I tiden før borgerrettsbevegelsen var det sammenfall mellom rase og klasse, dvs. klasseskillene fulgte raselinjer. De hvite var øverst, de svarte nederst. Republikanerne var i flertall blant de rike, og Demokratene blant lavere klasser. Men det er for lengst historie. Nå er det Demokratene som overlegent er blitt de rikes parti.

Men de snakker som om de fortsatt er forkjempere for middelklassen og lavere klasser.

Måten de gjør det på, er noe av det mest polariserende vi har sett i amerikansk politikk: De snakker om rase. Om at USA lider av systemisk rasisme.

Hvorfor er dette hyklersk og opprørende? Fordi det er kalkulert, utstudert kynisme.

Det er en måte en rik overklasse beholder sin makt på ved å innbille lavere klasser at de blir undertrykt. Det er å sette folk opp mot hverandres på grunnlag av noe de ikke kan noe for: sin hudfarge.

Derfor er det trekk som kan minne om biologisk rasisme i Demokratenes systemiske rasisme. Rase er igjen blitt skjebne. Dette er anti-amerikansk.

Class is fluid; race is immutable. So by fixating on race, the left believes that it can divide America into permanent victimizers and victims — at a time when race and class are increasingly disconnecting.

Det er Victor Davis Hansen, historikeren, som sier dette. Det har skjedd et stort politisk skifte i USA: Demokratene er de rike.

By 2018, Democratic representatives were in control of all 20 of the wealthiest congressional districts. In the recent presidential primaries and general election, 17 of the 20 wealthiest ZIP codes gave more money to Democratic candidates than to Republicans.

Eliten i Skandinavia kopierer Demokratene i USA. Den later som om den er opptatt av minoritetene, dvs innvandrerne. De har gjort seg selv til deres talsmann, for å ha et moralsk nakketak på middelklassen og arbeiderklassen. For å skjule at de har importert en stor befolkningsgruppe som lever på det offentliges regning.

Derfor anklager de hele tiden nordmenn, dansker og svensker for å være rasister. Kravet om oppgjør med «tankegodset» er en avart av denne kampanjen.

Ytringsfriheten trekkes inn i kampen mot fordommene. Det er bare hvite som kan dømmes for hatprat og rasisme, ikke muslimer. Når man kjenner muslimers overlegenhetsfølelse, er dette nok et eksempel på at europeisk elite kopierer den amerikanske: De kjører sin egen befolkning ned i møkka.

Ytringsfrihetskommisjonen vil revidere språket i rasismeloven, paragraf 185, kan Aftenposten fortelle. Praktiseringen av denne loven er et typisk eksempel på elitens forakt for den vanlige kvinne og mann som ofte slenger ut kommentarer når de er på byen og har drukket.

Det oppstår en krangel i køen til et gatekjøkken. Den ender senere i domstolene. Ifølge tiltalen skal en dame blant annet ha sagt:

«Dra deg hjem der du kom fra, din jævla utlending.» (…)

Eidsivating lagmannsrett mente ikke at ytringen var hatefull i lovens forstand. Paragraf 185 verner bare mot ytringer med bestemte motiver. «Jævla utlending» kan tolkes som et pek mot noens nasjonalitet – et tema som ikke omfattes.

Men senere avgjorde Høyesterett at ytringen måtte tolkes slik at den var myntet på etnisitet. Det er et av temaene som rammes av paragraf 185.

Foreslår å endre «rasismeparagrafen». Mener den er for vanskelig å forstå.

Jo lenger opp du kommer i systemet, jo mer tilbøyelige er de til å betrakte en sak som utslag av rasisme. Men ikke hvite, det er en muslim vs. en norsk.

En far og hans to sønner er kjent skyldige på alle punkter i tiltalen i rasisme-saken i Elverum, som førte til at en norsk-somalisk familie valgte å flytte.

Alle tre tiltalte ble funnet skyldige på samtlige tiltalepunkter, og det vektlegges særlig i dommen at hudfarge har vært motivet for flere av handlingene, skriver Ringsaker Blad.

Gnisninger mellom norske og utlendinger er ikke ukjent. Men er det slik at en konflikt automatisk blir til rasisme hvis det er mørk utlending mot en norsk hvit? Det virker å være slik. Vi har mange eksempler.

Marian Abdi Hussein (SV). Stillbilde: stortinget.no

SV-politikeren Marian Hussein var den første med hijab på Stortingets talerstol. Hun fikk merke det og valgte å ligge lavt. Men nå venter hun på at lovverket skal bli rustet opp.

– Hetsen mot oss med minoritetsbakgrunn viser behovet for en tydelig rasismeparagraf. Jeg håper vi går mot en tid der minoritetspersoner ikke er nødt til å være så forsiktige som jeg opplever at vi er nå, sier hun.

Er muslimer i Norge forsiktige? Hvordan vil de bli når lovverket blir kraftigere og det blir flere fellende dommer å vise til?

Klassespørsmål

De sakene som er kommet opp, er typisk vulgært språk. Eliten sparker nedover mot fulle nordmenn. Aftenposten nevner ikke klassekarakteren til utsagnene.

Men disse er trolig bare et forspill. Når man har stoppet munnen på fylleprat kommer turen til folk med kontroll på språket, dvs. nettsteder som Document, med meninger som muslimene ønsker å få stemplet som islamofobe. Da kommer den virkelige styrkeprøven.

