Sakset/Fra hofta

Nå støvet har lagt seg og hodene er blitt mer eller mindre nedkjølte etter en frenetisk kamp fra Demokratene og venstresiden for å hindre at Brett Kavanaugh ble medlem av amerikansk høyesterett, er det et spørsmål om man kan vente seg mer politisk sirkus, ja et nytt sirkus som overgår høringen i Senatet og de amerikanske medienes dekning av saken. For det kan ikke være tvil om at høringen av Kavanaugh og hans demon, Christine Blasey Ford, fram til nå er et topp-punkt i krigen mellom Demokratene og Republikanerne i USA, en krig der  kampanjen mot president Donald Trump ligger under som en sentral forutsetning.

Og krigen er langt fra avblåst. Fra Demokratenes hold er det mer enn antydet at de vil forsøke å få stilt Kavanaugh for riksrett (jfr. uttalelser fra Demokratenes leder i Representhuset, Nancy Pelosi), kanskje med forbehold om at Demokratene vinner flertall i begge kamrene i Kongressen ved mellomvalgene i november. Den samme trusselen har vært rettet mot Donald Trump under hele hans tid som president, men noen av de amerikanske medie-kommentatorer har avfeid trusselen som sabelrasling, fordi Demokratene, i tillegg til ikke å ha flertall i Kongressen, heller ikke vil våge å ta et slikt skritt fordi det kan skade partiet. Og en riksrettssak mot Trump kan politisk fort slå ut en annen vei, siden velgerne kan oppfatte det som et anslag ikke bare mot Trump, men mot det amerikanske samfunnet og presidentinstitusjonen. Hvis det er tilfelle, kan det bety at Demokratene mener Trump er for populær hos velgerne, og at alle skandalene som man har brukt for å fyre opp under kampanjen mot ham, har prellet av på mange av velgerne. Men for at velgerne skal mørnes enda mer i Demokratenes retning, er det grunn til å vente mer skandale og mer ”teater” i den amerikanske Kongressen.

Medienes sympati i tvekampen mellom Blasey Ford og Kavanaugh har udiskutabelt ligger hos førstnevnte. Hennes vitnemål i Senatet ble uten motforestillinger framstilt som troverdig, ja ikke bare av Demokratene og MSM, men også av presidenten og Kavanaugh, som imidlertid understreket at overgrepet ikke var begått av ham selv, men kunne ha vært begått av andre. Altså, Kavanaugh bestridde ikke at Blasey Ford hadde vært utsatt for overgrep, men at han selv hadde ikke hatt noe med det å gjøre.

Det er ting som taler for at Kavanaugh har rett. Blasey Ford husker ikke eksakt når overgrepet skjedde, nøyaktig hvor det skjedde og hvem som ellers var til stede. Når det gjelder de som skulle ha vært til stede, virker det som om ingen av dem kan bekrefte anklagene hennes mot Kavanaugh, ja en av dem sier at hun ikke engang kjenner Kavanaugh. Sett fra Norge og USA, to land i det vestlige fyllebeltet, kan man ikke utelukke at de som var til stede, var så berusede at de ikke husker noe av tildragelsen. Men det ville være merkelig om at en ”black out” skulle ha rammet alle som angivelig var til stede.

