Kommentar

Når medier og venstresiden på ramme alvor sier at kvinner har krav på å bli trodd, bør man spisse ørene. Vi som har erfart de røde 60-70-årene vet hva underkastelse betyr.

Når noen forlanger at du kobler ut fornuften og «tror» fordi den som fremsetter anklager er kvinne, er det på tide å si stopp.

Fremstillingen av anklagene mot Brett Kavanaugh blir i NRK og Aftenposten til parodi. Det er ikke rom for motforestillinger. Kvinners fortellinger dyrkes med religiøs overbevisning. Det er noe dypt usunt ved #metoo-bevegelsen. Det at flere bigshots på venstresiden er «tatt ned» betyr ikke at kvinner skal tros fordi de er kvinner.

Men det er det de som forsvarer Christine Blasey Ford går inn for.

Bakgrunnen for den situasjonen vi står oppe i, er et kynisk spill iscenesatt av Demokratene i Senatet, anført av Dianne Feinstein. Hun fikk i juli det anonyme brevet fra en kvinne som hevdet hun var blitt utsatt for et overgrep av Brett Kavanaugh. Normalt blir slike anklager meldt inn til hele komiteen, som har et stort apparat til å undersøke anklagene.

Men Feinstein gjorde ikke det. Hun satt på brevet og foretok seg ingenting utad. Utspørringen av Kavanaugh er den mest omfattende noensinne. Han svarte på 1.400 spørsmål. Kavanaugh hadde i tillegg en-til-en-møter med medlemmer av komiteen, blant dem Feinstein. Feinstein hadde rikelig anledning til å ta opp anklagene. Men hun gjorde ingenting. Ikke før høringen var over og komiteen skulle til å stemme. Da lekket trolig et medlem av hennes stab anklagen til mediene, som gikk bananas.

Kavanaugh tok tyren ved hornene: Han ville stille til ny utspørring på timen. Men det kunne ikke la seg gjøre. Fords advokater og Demokratene gjorde seg utilgjengelige. Komitéleder Chuck Grassly var villig til å innfri alle krav. Ford lot det bli kjent at hun led av flyskrekk. Komiteen sa: -Men da kommer vi til California. Etter å ha fått skjøvet på høringen flere dager, var Ford villig til å forklare seg for komiteen i Washington. Under høringen kom det frem at Fordi stadig fløy, både i jobbsammenheng og fritid. Utstrakt.

Men dette var en bagatell mot svakhetene i fortellingen hun fremførte. Ford husket ikke hvilket år hendelsen fant sted. De personene hun sier var til stede kan ikke huske noe party. Hennes beste venninne den gangen, Leland Keyser, sier gjennom sin advokat, under ed, at hun aldri har sett Kavanaugh. Normalt utløser slike svakheter stor oppmerksomhet: Det er kun Fords ord for at det var Kavanaugh. Ingen domstol kan dømme noen på et slikt grunnlag.

Men #metoobevegelsen tar ikke hensyn til rettsprinsipper. Den er selvforklarende og selvrettferdiggjørende. Det er noe pietistisk ved dette: Ved tro alene skal du bli frelst.

Men hva med gjerningene? Hva med det vi kaller samfunn?

Den nye tro sier at hvis du er kvinne har du krav på å bli trodd. Det sier seg selv at dette vil true enhver relasjon mellom mannn og kvinne. Kvinnen sitter med en trumf hun når som helst kan slå i bordet.

Dessverre er det en egen gruppe kvinner som ikke tåler en slik makt og vil misbruke den.

Ghost-riders

Når det skjer en bilulykke i USA er man oppmerksom på at det dukker opp mennesker som påstår at de var innblandet. De kalles ghost-riders. Spøkelsespassasjerer. Det er forståelig nok forsikringsselskapene som er obs på slike falske krav.

Men det samme gjelder høyt profilerte mediesaker som Kavanaugh-høringen. Det at Ford ble møtt med nærmest tilbedelse av venstresiden, virket som en oppfordring til andre om å stå frem.

