Nytt

Fra venstre daværende nasjonal sikkerhetsrådgiver Tom Donilon, FN-ambassadør Susan Rice og Samantha Power som skulle etterfølge henne i FN.

Kampen om avlytting og hacking handler om noe langt mer enn «saker». Måten de håndteres på sier noe om hva slags demokrati USA skal være.

Demokratene og liberale medier vil klistre «putin» og hacking til Republikanerne og Trump. De har ennå ikke klart å fremskaffe noen smoking gun. Hvis den hadde funnets ville den vært lagt på bordet for lenge siden.

Når Obamas nasjonal sikkerhetsrådgiver Susan Rice bekrefter at Trump-medarbeidere havnet i søkelyset fordi de ble fanget opp under avlytting av russerne og andre utlendinger, er det indisier som sår tvil om substansen i Demokratenes og liberale mediers påstander: Hvis ikke avlyttingen ga noen indikasjoner på samarbeid, hvor mye substans er det i hypotesen?

Dette er den type spørsmål som Washington Post, New York Times eller CNN ikke går inn på. Overvåkingsorganenene har lagt frem en omfattende rapport om russisk hacking. Hvorfor har de ikke kunnet dokumentere samarbeid med Trumps folk? Hvis den virkelig har funnet sted.

Jo mer tid som går jo tydeligere blir det at dette er en politisk påstand som holdes flytende av mediene og kongresshøringer.

Stikkord er: Prosess. Gjør prosess ut av det, og hold det gående til offentligheten glemmer å spørre hvor bevisene er. La inntrykket feste seg av at det «foregikk noe».

Det er nokså tydelig at dette er hensikten. Det hvite hus får så mye å gjøre med å forsvare seg at de ikke rekker stort annet.

Alternative medier har støttespilt Trumps tweet av 4. mars om at han ble avlyttet. Andrew Napolitano sa Obama ba britene om hjelp. Han ble tatt av lufta i ti dager, men er tilbake og sier det samme.

Selv Fox News trår varlig når det gjelder så alvorlige påstander. At Trump skulle ha samarbeidet med russerne er en normalisret påstand, at Obama skulle ha bedt britene om hjelp til å overvåke rivalen, er nesten majestetsfornærmelse.

Men ikke for alle. Sean Hannity er ikke redd for å forfølge sporene. Laura Ingramham, Newt Gingrich, Rush Limbaugh, Levin, og en drøss gode journalister, som Sara Carter. De har nektet å gi opp. Har følt at det var noe der, ved indisier, som Obamas dekret 11. januar som drastisk utvidet adgangen til å dele personlig informasjon fra avlytting mellom alle de 17 etterretningsorganisasjonen. Motivet luktet lang vei.

Mistankene ble bekreftet av intervjuet med tidligere statssekretær i forsvarsdepartementet, Evelyn Farkas, der hun åpent innrømmet at hun samarbeidet med tidligere kolleger – dette var etter at hun sluttet for å begynne å jobbe for Hillarys kampanje – om å spre mest mulig info om Trump på Capitol Hill:

 

I was urging my former colleagues and — and frankly speaking, people on the Hill — it was more actually aimed at telling the Hill people, ‘Get as much information as you can, get as much intelligence as you can, before President Obama leaves the administration,’ because I had a fear that somehow that information would disappear with the senior people who left, so it would be hidden away, in the bureaucracy, that the Trump folks, if they found out how we knew what we knew about their — the staff, the Trump staff’s dealing with Russians, that they would try to compromise those sources and methods, meaning we would no longer have access to that intelligence, so I became very worried because not enough was coming out into the open and I knew that there was more. We have very good intelligence on Russia. So then I had talked to some of my former colleagues and I knew that they were trying to also help get information to the Hill. That’s why you have the leaking. People are worried.

Det avgjørende sitatet var: if they found out how we knew what we knew about their — the staff

Her slapp Farkas katta ut av sekken. «Hvis de finner ut hvordan vi visste og hva vi visste». Metodene tåler altså ikke dagens lys. Det er denne katta Susan Rice forsøkte å putte tilbake i sekken tirsdag, uten å lykkes.

Rice lot som om alt var «innafor»: Informasjonen om Trumps folk hadde dukket opp i forbindelse med overvåking av russerne. Hun hadde bedt om av-anonymisering kun der hvor det var nødvendig for å forstå sammenhengen, hva de snakket om.