Det som slo undertegnede med vitemålet til Blaseley Ford, var den gråtekoneaktige framstillingen hennes da hun skulle beskrive Kavanaughs ”overgrep”. Og står man fram med en sutrende barnerøst i dagens politisk korrekte ”overgrepssamfunn”, blir man uten videre trodd, da er man troverdig. Hvis ikke Blasey Fords opptreden var skuespill, er det nærliggende å tro at det var et menneske i mental ubalanse som forklarte seg for  senatetskomiteen. I så fall ville en utredning av hennes mentale tilstand vært mer på sin plass enn å la henne vitne under ed og gi henne allmenn aksept som troverdig vitne i Senatets justiskomité. Men det kunne aldri ha vært aktuelt som en løsning. Bare en hentydning om at Blasey Ford er i mental ubalanse, ville ha utløst en storm av protester, og det ville ha blitt oppfattet som et overgrep på linje med det overgrepet hun mener seg utsatt for av Kavanaugh. Den samme Kavanaugh rettet ikke sin kritikk mot henne, men mot det han kalte Demokratenes spill og uverdige framferd i saken. Både Senatskomiteen og mediene valgte å ta Blasey Ford på ordet der hun stod fram og fortalte hvordan overgrepet for en mannsalder preger hennes liv så sterkt at hun har dobbel ytterdør i boligen sin. Men karrieremessig ser ikke overgrepet ut til å ha hatt særlige konsekvenser, hun er professor i psykologi (sic) og er stadig på farten i fly til møter og konferanser, til tross for sin annonserte flyskrekk.

Det var, som sagt, ikke bare Blasey Ford som under høringen i Senatets justiskomité virket å være i følelsenes vold. Kavanaugh var på gråten da han berettet om hvordan beskyldningene fra henne har ødelagt hans og familien navn. Og hans forklaring tok kanskje en uventet vending da han sa at det som lå bak ”prosessen” mot ham, var Demokratenes og Clinton-sfærens behov for hevn etter at Trump hadde vunnet presidentvalget. Denne uttalelsen fikk Demokrater og kommentatorer i amerikanske medier til å påpeke at man aldri har hørt og sett en slik politisert (politically biased) høringsforklaring fra en høyesterettskandidat noen gang. Og det fikk den Demokratiske siden til å påstå at Kavanaugh mangler den upartiskhet og den profesjonelle innstillingen som kreves av en høyesterettsdommer. At Kavanaugh under høringen mistet den balansen som forutsettes av et medlem i den amerikanske høyesteretten, kan til en viss grad forstås om anklagene mot ham er usanne. Og senator Lindsey Grahams rasende utfall mot Demokratene der han betegnet deres framferd som alle tiders humbug og farse og det verste han hadde opplevd i en slik sammenheng, er ikke vanskelig å forstå. Men Kavanaugh er ingen troskyldighet, intet gudsord fra landet. Han er en person som er vant til å vandre i maktens korridorer i Washington. Likevel virket hans gråtkvalte ytringer i Senatskomiteens høring mer oppriktig og autentisk enn barnesutringen fra psykologiprofessoren. Og om noen skulle være i tvil, høringen av Kavanaugh demonstrerte at medlemmer av Høyesterett har politiske sympatier og antipatier, og vedtakene i Høyesterett er politiske til tross for at vedtakene er tolkninger av den amerikanske konstitusjonen og amerikanske lover, ja, nettopp fordi de er tolkninger.

Det var ikke bare Demokratenes påståtte mangel på etikette og folkeskikk som preget denne høringen. Hysteriske kvinnesakskvinner fra den politiske venstresiden avbrøt stadig høringen med hylende protester og beskyldninger mot ”overgriperen” Kavanaugh med en slik voldsomhet at de måtte tvinges og nesten måtte bæres av høringssalen. Et valg av Kavanaugh til dommerembetet blir av den politisk korrekte venstresiden i USA betraktet som en trussel og fornærmelse av de tusener av voldtatte kvinner i landet, de såkalte overleverne (survivors). Og både begrepsbruken og hysteriet hos disse kvinnene viser at dette er mennesker som befinner seg i krigsmodus, om den er ekte eller påtatt. Og når en av ”krigerne” var brakt ut, begynte en annen å hyle. Slik fortsatte det, noe som trolig ikke hadde blitt godtatt i en parlamentarisk høring i noe annet vestlig land enn i det ytringsliberale USA.  I Norge hadde slik oppførsel ganske sikkert ført til at krav om at salen skulle ryddes for publikum.

