Hvorfor hater de venstreliberale Tucker Carlson? Det er fordi de frykter hans følgere, nærmere bestemt den hvite arbeiderklassen. Dette skriver Brendan O’Neill i Spiked, og dét er selvsagt et tankekors på en dag som 1. mai.

For det samme gjelder vel for tidligere president Donald Trump? Det var tross alt tilhengerne hans som ble kalt deplorables av Hillary Clinton. Det er oss vanlige folk som er målet når mennesker vi setter pris på, angripes.

Og når folk som vi absolutt ikke setter pris på, eksempelvis løgnaktige og korrupte politikere, ekstreme klimagrupper som Just Stop Oil og latterlige menn utkledd som lesbiske mødre som krever at vi skal akseptere løgnene deres – da er det vi som er usofistikerte og tilnærmet analfabeter fordi vi ikke gjenkjenner alle bokstavene i transalfabetet LGBTQAI2S++++.

Venstreliberale som ikke følger spillereglene, blir fort utstøtt, skriver O’Neill.

Woe betide the left-leaning hack who deviates from the narrative about Tucker Carlson. Tucker’s a fascist and any liberal who says otherwise should expect swift cancellation.

American Prospect gjorde en grov feil da de publiserte en sak som fremstilte Carlson som en komplisert figur, og nærmest hvisket at han muligens var en opprører i forhold til de regime-tro mediene.

Carlson var motstander av krig, uhemmet kapitalisme og Big Tech. Er ikke dette noe som burde tilhøre venstresiden?

Summon the mob. A liberal has made unapproved comments about Mr Carlson.

Riktignok anklaget skribentene Lee Harris og Luke Goldstein Tucker for å flørte med konspirasjonsteorien The Great Replacement, som kun er en konspirasjonsteori for blinde høner uten evner til å bruke en kalkulator. Men de hyllet også hans vilje til å latterliggjøre de patetiske elitene som leder oss, og viste forståelse for hvorfor så mange fulgte ham.

Carlson kritiserte de uendelige milliardene av dollar som USA og eliten i Washington D.C. pøser inn i Ukraina, mens woke-verten Trevor Noah nærmest flørtet med krigsforbryteren Hillary Clinton og spurte hvordan det føltes for henne å bli negativt fremstilt av høyresiden. Som om det var synd på Hillary, som har grabbet til seg milliarder av dollar uten å levere noe tilbake til det amerikanske folket.

Hva med de venstreliberale mediene? Dette spørsmålet stiller skribentene.

Instead of mauling Carlson some more, why don’t ‘liberal media outlets like the Guardian’ do some of their own ‘skewering [of] comfortable pieties’, asked Harris and Goldstein?

Den lille gjenlevende flokken av venstreradikale på Twitter klikket selvsagt. Redaktøren for American Prospect, David Dayen, måtte gå ut med et mea culpa.

We ‘fell short’, he said. We will ‘work hard to earn back whatever trust has been lost’, he pleaded.

Så publiserte han en ny artikkel, The Real Tucker Carlson.

The real Tucker Carlson is a ‘neofascist’ in thrall to ‘racism, xenophobia, misogyny, disdain for democracy, affinity for autocrats and autocracy [and] habitual lying’, it said.

Carlson var altså en nyfascist og en trussel for demokratiet, rett og slett avskum. Så endelig kan de superrike elitene som forakter arbeidsfolk, sove godt igjen, bak de høye murene de aksepterer rundt sine egne eiendommer, men absolutt ikke langs grensen mot sør.

Selv George Soros har høye murer og sikkerhetsvakter rundt flere av sine mange hjem i USA. Så «inkluderende» er han i virkeligheten. Det samme gjelder for øvrig de korrupte lederne av Black Lives Matter, som bor i eiendommer i hvite nabolag og kun ser svarte mennesker i butikken eller under demonstrasjonene.

Dayens mea culpa ble hyllet i andre venstredreide medier. Mediate hadde følgende overskrift:

Progressive magazine vows to win back trust after publishing positive Tucker Carlson article

The Guardian fulgte selvsagt opp.

Tucker Carlson is not an anti-war populist rebel. He is a fascist

Den eneste aksepterte sannheten om Tucker Carlson ble dermed gjenopprettet. Lydige venstreliberale inntok sine korrekte posisjoner under meningstyranniet.

Jeg vokste opp som en av få konservative i et samfunn gjennomsyret av sosialdemokratiet. Vi diskuterte politikk så blodet sprutet, så gikk vi på fotballbanen som gode venner. Og enkelte ganger endret man mening etter gode argumenter.

Den tiden er forbi. Nå skal vi hate hverandre, og vi skal hate dem som ikke hater de menneskene og tankene vi selv hater. Dette spillet nekter jeg å delta i, for det ødelegger samfunnene våre.

Det er ingenting å beundre ved dagens såkalte eliter. De tør ikke å utforme egne meninger, de følger flokken og stjeler med begge hender. De produserer ingenting og lever av penger som de anskaffer seg fra den arbeiderklassen de forakter. LO støtter statens ran gjennom strømprisen, i stedet for å støtte arbeidernes krav om billig strøm. Selv tjener LO-lederen millioner og er godt gift med en annen millionær.