Men dette stemmer ikke med hva leder for etterretningskomiteen i Representantens Hus, Devin Nunes, avslørte sist uke: Han sa det var mange rapporter – titalls – som ikke hadde noe med russerne å gjøre.

Demokraten Adam Schiff (California) var rasende over at Nunes hadde gått til pressen før Schiff fikk lese rapportene. Nå har også han fått se dem, men vil ikke si noe. Det styrker ikke Demokratenes aksjer.

Demokratene og liberale medier har kunne bruke lekkasjer. De har fortsatt folk på innsiden av administrasjonen. At Trump enten sliter med å fylle stillinger og i noen tilfeller lar folk beholde jobbene som han må vite vil motarbeide ham, er illevarslende.

Men ballen er nå i spill og det frister andre til å lekke, som ikke liker å se at Demokratene og liberale medier kan gjøre som de vil.

Circa.coms Sara Carter:

Computer logs that former President Obama’s team left behind in the White House indicate his national security adviser Susan Rice accessed numerous intelligence reports during Obama’s last seven months in office that contained National Security Agency intercepts involving Donald Trump and his associates, Circa has learned.

Intelligence sources said the logs discovered by National Security Council staff suggested Rice’s interest in the NSA materials, some of which included unmasked Americans’ identities, appeared to begin last July around the time Trump secured the GOP nomination and accelerated after Trump’s election in November launched a transition that continued through January.

The intelligence reports included some intercepts of Americans talking to foreigners and many more involving foreign leaders talking about the future president, his campaign associates or his transition, the sources said. Most if not all had nothing to do with the Russian election interference scandal, the sources said, speaking only on condition of anonymity given the sensitive nature of the materials.

Hvis de ikke hadde noe å gjøre med russerne, hvorfor ba Susan Rice om av-anonymisering?

 

Trumps seier kom helt overraskende på utenlandske ledere og strømmen av avlyttingsrapporter vokste tilsvarende.

…..creating a trove of information that could be accessed by the outgoing White House.

Hvis den avtroppende administrasjonen hadde onde hensikter kunne denne informasjonen brukes til å stikke kjepper i hjulene for Trump. Bare tanken får liberale medier til å steile, men hvor går grensen mellom å ønske informasjon og det å bruke den til å svekke motstanderen?

At Obama og hans team, sammen med Hillarys, ser på Trump som en fiende, er det liten tvil om.

Utad sa Obama at han skulle opptre like korrekt som George W. Bush gjorde da han hjalp den uerfarne Obama med å bli innsatt.

Hvis Obama gjorde det motsatte – aktivit motarbeidet Trump og forsøkte å sabotere ham, vil det få konsekvenser, ikke bare i synet på Obama som president og hans administrasjon, men for forholdet mellom partiene.

Sabotering og avlytting av en motstander som vinner i et demokratisk valg, er brudd på alle normer og regler i amerikansk politikk. Det kan knapt tenkes noe verre. Watergate var ille, men en slik handling vil være uten sidestykke.

Watergate ble rullet opp av Washington Post-journalistene Bob Woodward og Carl Bernstein. De var the good guys, Richard Nixon, mannen som bombet Hanoi og Laos, var the bad guy.

Hva om Washington Post har skiftet side og nå tilhører the bad guys?

Hva om Barack Obama – den mest liberale president noensinne – har tillatt handlinger som bryter med spillets regler på en måte som er nesten utenkelig innenfor demokratiets rammer?

Det vil ryste Amerika, og derfor er det kanskje at både medier og politikere nøler. De aner at dette kan få så store konsekvenser, at de tar små skritt om gangen.

Russer-hackingen skulle være den store skandalen som skulle vokse og rulle over Trump.

Nå er det plutselig en annen story under opprulling og den er potensielt så stor at ordet skandale ikke rekker.

Det amerikanske systemet lekker, konstruktivt og destruktivt. Det lever av at journalister får tjenestemenn til å snakke.

Når en hemmelighet er stor nok vil noen føle at den truer statens overlevelse og ønske å begrave den.

Men skulle liberale medier være fristet til det vil de grave sin egen grav.

Ballen ruller og lar seg neppe stoppe.

Mest lest