Vi kan konstatere at eliten og lovverket er på glid.

Når den er det, kan det være av samme grunn som Demokratenes bruk av rasismekortet mot hvite qua/som hvite. Ifølge systemisk rasisme er hvite evig fortapt, dømt til å være rasister. Svarte kan ikke være rasister.

Slaveriets parti

Demokratene var slaveeiernes parti. Da slaveriet ble opphevet etter borgerkrigen, var det Demokratene som innførte segregeringslover, såkalte Jim Crow. Når Biden og Demokratene kaller valglover Jim Crow 2.o, er det seg selv de slår på munnen.

Systemisk rasisme minner mistenkelig om det gamle slaveriet, bare at det nå er hvite som er slavene.

Demokratene hisser opp svarte. Men de vinner ikke gehør.

Både svart middelklasse og latinos er i ferd med å forlate Demokratene. Derfor har de panikk og trekker rasismekortet. Det er lenge siden de mistet arbeiderklassen.

Democrats have lost much of their support from working-class whites, especially in the interior of the country. But they are also fast forfeiting the Hispanic middle class and beginning to lose solidarity among middle-class African Americans.

Elite er elite

Den europeiske elite er like mye på vakt mot sin egen middelklasse som den har grunn til å frykte på grunn av import av arbeidskraft og innvandrere. Begge deler øker forskjellene i samfunnet. Derfor snakker eliten hele tiden om kampen mot forskjells-samfunnet, særlig en politiker som Jonas Gahr Støre, som er god for 140 millioner.

Det hjertet er fullt av, renner munnen over med: Eliten forakter vanlige folk. Dette klasseaspektet ved Hillarys bruk av begrepet deplorables, får ikke mediene frem. Hillary spilte på forakt for grilldressfolket. FrP hadde lenge samme rolle som den hvite arbeiderklassen i USA.

The wealthy leftist elite has mastered the rhetoric of ridicule for the lower-middle classes, especially struggling Whites. Barack Obama, Hillary Clinton and Joe Biden wrote off their political opponents as supposedly crude, superstitious and racist, smearing them as «clingers,» «deplorables,» irredeemables» and «chumps.»

Det er selvsagt ikke tilfeldig at Demokratene er blitt partiet med smak og stil som forakter dem som ikke har råd. Dermed forvandler de økonomiske forskjeller til klasseforakt.

Når Trump har beholdt populariteten, er det fordi den jevne amerikaner godt hører at hatet mot Trump er et hat mot dem selv.

Eliten vil hele tiden forsøke å finne på begreper som gjør Trump moralsk fordømmelsesverdig, som fake news. Men de taper terreng. CNN har mistet åtte av ti seere. Inflasjonen betyr en økt skatt på middelklassen og lavere klasser.

Arbeiderklassen sliter med å betale regningene for dyrere bensin og diesel og strømregninger. De får høre at de er rasister fra velbetalte akademikere og journalister

Americans who struggle to pay soaring gas, food, energy and housing prices are berated for their «white privilege» by an array of well-paid academics, media elite and CEOs.

Amerika av i dag er et plutokrati, sier Davis Hansen, og det er ikke kapitalister av den gamle skolen som styrer, det er glatte smartinger som bruker identitetspolitikk som politisk våpen. De mestrer språket, de har definisjonsmakten og hegemoniet.

California

Verst er resultatet av overklassens politikk i California. En gang var det rene Shangri-la. Nå har deler av California 3.-verden-tilstander. En rik elite bor langs kysten, mens fattigdommen brer seg i nord og i innlandet: Nesten en tredel av befolkningen er fattige.

States such California have bifurcated into medieval-style societies. California’s progressive coastal elites boast some of the highest incomes in the nation. But in the more conservative north and central interior, nearly a third of the population lives below the poverty line — explaining why one of every three American welfare recipients lives in California

Hver tredje amerikaner på trygd bor i California. De husløse kommer derfra. Det er 60.000 bare i Los Angeles, og fra California har det spredt seg til andre Demokratisk styrte byer.

I denne situasjonen har Biden åpnet grensene i sør, og kriminaliteten eksploderer i Demokratiske byer. Men det er bare tull, sa Biden på townhall-møtet tirsdag. Kriminaliteten går ned, sa han.

Bruken av systemisk rasisme minner sterkt om Demokratenes fortid som slaveeiere. De setter folk opp mot hverandre på grunnlag av rase. På amerikansk kaller man det race-whistling, og Demokratene beskyldte Trump for det; han er jo hvit.

Betegnelsen passer på dagens Demokrater.

 

Class is fluid; race is immutable. So by fixating on race, the left believes that it can divide America into permanent victimizers and victims — at a time when race and class are increasingly disconnecting.

Legg merke til at den europeiske elitens bruk av rase i forbindelse med hatlover minner om den amerikanske: Diskriminering og hat kan bare gå én vei.

Hvor lenge går det før europeere forstår at deres elite driver en kynisk kampanje mot dem?

 

Victor Davis Hanson: The secret that Biden, Obama, Hillary won’t say aloud about today’s Democratic Party
In the recent presidential primaries and general election, 17 of the 20 wealthiest ZIP codes gave more money to Democratic candidates than to Republicans

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!


Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