Uten å ha lest mye av norske mediers rapporter og kommentarer til den pågående høringen i Representantenes Hus om ”stormingen” av den amerikanske kongressen 6.januar i fjor, vil jeg påstå at kommentaren til Ole Kristian Strøm i VG den 13. juli utgjør bortimot et nullpunkt i norske mediers dekning av saken. Strøm tar utgangspunk i at Donald Trumps tidligere rådgiver, Steve Bannon, nå har sagt seg villig til å forklare seg for undersøkelseskomiteen Representanthuset om en samtale han hadde med Trump før Kongressen ble inntatt av demonstranter i januar i fjor.

Høringen av Bannon kopler Strøm til uttalelser fra tidligere president Bill Clinton i et snakkeprogram (talkshow) på fjernsynskanalen CBS midt i juni, altså for en måned siden. Der sa Clinton at det amerikanske demokratiet kan bryte sammen i løpet av et par tiår, uten at Strøm skriver noe om Clintons argumenter og hvem Clinton mener trusselen kommer fra. Men det regner Strøm som noe han ikke behøver å fortelle sine lesere, for alle må jo innse at de er Trump og folkene bak ham som utgjør trusselen.

Strøm slår i fortsettelsen på den retoriske stortromma og erklærer at dagens amerikanske demokrati ikke har vært i større fare siden den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet. Dette minner mistenkelig om president Joe Biden da han kastet alle historiske målestokker på bålet og erklærte at stormingen av Kongressen var på linje med nettopp den amerikanske borgerkrigen, en krig som varte i flere år og som kostet hundretusener av mennesker livet. Demonstrantenes inntog i Kongress krevde direkte ett menneskeliv, da en av dem som forsøkte å ta seg inn i Kongressen, ble skutt av politiet.

Utover i sin kommentar når Strøm stadig nye høyder av fordomsfullhet og partiskhet. Et nytt høydepunkt nås når han skriver at republikanerne i stor grad boikotter sannhetskommisjonen (sic), altså høringskomiteen i Representanthuset.  Republikanerne nekter å ta Trumps rolle i det som hendte 6. januar inn over seg, skriver VG-journalisten, men ikke ett ord om hvorfor republikanerne vegrer seg mot høringen. Demokratene, med sitt flertall i Representanthuset, har nemlig satt seg imot at republikanerne selv skulle få velge sine medlemmer i komiteen. I stedet utpekte de republikanske motstandere av Trump, som Liz Cheney, til medlemmer. Med kun Trump-motstandere i komiteen er den reelle muligheten til kontradiksjon (motspørsmål og vitnemål til fordel for Trump) ganske fraværende. Den britiske journalisten Douglas Murray har kalt høringene for politisk teater, et mildt uttrykk til å komme fra en såpass kritisk journalist som Murray. Men som politisk teater, bør høringen rubrisere inn under sjangeren absurd teater.

Det offisielle målet med høringen ser ut til å være og å komme fram til hva (hvem) som la bak inntrengingen i Kongressen 6. januar. Men det uoffisielle målet er nok, etter to mislykkede riksrettssaker mot Trump, endelig å få tatt Trump og forhindre at han kommer tilbake som presidentkandidat til valget i 2024.

I sin kommentar-artikkel viser Strøm til en meningsmåling fra i fjor som viste at 93 prosent av amerikanerne mener demokratiet er under press. Meningsmålingen ble for øvrig bestilt av fjernsynsselskapet CNN, et notorisk anti-Trump-medie som i Trumps regjeringstid hadde negativt stoff om den amerikanske presidenten bortimot hver eneste dag. Ifølge Strøm viste meningsmålingen det paradoksale at det er Trump-tilhengerne som først og fremst sier at demokratiet er under press. I Strøms og i hovedstrømsmedienes verden er det jo Trump-tilhengerne som utgjør trusselen mot demokratiet. Det var jo de som stormet Kongressen og ville ”hindre” at Joe Biden satte seg i presidentstolen etter å ha vunnet valget. I den politisk korrekte verden er det ikke mulig å innse at den politiske korrektheten og dens allierte, de venstreradikale i woke-bevegelsen og Black Lives Matter, er den største trusselen mot demokratiet i USA, og for så vidt i hele den vestlige kulturkrets. Woke- bevegelsen har allerede lagt under seg den akademiske verden der folk, som er kritiske til bevegelsen, blir sagt opp fra stillingene sine, og der utestenging og boikott av forelesere, som er kritisk til woke-kulturen, er blitt standard prosedyre. De mest rabiate talspersonene for denne bevegelsen tar også til orde for å avkolonisere og legge ned den vestlige kulturen og fjerne ”det hvite mennesket” fra Jordas overflate, uten at det skaper noe særlig oppstuss i opinionen, verken her eller der. Og de store aktørene i de sosiale medienes verden, som Facebook, Google og Twitter sørger effektivt at de som er imot wokebevegelsen, blir fjernet fra disse mediene. Trump er for eksempel ble fjernet fra Twitter.

Gjennom handlingsplaner og lovgivning mot ”diskriminering” og for nye rettigheter, setter politikerne i verk tiltak med klare tilleggsvirkninger, som å kvele kritikk av den indoktrineringsprosessen som følger med denne politikken. Det er snakk om et indoktrineringsopplegg gjennom barnehager, skoler, universiteter og mediene som historien ikke har sett maken til. Dette er emnet for Douglas Murray i hans siste bok: ”The War on the West”. Der legger han fram en overveldende dokumentasjon av den politiske galskapen som rår i den vestlige verden og som ikke kan ha noen annen slutt enn demokratiets og den vestlige verdens undergang. Det vil også være den vestlige verdens framtid om den politiske korrektheten, Ole Kristian Strøm, VG og hovedstrømsmediene ellers får ture fram som de gjør. Det er vanskelig å se hvem som skal hindre dem i det.