Etter at kampgnyet og støvet har lagt seg, er det tegn som tyder på at man selv i de mediene som har ført kampanjen mot Kavanaugh og Trump, mener de har gått for langt. I den Trump-hetsende tv-kanalen CNN var det mediefolk fra MSM som på mandag sa at amerikanske medier i dag i langt større grad tyr til rykter, uverifiserte opplysninger og spekulasjoner som ikke engang var tenkelige for bare noen år siden. Alle utspillene og skittkastingen mot Trump ser ut til å ha nådd et nivå der selv hardbarkede ”nyhetsselgere” i MSM føler ubehag. Journalistikken er kanskje i ferd med å komme i så sterk miskreditt at Trumps beskyldningen mot MSM om å produsere fake news, kan være i ferd med å bli bekreftet og godtatt i store deler av opinionen.

Men å tro at disse tilløpene til selvkritikk i MSM, skal slå ut i en snarlig omlegging av mediepolitikken i MSM, er å strekke forventingsstrikken for langt. Den store journalistiske hopen kommer fortsatt til å mene at Trump er den onde selv og en fare for verden og dermed fortsette sitt korstog mot ham. Dog, det er ingen som tar journalistikk seriøst (i den grad det er mulig i vår tid), som mener at Trump kan fare fram uten å møte kritikk. Det vestlige demokratiets overlevelse er avhengig av saklig og fri kritikk, men ikke i form av den politisk korrekte heksejakten som rettes mot Trump og Kavanaugh. Og man kan jo lure på hva Trump er laget av, som så langt har overlevd, ja som ser ut til å være ganske uberørt av en hetskampanje fra mediene som er uten sidestykke i historien. Mens norske politikere går i kne og blir sykemeldt av ”fattigslige” metoo-anklager, er Trump fremdeles oppegående og tilsynelatende i god form og står på for å få gjennom den politikken han ble valgt på som president. Så kan man jo mene så mye man vil om denne politikken, men det er nesten ikke til å fatte at han fremdeles er oppegående og i live etter i nærmere to år å ha blitt utsatt for et nesten umenneskelig press.

Hylingen og skjellsordstormen fra det kvinnelige publikumet under Senats-høringen kan  minne om rettssakene mot medlemmer av terroristorganisasjonen Rote Armé Fraktion (RAF) i Vest-Tyskland i sin tid, der de tiltalte skrek ut skjellsord og forbannelser i retten mot kapitalisme, dommere og politi uten at det førte til oppsiktsvekkende reaksjoner. Og i likhet med RAF den gangen, har de som ønsker Kavanaugh og Trump fanden i vold, stor sympati i opinionen. Det er kanskje også derfor Trump-antagonistene kan ture fram på den måten de gjør. Hylerne i Senatets høringssal og terroristene i RAF deler den samme fanatismen og troen på at de er andre mennesker totalt overlegne fordi de mener å ha monopol på moral og rettferdighet. Slike mennesker tror de er hevet over vanlige mennesker og vanlig folkeskikk, og at de derfor har lov og adgang til å oppføre seg slik, ikke bare på vegne av seg selv, men også på vegne av de ”undertrykte”, nettopp fordi de mener å ha enerett på en etikk som er løftet over meningsmotstandere og vanlige folk. Denne holdningen finner man i kommunistiske og fascistiske lederskapsgrupper og i terrorgrupper som venstrefascistiske RAF og muslimske IS. Med en slik ideologi i bunnen blir alt tillatt, terror og drap, også drap i drakoniske målestokk. Hadde RAF i sin tid fått den politiske makten i Vest-Tyskland, ville man fått tilstander som ligner de shariastyrte delene av Syria og Irak, med henrettelser og et tyranni som verden burde ha lagt bak seg for lengst.

Demokratiets farligste motstandere i dag er venstre-radikalerne og de fanatiske islamistene og islam som bærer demokratiets parafernalier. Men det er  IKKE ”fake news”. At de i dag er den alvorligste trusselen mot det vestlige demokratiet, det er ”real news”.