på hverandre.

At the Obama White House, Mr. Trump’s statements stoked fears among some that intelligence could be covered up or destroyed — or its sources exposed — once power changed hands. What followed was a push to preserve the intelligence that underscored the deep anxiety with which the White House and American intelligence agencies had come to view the threat from Moscow.

Tidenes sammensvergelse?

NYTimes beskriver en omfattende operasjon for å spre informasjon den må ha visst kunne forvandles til politiske våpen mot den nye administrasjonen. Ikke på noe tidspunkt nevner NYTimes muligheten for at motivene kan ha vært kompromittering, sabotering og destruksjon av en ny president før han i det hele tatt hadde rukket å bli innsatt.

Richard Nixon er kjent for å ha sendt sine folk på innbrudd i Demokratenes valgkamphovedkvarter og senere dekket over innbruddet ved å sabotere etterforskningen, inklusive avskjedigelsen av spesialetterforskeren.

Men dette blekner mot det Obama og hans folk kan ha gjort ved å bruke etterretning til å ødelegge en ny president.

Sprenger normale rammer

Trump var den mest ukonvensjonelle president i nyere amerikansk historie. Han sa ting helt utenfor det opplest og vedtatte, også om Putin. Disse uttalelsene kunne brues til å så tvil om Trump. Paul Manafort var en fyr som hadde stått på lønningslisten til den korrupte ukrainske presidenten Janukovitsj. Carter Page var en annen som var i Moskva. Men Manafort fikk sparken i august.

At det var kontakter mellom Trump og Putin var ikke unormalt, gitt sanksjonene. Sosialdemokratene i Tyskland og politikere i Frankrike ønsker å gå mye lenger i å normalisere forholdet til Moskva.

Et annet forhold er at Demokratene, som tradisjonelt har stått for en mer avslepet politikk overfor Moskva, har glidd inn i en mer aggressiv posisjon. Det handler både om invasjonen av Georgia, Krim, Øst-Ukraina og de politiske drapene i Russland og i utlandet. Men det handler også om en mangel på kommunikasjon: Obama og hans folk hadde ikke noe felles språk med Putin. Dermed falt de tilbake på gammel retorikk.

Obama-administrasjonen hevder den først sent forsto dybden og omfanget av russisk infiltrering av valgkampen. Men hvorfor svarte ikke Obama med å sette Putin i forlegenhet? Flere har spurt hvorfor ikke USA offentliggjorde hva den visste om Putins private formue, plassert i selskapet Gudrun i Sveits. Putin respekterer styrke, men Obama viste seg svak gang på gang.

Uten felles språk

Trump var maskulin som Putin. Men er det politisk suspekt? Kanskje for Obamas folk. Kanskje de så for seg et partnerskap som skulle rulle tilbake Obamas legacy?

Hva som er fakta og fiksjon er ikke opplagt. For Obama var Trumps univers lysår unna. Ubegripelig.

Samtidig skulle han overlate septeret til en politiker som alle visste var korrupt.

Hvis man skal ha et begrep om russisk infiltrering av valgkampen og Trumps forhold til Russland må man også ta med Clintons blanding av humanitær innsats og politisk nettverk, kjent som the Clinton Foundation, og etableringen av en privat epostserver for å unngå offentlighetsloven. Obama som først benektet kjennskap til serveren, hadde kommunisert med Hillary under pseudonym.

Clintons modus operandi

Kjennetegnet på Clintons modus operandi var sammenblandingen av offisiell rolle – utenriksminister – og deres politiske og økonomiske ambisjoner. The tail end, trådene i dette systemet førte til businessfolk tatt for økonomisk kriminalitet, korrupte regimer, herunder Putin-associates, og bruken av operatører som gikk inn for å anstifte bråk på Trumps valgmøter. CNNs mest kjente journalister gikk på party med Clintons valgkampmedarbeidere. Hillary fikk vite spørsmålene i tv-duellen på forhånd.

Obama ville fremstå som Mr.Clean, og partnerskapet med Hillary passet dårlig. Imagene var for forskjellige.

Det var mye Obama måtte late som han ikke så. Men de to var ikke fremmed for sammen å bruke løgn for å skjule egen svikt. Da ambassadør Stephens ble drept i Benghazi gikk nasjonal sikkerhetsrådgiver Susan Rice og Hillary ut og sa det var en demonstrasjon mot en video om Muhammed som hadde kommet ut av kontroll. De løy bevisst. Obama og Hillary fikk umiddelbart beskjed om at det var et terrorangrep. De var ikke i god tro. Men det var politisk opportunt å legge skylden på videoen, for som Obama hadde sagt i FN: -Fremtiden må ikke tilhøre dem som bakvasker Muhammeds navn.

To fluer i ett smekk.

