Sakset/Fra hofta

Alt virker koreografert i saken om anklagene mot Kavanaugh. Bildet av Julie Swetnick viser en søt ungpike-aktig karakter. Det er det eneste bildet pressen bruker. For å befeste et bestemt inntrykk? Daily Mail bruker et annet, som viser en helt annen type. Hvorfor får vi ikke en større bredde?

Hvis de som har stilling og ansvar velger å oppføre seg som en mobb, forvandles politikken til et galehus.

Donald Trump lar seg ikke affisere av journalister som går amok. Igår spurte ham dem under pressekonferansen i FN-bygningen: – Hvem ønsker å ta en slik jobb –  i Høyesterett – etter et slikt karaktermord?

Spørsmålet preller av på gåsa. Journalister bryr seg ikke. Men andre gjør.

Sindige mennesker, seriøse mennesker, ser hva Demokratene og mediene har stelt i stand. Hvis anklagene mot Kavanaugh fører frem kan hva som helst sies om hvem som helst.

Det er nivået Demokratenes fremste legger seg på, som gjør at betegnelsen mobb er betegnende.

Kirsten Gillibrand er senator fra New York. Hun vil gjerne bli statsadvokat og har lovet å nedlegge ICE, grensepolitiet, hvis hun blir valgt. Hun lukter også på å stille som presidentkandidat.

(Hvis disse metodene fører frem forstår vi hvordan presidentvalgkampen i 2020 kommer til å bli.)

Demokratene har radikalisert seg selv for hver eneste dag. Først hev de uskyldig-inntil-det-motsatte er bevist ut av vinduet. Senator Blumenthal sa eksplisitt at det var opp til Kavanaugh å bevise at han ikke hadde gjort det han er beskyldt for skjedde for 36 år siden. Men hvordan beviser du noe som ikke har skjedd? Det er umulig.

Igår sa Kirsten Gillibrand at det ikke spilte noen rolle hva Kavanaugh kom til å si torsdag. Hun hadde bestemt seg. Hun trodde på kvinnene.

Dette er ekstremistisk tale. Det er å hive alle rettsprinispper over bord.

Det er lett å se at denne muligheten lå på lur i #metoo-bevegelsen. At aktivister kunne innta slike posisjoner vet vi. Men når en senator sier det sendes et helt annet signal.

Republikanerne har forsøkt å være imøtekommende. Men det er ingen gjensidighet. For hver innrømmelse tar Demokratene mer og mer. De vil ha hele armen.

Paradoksalt nok er det de hvite gamle mennene som er siviliserte. Men de vinner ikke noe på det. De blir utnyttet.

Det er defor et voksende raseri på den republkanske grasrota. Hvis de somler og søler bort en seier. Hvis de mister Kavanaugh på gulvet og han går i tusen knas, kommer velgerne til å ta en grusom hevn. Da kommer en stor del av dem til å sitte hjemme og la Demokratene overta Representantenes hus.

Republikanerne må forstå at vi snakker om et annet ball game, et annet spill, der Demokratene spiller hardball: Demokratene har tatt av hanskene. Alle midler er tillatt: Fra å angripe Republikanere på åpen gate – slik det skjedde med Ted Cruz og kona denne uken, da de var ute på restaurant, til anklager fra en porno-advokat om serievoldtekter på fester.

68’er-generasjonen drukner i sin egen kloakk: Porno er det som er igjen av kjærlighetslivet, og de kan ikke forestille seg at noen kan være annerledes enn dem.

Dyder er det fremmedord. Hvis de møter et dydsmønster som Brett Kavanaugh blir de provosert og ønsker å rive ham ned. Vise at han er like grenseløs som dem.

Men ironisk nok har USA en president som kjenner deres verden godt. Han har spist av mange av de samme fruktene. Men ikke drugs og alkohol, og sex’en har vært censual.

Trump ser derfor liberalerne for hva de er og han har ikke noe problem med å ta igjen med dem.

Trump har lært på sine gamle dager. Han ser at et land som karaktermyrder en person som Kavanaugh er på vei nedenom og hjem.

Senatorene mangler tøffhet, bortsett fra noen få. Trump har den, og han blir bakket opp av folk som Lindsey Graham.

Det politiske livet må ikke bli et gjørmebad.