Hva vet hun om hvordan arbeiderklassen møter de utfordringene LO, NHO og regjeringen tildeler dem? For meg virker det nokså klart at Tucker Carlson bryr seg mer om vanlige arbeidere enn hvilken som helst fagforeningsleder, selv om jeg ikke er så dum at jeg ikke forstår at også Carlson spiller et spill.

Men Carlson traff blink i sin kritikk av de venstreliberale elitene, som ville avskaffe politiet og ignorere grensen i sør, mens de hjalp til med å forsterke politiet i Ukraina og var dypt bekymret over akkurat Ukrainas grenser.

We need to talk about Tucker Derangement Syndrome.

Det er Trump nok en gang, altså. Hele 26 prosent av republikanske velgere sa de ville stemme på Tucker Carlson hvis han stilte som presidentkandidat, etter at han hadde mistet jobben i Fox News.

Dette var langt etter Trump (64 prosent) men Tucker knuste DeSantis, som kun fikk 8 prosent støtte. Riktignok kun én enkelt meningsmåling, men allikevel et tegn på Tuckers popularitet.

It strikes me that liberal Tuckerphobia is part fear, part envy.

De venstreliberale vet at folket misliker dem. De har kun støtte av sin innerste krets, som i hovedsak støtter dem av frykt, ikke av kjærlighet. Derfor blir misunnelsen mot folk som Tucker og Trump utålelig. For de er elsket, selv når de dummer seg ut.

Derfor er de også så dypt hatet. Mens figurer som Biden og Harris ikke er elsket av noen, og latterliggjort av mange.

For med alle sine feil, klarer folk som Tucker og Trump noe de venstreliberale elitene ikke har sjanse til: De knytter seg til arbeiderklassen, vanlige folk. De har humor vanlige folk kan forstå, som da Donald Trump ble spurt om hva som var det verste med å bli president.

Han svarte at han irriterte seg grenseløst over at han ikke lenger fikk lov til å kjøre sin Rolls Royce selv. Hele stadion knakk sammen i latter, selv om de fleste trolig aldri hadde sett en Rolls Royce.

Brendan O’Neill har vært gjest hos Tucker Carlson to ganger, og ser både hans styrker og svakheter. Men i bunn og grunn anser han Carlson som a very good broadcaster. Og tallene lyver ikke, han hadde opp mot ti ganger så mange seere som de ubrukelige talk show-vertene til NRKs favoritt CNN.

Carlson støttet lavtlønnede Amazon-arbeidere i kampen mot verdens rikeste mann, Jeff Bezos. Han kritiserte den hodeløse strømmen over grensen i sør.

Ifølge O’Neill ble Carlson drevet av mistenksomhet, ikke av ideologi. Jeg er uenig. Selv om en tv-stjerne spiller en rolle, er det nok vanskelig å gjennomføre dette i så mange år uten å avsløre sin egen falskhet.

Uansett bør den skeptiske eliten forsøke å forstå hvorfor Tucker Carlson slo an blant vanlige amerikanere, skriver O’Neill. Her er han inne på kjernen, som også Tove Bjørgaas, Eirik Løkke & co. i norske medier bør tenke over.

And that’s because they were looking for someone, anyone, reasoned or not, leftish or rightish, to stick it to an elite which for decades has been treating them with the most extraordinary derision.

Eirik Løkke sammenligner Tucker Carlson med Goebbels

Carlson ble en helt hos alle deplorables fordi han kritiserte en forhatt og ubrukelig elite som har ødelagt livene deres og spyttet på dem i et par tiår. Det var denne foraktelige eliten som skapte Tucker Carlson.

This is the irony of Tucker Derangement Syndrome: the very people who fear the rise of Carlson created the conditions for the rise of Carlson.

Elitenes forakt for arbeiderklassen – som islamofobe, religiøse, våpenglade, usympatiske, heteroseksuelle og altfor hvite – gjorde Carlson til en som talte deres sak og dermed ble deres helt.

Dehumanise people for long enough and they’ll look high and low for someone who treats them as human. Carlson did that, at least: he treated his viewers as human.

Her er elitenes utfordring: De må lære seg å behandle folk skikkelig, noe som fremstår umulig for mange av disse folka. De trer forhatte personer som Dylan Mulvaney oppi ølglasset til arbeiderklassen, og fotballheltene kneler for BLM. Dette er å pisse på folk.

Solberg kalte oss et sammensurium. Selv Listhaug beskrev nasjonalkonservative som rene nazister. Vi skjønner at de forakter oss, for ellers hadde de ikke nektet oss en sommerferie og en biff i ny og ne, og tilbudt oss larver, insekter og inflasjon i stedet.

Carlsons seere var altfor lett påvirkelige, hevder de venstreliberale mediene. Nokså latterlig av en gjeng som marsjerer i takt med nøyaktig de samme meningene om alt. Det er verre enn latterlig, det er tragisk.

At de angriper Carlson, skyldes at de frykter hans tilhengere, de vanlige menneskene som avskyr kritisk raseteori og angrep mot ytringsfriheten (som også er hatet av de venstreliberale).

Men avgangen til Tucker Carlson vil ende som en Pyrrhos-seier. Carlson vil komme sterkt tilbake, og vi vanlige folk kan knuse elitene hvis vi står sammen om de viktigste tingene, selv om vi er politisk uenige i enkeltsaker.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!

Støtt Document ved å kjøpe bøker fra Document Forlag!