Vi vet dette fordi NGO’en Judicial Watch for ikke lenge siden fikk frigitt dokumentene som viser at Obamas team var klar over realitetene og ble enige om å servere mediene en løgn.

Annerledes løgner

Alle administrasjoner lyver. Men løgnene i dag er annerledes enn før. De berører en krig som USA har stått i i mange år, mot radikal islam, en ideologi Obama nekter å omtale eller anerkjenne! Vi støter derfor på et fenomen der USAs president nekter å anerkjenne de kreftene som har erklært USA krig.

Trump representerer en tilbakevenden til en realpolitikk som har vært USAs kjennetegn. Men i våre dager blir dette utlagt som noe nytt og autoritært.

Spørsmålet om innvandring og islam gjør noe med folks virkelighetsoppfattelse. De befinner seg på forskjellige planeter.

Men blodet i Orlando og San Bernardino, Nice, Paris, Brussel og Berlin var virkelig nok.

Derfor har Trumps patriotisme en resonans som Obama hadde, men fort mistet.

Dilemma

Flere spørsmål melder seg under lesning av NYTimes-storyen: Obamas folk sier den ville dele informasjonenn om russisk innblanding for at Trumps folk ikke skulle kunne legge lokk på den. Men hva hvis det som ble spredt var desinformasjon? Har de også forsøkt å skjule informasjon som kunne vise hvem som lekket?

Officials tightened the already small number of people who could access that information. They knew the information could not be kept from the new president or his top advisers, but wanted to narrow the number of people who might see the information, officials said.

Man deler informasjon med bl.a Kongressen, men vil ikke stå frem og ikke være spesifikk:

More than a half-dozen current and former officials described various aspects of the effort to preserve and distribute the intelligence, and some said they were speaking to draw attention to the material and ensure proper investigation by Congress. All spoke on the condition of anonymity because they were discussing classified information, nearly all of which remains secret, making an independent public assessment of the competing Obama and Trump administration claims impossible.

Javel, nei

Selv NYTimes har slått fast at det ikke er påvist at Trump-leiren og russerne samarbeidet om hacking av Demokratenes kampanje. Men likevel er det den hypotesen de underbygger:

The warning signs had been building throughout the summer, but were far from clear. As WikiLeaks was pushing out emails stolen from the Democratic National Committee through online publication, American intelligence began picking up conversations in which Russian officials were discussing contacts with Trump associates, and European allies were starting to pass along information about people close to Mr. Trump meeting with Russians in the Netherlands, Britain and other countries.

Kan, kan ikke

Senere skriver avisen at amerikanerne har kunnet avlytte kommunikasjon innenfor Kremls murer som gikk på hvor mye man skulle blande seg inn i den amerikanske valgkampen. Hvilket reiser spørsmålet: Amerikansk etterretning kan avlytte kommunikasjon innenfor Kreml, men kan ikke avlytte hva som foregår mellom Trump-folk og Putin-folk, selv ved gjentatte møter?

NYTimes kommer med enda flere indikasjoner, nå også fremmed etterretning, men ingenting håndfast, ingen bevis. Ingen smoking gun.

But what was going on in the meetings was unclear to the officials, and the intercepted communications did little to clarify matters — the Russians, it appeared, were arguing about how far to go in interfering in the presidential election.

Hvis møtene var så mange og omfattende som lekkasjene indikerer, virker det helt usannsynlig at ikke av de anonyme kildene ville komme med konkrete navn og steder på hvor møtene fant sted. De har ingenting å tape. Gitt sakens betydning og alvor: Hvorfor skulle de ikke gå offentlig ut?

Det rimer ikke at Obamas folk arbeidet remmer og tøy for at ikke bevisene forsvant, mens anonyme kilder kun står frem med generelle påstander og mistanker. Da opprettholder man mistanken, men man får ingen avklaring.

Hensikten synes å være at Trump-båten skal synke pga mistanker som er formulert slik at de ikke lar seg avkrefte.

Presisjonsnivå

Hver gang NYTimes kommer med en slik «avsløring» vil kravet om større presisjon vokse. Heller ikke i den siste storyen er det noe nytt, ut over de samme påstander og antydninger som i storyen 14. februar.

The New York Times, citing four current and former officials, reported last month that the American authorities had obtained information of repeated contacts between Mr. Trump’s associates and senior Russian intelligence officials. The White House has dismissed the story as false.

Since the Feb. 14 article appeared, more than a half-dozen officials have confirmed contacts of various kinds between Russians and Trump associates.

Trump-leiren sitter tross alt på innsiden. De kan se Obama-folkene i kortene. Hva er det NYTimes koker suppe på? Er det noe mer enn en spiker?

Obama Administration Rushed to Preserve Intelligence of Russian Election Hacking