Vi fikk Deborah Ramirez og Swetnick. Ramirez innrømmet at hun var så full at hun var helt kataton. Hun måtte ringe rundt til venner for å høre om de husket noe. Swetnick var enda villere: Hun hadde vært med på fester der det var vanlig med gruppevoldtekter. Hun hadde selv blitt utsatt. Og det skulle skjedd på et mindre sted på 80-tallet uten at noen reagerte. f.eks pårørende? Swetnick har en «historie2 som det heter.

Men New York Times og Demokratene ruller ikke opp deres historier. De har i månedsvis latt hennes advokat Michael Avenatti få utbre seg om Trump og Stormy Daniels.

Sex som politisk våpen

Hardporno og gjengvoldtekter er moblisert for å felle presidenten og hans nominasjoner.

Hekseprosesser karakteriseres ved irrasjonelle trekk: Anklagerne forfølger punkter som den anklagene ikke kan verge seg mot, for de savner rasjonelt grunnlag.

Venstresiden tar resultatene av deres egen promiskuøse livsstil og gjør den til et politisk våpen.

Men hvis de liberale nå har fått øynene opp for hva promiskuiteten skjuler, og hvis tidsrom ikke betyr noe – 36 år i Kavanaughs tilfelle – hvorfor tar de så ikke et oppgjør med Bill Clinton? Hans ofre har stått frem og forklart i detalj hva som skjedde og her finnes mye «corroborating» evidence. Men Demokratene tok det ikke opp den gangen. De anerkjente det motstrebene da kjøret mot Trump begynte i valgkampen. Men derfra til å gjenoppta saken vil koste dem for mye. Da vil øksa de bruker mot Kavanaugh bli sløvere.

Når overgrep utgir seg for rett

For det er dit Demokratene har beveget seg. Forutsetningen for at øksa skal treffe er at den ikke hemmes av rettsstatens sikringer som krav om bevis, vitner og uskyldspresumpsjonen. De er skarpere hvis de ikke hemmes av motforestllinger.

Det er dette som er definisjonen på en hekseprosess.

«Alle» er enige om at Kavanaugh er usedvanlig godt kvalifisert til jobben. De kunne ikke ta ham på kvalifikasjoner, derfor måtte de karaktermyrde ham. Hvorvidt Ford dukket opp av seg selv eller om noen har trukket i trådene, vet vi ikke. Det er ikke så interessant. Det interessante er hvordan Demokratene manøvrerte for at øksa skulle hogge over musklene og senene i den demokratiske prosessen. Demokratene visste at uten bevis ville ikke en 36 år gammel anklage føre frem. Derfor valgte de å hive alle rettssikkerhetskrav på båten.

Og Republikanerne lot dem gjøre det. Det er en målestokk på hvor svake Republikanerne er blitt. De tør ikke opponere mot venstresidens kvasireligiøse bruk og dyrking av offeret.

Offerdyrking og aggresjon 

Fordi vi lever i et samfunn hvor mangel på normer og dyder gjør at seksuelle overgrep florerer, er det et ubegrenset tilsig av ofre. Demokratene kan sitte der med alvorlige miner og spørre Kavanaugh om han virkelig ikke vil bidra til å få oppklart saken. De skal tvinge ham til å gå med på en prosess som allerede har karaktermyrdet ham.

Demokratene vet utmerket godt at FBI ikke kan finne ut hva som skjedde for 36 år siden. Det blir i høyden ord mot ord.

Demokratene var i samme situasjon med Anita Hill i 1991. Da var det Republikanerne som ville at FBI skulle granske hennes påstander mot Clarence Thomas.

Bilden sa noen ord den gangen som nå hjemsøker Demokratene:

Som Lindsey Graham sa: Demokratene er villig til å ødelegge et menneske, helt uten hensyn til om han er skyldig i det han anklages for – det lar seg ikke bevise eller motbevise så lang tid etterpå – og alt for Maktens skyld. – Jeg håper dere aldri får Makten, sa Graham.

Demokratene er blitt en trussel mot demokratiet, og #metoo-bevegelsen mot kvinnene.

Vi lever i underlige tider.

 

Noen har bevart rettferdighetssansen. Lindsey Graham er enestående.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Støtt oss!
Vi skal gjøre vår del, men vi er helt avhengig av din jevnlige støtte for å kunne gi deg dette hver dag.